Jon Alfred Mjøen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jon Alfred Hansen Mjøen (født 12. juli 1860 på Oppdal, død 30. juni 1939 på Vestre Aker - nå i Oslo) var en representant for rasebiologi og eugenikk i Norge. Hans navn forbindes med den rasistiske biologisme. Han drev også apotek på Majorstuen.

Mjøen tok farmasøyteksamen 1881, og virket deretter som apotekbestyrer i noen år før han dro utenlands for videre studier. Fra 1892 arbeidet han i Leipzig, der han tok doktorgraden i organisk kjemi i 1894. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1901.

I 1906 ble Vindern Biologiske Laboratorium opprettet for å forske i rasebiologi. Leder for dette var dr. Jon Alfred Mjøen. Der forsket man på samene.

Mjøen hadde helt siden siden begynnelsen av århundret stått i nær forbindelse med sin tyske kollega dr. Alfred Ploetz, en ledende tysk rasehygieniker som i 1905 hadde grunnlagt Det tyske selskap for rasehygiene. Jon Alfred Mjøen Og Alfred Ploetz tilhørte begge en kulturpessimistisk retning blant befolkningsbiologene som beklaget seg over det moderne industrisamfunnet. (Det fantes også en annen viktig retning som var mer «optimistisk» og teknokratisk innstilt: Denne hevdet at en moderne nasjon ikke hadde bruk for ikke-produktivt, dårlig menneskemateriale.)

Mjøen formulerte rundt 1908 det såkalte «Norske program for rasehygiene» som kom til å spille en viss internasjonal rolle.

Mjøen og Ploetz deltok senere ved stiftelsen av Den internasjonale eugeniske føderasjon i 1912.

Mjøen mente det var viktig å holde forskjellige mennesketyper fra hverandre og unngå degenererende raseblanding. Han ønsket å skjelne «... mellem retten til å leve og retten til å gi liv», noe som innebar at mennesker med uønskede genetiske anlegg ikke burde få lov til å formere seg. Dette gjaldt de såkalt åndssvake, men også blant annet forbrytere og prostituerte. Det nordiske mennesket var et biologisk ideal, og Mjøen var bekymret for fremtiden til den nordiske rase. I 1914 presenterte han sitt rasehygieniske program på regjeringspartiet Venstres landsmøte, og responsen var positiv.

Mjøens praktiske rasehygieniske forslag møtte snart sterk kritikk fra faglig medisinsk og biologisk hold. Men selv kritikerne godtok i stor utstrekning de underliggende forutsetningene om at biologisk arv i vesentlig grad bestemmer lidelser som åndssvakhet og sinnssykdom, og asosial atferd som alkoholisme, kronisk fattigdom (pauperisme), forbrytelser og omstreiferliv.

Mjøen ga uttrykk for sine rasehygienske tanker i en rekke sammenhenger. I 1920 startet han tidsskriftet Den Nordiske Race, med ledende eugeniske krefter fra Sverige, Storbritannia, Tyskland og USA i redaksjonen. Hans foredrag i Kristiania i Statsøkonomisk Forening i 1925 med tittelen «Hvad koster minusindividene stat og samfund?» var også noe av et gjennombrudd i nye miljøer.

Slike funderinger var sterkt fremme i tiden, lenge før de tidlige nasjonalsosialister kom på banen, også blant folk av andre og ofte motstridende politiske preferanser. Begreper som folk, stamme og nasjon stod høyt i kurs i store deler av den politiske og vitenskapelige sfære på denne tiden, også i Norge. Tanken om at folket skulle foredles, var det bred oppslutning om. Striden stod om midlene. Men én ting var man enige om: De åndssvake utgjorde et betydelig samfunnsproblem. Steriliseringsloven av 1934, som ble vedtatt av Stortinget mot bare én eneste stemme, hadde som vesentlig formål å løse «åndssvakeproblemet».

Jon Alfred Mjøen var bror til stortingsrepresentanten Alf Mjøen (leder for Radikale folkeparti, også kalt Arbeiderdemokratene), som sammen med stortingsrepresentanten Erling Bjørnson (Bondepartiet) i et brev i januar 1936 til Stortingets Nobelkomité, foreslo dr. Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris. Ddt er grunn til å tro at Jon Alfred Mjøen var arkitekten bak nominasjonsforslaget. Forslaget ble ikke gitt særlig inngående vurdering av Nobelkomiteen.

Mjøen møtte endel motbør i Norge, og ble gradvis faglig isolert. Kritikken kom blant annet fra professor i zoologi Kristine Bonnevie og arvelighetsforskeren Otto Lous Mohr. Kritikken gjaldt Mjøens uvitenskapelighet og hans tanker om rasehygieniske tiltak. Mohr påpekte at Mjøens program stod i strid med arvelighetsforskningens resultater, avviste degenerasjonen som uaktuell og fremhevet miljøets betydning for individenes utvikling. Han hevdet at forskjellen i biologisk arv mellom de høyere og lavere sosiale klasser er ubetydelig. Det spiller derfor liten rolle hvor mange barn de forskjellige deler av befolkningen får, så lenge oppvekstbetingelsene er gode. Mohr arbeidet aktivt for en sosial reformpolitikk bygget på disse innsiktene.

En annen motstander var Karl Evang, men det er verdt å merke seg at dette ikke var en kritikk som rokket ved selve fundamentene for den rasebiologiske tenkning. Sosialisten dr. Evang, da et fremtredende medlem av Mot Dag, skrev i 1934 at «den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for».

Mjøen var gift med Claire Grevérus Mjøen (født 1874, død 1963), og sammen hadde de barna Fridtjof Mjøen (1897–1967), Sonja Mjøen (1898–1993), Heljar Mjøen (1903–2000), Tove (født 1904), Jon Lennart Mjøen (1912–1997) og Irmelin Mjøen (født 1918).

Mjøen er farfar til skuespiller og komiker Lars Mjøen og morfar til forfatteren Gerd Brantenberg.

[rediger] Verker i utvalg

• Über die Polymethacrylsäure, doktoravhandling, Berlin, 1897
• Racehygiene, 1914
• Germaner oder Slaven?, Berlin 1917
• Det norske program for rasehygiene, 1932
• Vern våre landegrenser, 1933
• Racehygiene, 1938
• Hormonene. Den biokjemiske personlighet, sammen med Arne Y. Brantenberg, 1939