Jon Alfred Mjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jon (John) Alfred Hansen Mjøen (født 12. juli 1860Oppdal, død 30. juni 1939Vestre Aker, nå i Oslo) var en norsk farmasøyt med doktorgrad i kjemi. Han var en representant for rasebiologi og eugenikk i Norge. Han grunnla Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906, var medstifter av Den internasjonale eugeniske føderasjon i 1912 og forbindes i dag særlig med den rasistiske biologismen.

Utdannelse og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Jon Alfred Mjøen var sønn av statsagronom, brukseier Nils Hansen (1824–1904) og Augusta Mjøen (1834–1924).

Han tok farmasøyteksamen 1881 og virket deretter som apotekbestyrer i noen år før han dro utenlands for videre studier i USA og i Tyskland. Fra 1892 arbeidet han i Leipzig, der han tok doktorgraden i organisk kjemi i 1894. I denne perioden utviklet han flere kokainpreparater for legemiddelbruk. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1901.

Fra 1898 drev han det private sanatoriet for tuberkuløse, Grefsen Folkesanatorium. I 1905 grunnla han Vindern Biologiske Laboratorium, som skulle forske i rasebiologi og dens første leder var Mjøen. Samtidig var han sjef for Alkohol- og lægemiddelkontrollen 1905–1912. Fra 1915 var han apoteker ved Majorstuens apotek.

Mjøen og rasehygienen[rediger | rediger kilde]

Mjøen hadde helt siden siden begynnelsen av århundret stått i nær forbindelse med sin tyske kollega dr. Alfred Ploetz, en ledende tysk rasehygieniker som i 1905 hadde grunnlagt Det tyske selskap for rasehygiene. Jon Alfred Mjøen Og Alfred Ploetz tilhørte begge en kulturpessimistisk retning blant befolkningsbiologene som beklaget seg over det moderne industrisamfunnet. (Det fantes også en annen viktig retning som var mer «optimistisk» og teknokratisk innstilt: Denne hevdet at en moderne nasjon ikke hadde bruk for ikke-produktivt, dårlig menneskemateriale.)

Mjøen formulerte rundt 1908 det såkalte «Norske program for rasehygiene» som kom til å spille en viss internasjonal rolle.

Mjøen og Ploetz deltok senere ved stiftelsen av Den internasjonale eugeniske føderasjon i 1912. Mjøen var lenge visepresident i denne organisasjonen.

Mjøen mente det var viktig å holde forskjellige mennesketyper fra hverandre og unngå degenererende raseblanding. Han ønsket å skjelne «... mellem retten til å leve og retten til å gi liv», noe som innebar at mennesker med uønskede genetiske anlegg ikke burde få lov til å formere seg. Dette gjaldt de såkalt åndssvake, men også blant annet forbrytere og prostituerte. Det nordiske mennesket var et biologisk ideal, og Mjøen var bekymret for fremtiden til den nordiske rase. I 1914 presenterte han sitt rasehygieniske program på regjeringspartiet Venstres landsmøte, og responsen var positiv.

Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom (pauperisme), forbrytelser og omstreiferliv.

Mjøen ga uttrykk for sine rasehygienske tanker i en rekke sammenhenger. I 1920 startet han tidsskriftet Den Nordiske Race, med ledende eugeniske krefter fra Sverige, Storbritannia, Tyskland og USA i redaksjonen. Hans foredrag i Kristiania i Statsøkonomisk Forening i 1925 med tittelen «Hvad koster minusindividene stat og samfund?» var også noe av et gjennombrudd i nye miljøer.

Slike funderinger var sterkt fremme i tiden, lenge før de tidlige nasjonalsosialister kom på banen, også blant folk av andre og ofte motstridende politiske preferanser. Begreper som folk, stamme og nasjon stod høyt i kurs i store deler av den politiske og vitenskapelige sfære på denne tiden, også i Norge. Tanken om at folket skulle foredles var det bred oppslutning om. Striden stod om midlene. Men én ting var man enige om: De åndssvake utgjorde et betydelig samfunnsproblem. Steriliseringsloven av 1934, som ble vedtatt av Stortinget mot bare én eneste stemme, hadde som vesentlig formål å løse «åndssvakeproblemet» ved hjelp av tvangssterilisering.

Jon Alfred Mjøens bror, stortingsrepresentanten Alf Mjøen foreslo, sammen sammen med stortingsrepresentanten Erling Bjørnson (Bondepartiet), i 1936 dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris. Det er grunn til å tro at Mjøen var arkitekten bak nominasjonsforslaget. Forslaget ble ikke gitt særlig inngående vurdering av Nobelkomiteen.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Mjøen møtte endel motbør i Norge og ble gradvis faglig isolert. Kritikken kom blant annet fra professor i zoologi Kristine Bonnevie og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Kritikken gjaldt Mjøens uvitenskapelighet og hans tanker om rasehygieniske tiltak. Mohr påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene.

En annen motstander var Karl Evang, men det er verdt å merke seg at dette ikke var en kritikk som rokket ved selve fundamentene for den rasebiologiske tenkning. Sosialisten dr. Evang, da et fremtredende medlem av Mot Dag, skrev i 1934 at «den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for».

Familie[rediger | rediger kilde]

Mjøen var gift med Claire Grevérus Mjøen (født 1874, død 1963), og sammen hadde de barna Fridtjof Mjøen (18971967), Sonja Mjøen (18981993), Heljar Mjøen (19032000), Tove Mjøen (født 1904), Jon Lennart Mjøen (19121997) og Irmelin Mjøen (født 1918).

Mjøen er farfar til skuespiller og komiker Lars Mjøen og morfar til forfatteren Gerd Brantenberg.

Han var bror av stortingsrepresentanten og offiseren Alf Mjøen og juristen og kritikeren Reidar Mjøen. Hans søster Inga Mjøen var gift med redaktør i Dagbladet 1907-1915 Hans Volckmar.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Jon Alfred Mjøen – originaltekster av og om forfatteren

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hvem er Hvem 1938, Oslo 1937.
  • Kyllingstad, Jon Røyne, Kortskaller og langskaller: fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket, Oslo 2004.
  • Sømme Jacob D., ”Jon Mjøen”, i Norsk biografisk leksikon, b. IX, Oslo 1940, s. 253–258