John Paul Jones (admiral)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

John Paul Jones (6. juli 174718. juli 1792) var amerikansk admiral i den amerikanske uavhengighetskrigen. Han var født John Paul i Kirkcudbrightshire på den sørlige kysten i Skottland.

Jones brukte aliaset John Jones da han flyktet til sin brors hjem i Fredericksburg, Virginia i 1773 for å unngå problemer med rettsvesenet i Tobago etter at han drepte en sjømann i et mytteri. Han begynte å bruke navnet John Paul Jones etter sin brors forslag under starten på den amerikanske uavhengighetskrigen.

Selv om hans marinekarriere aldri nådde de høyder som ble spådd for ham etter hans seier over «Serapis» med det ombygde slaveskipet «Bonhomme Richard», blir Jones fortsatt regnet som den første amerikanske marinehelten og en høyt ansett slagkommandant. Jones var ikke like dyktig i politikken som han var i marinen i en epoke hvor politikken bestemte forfremmelser, både i Amerika og i utlandet. Han ble opprinnelig begravd i Paris etter at han tilbrakte sine siste år i utlandet, men ble til slutt flyttet til United States Naval Academy.

John Paul Jones

Maritim karriere[rediger | rediger kilde]

John Paul begynte sin karriere i ung alder og seilte ut av Whitehaven som lærling omborg «Friendship» bare tolv år gammel. Under hans tallrike reiser til Fredericksburg i Virginia, er det sannsynlig at Paul besøkte sin bror som hadde slått seg ned i området. I de neste årene, reiste den unge sjømannen ombord i flere forskjellige britiske handelsskip og slaveskip, inkludert «King George» i 1764 og «Two Friends» i 1766.

Etter en kort tid i slavehandelen, ble John Paul forferdet over grusomhetene i handelen. Under en reise oppgav Paul sin prestisjefylte posisjon på den lukrative «Two Friends» i 1768 mens de lå ved kai i Jamaica. John Paul fikk overfart tilbake til Skottland og skaffet seg etterhvert en annen stilling. Under hans neste reise ombord i briggen «John» som seilte fra havnen i 1768, gikk unge Pauls karriere raskt og uventet fremover. Da både kapteinen og en underoffiser plutselig døde av gulfeber, lyktes han i å navigere skipet tilbake til en trygg havn. Som belønning for denne imponerende bedriften, gjorde fartøyets takknemlige skotske eiere ham til kaptein, gav ham ti prosent av lasten og skipets mannskap.

Paul ledet så to reiser til Karibia før han havnet i vanskeligheter. Under sin andre reise i 1770, pisket Paul en av sine sjømenn stygt som førte til anklager om at hans disiplin var «unødvendig grusom». Mens disse innledningsvis ble tilbakevist, var hans gode rykte ødelagt da sjømannen døde noen få uker senere. Kilder er uenige om han ble arrestert for sin involvering i sjømannens død eller ikke, men den ødeleggende effekten på hans rykte er det ingen tvil om.

Paul forlot Skottland og ledet et fartøy registrert i London i en periode på 18 måneder og involverte seg i kommersielle spekulasjoner i Tobago. Flere begynte å stille spørsmål ved hans fortid og han etterlot sin formue og flyttet til Fredericksburg i 1773 og tok ansvaret for sin nylig avdøde brors eiendom der. En gang i løpet av denne tiden la han til Jones bak sitt navn, antagelig i et forsøk på å unnslippe sitt dårlige rykte.

Amerika[rediger | rediger kilde]

Kildene er uklare om denne perioden av Jones sitt liv, særlig med tanke på hans familiesituasjon som gjør det vanskelig å finne hans historisk nøyaktige motivasjon. Om hans planer for plantasjen ikke utviklet seg eller om han var inspirert av den revolusjonære ånden i Amerika, er usikkert. Men det som er sikkert, er at han dro til Philadelphia kort tid etter at han bosatte seg i Amerika for å melde seg frivillig i tjenestene til den nylig grunnlagt kontinentale marine som senere ble US Navy. I løpet av denne tiden, rundt 1775, ble marinen og marinestyrken formelt etablert, og det var stort behov for passende kommandanter. Hadde det ikke vært for Richard Henry Lee som visste om hans evner, ville potensialet til Jones antagelig ikke blitt anerkjent. Med hjelp fra innflytelsesrike medlemmer i den kontinentale kongressen, ble Jones derimot den første som ble gitt graden førsteløytnant i den kontinentale marine den 22. desember 1775 på skipet «Alfred».

Revolusjonær kommando[rediger | rediger kilde]

Grand Union–flagget

Tidlig kommando[rediger | rediger kilde]

Jones' første stilling var ombord fregatten USS «Alfred» (30 kanoner, 300 menn) som seilte fra Delaware River i februar 1776 for å angripe britiske handelsfartøy i New Providence. «Alfred» var ett av seks fartøyer, fregatten ble ledet av kommodor Esek Hopkins, marinens øverstkommanderende. Det var ombord dette skipet at Jones fikk æren for å heve det første amerikanske flagget over et amerikansk marinefartøy.

Etter at han returnerte fra sin vellykkede reise i april ombord i «Alfred», fikk Jones kommandoen på sloopen «Providence» (12 kanoner, 70 menn). Kongressen hadde nylig beordret konstruksjonen av 13 fregatter for den amerikanske marinen, en av disse skulle ledes av Jones. I bytte mot denne prestisjefylte kommandoen, aksepterte Jones sin stilling ombord den mindre «Providence». På denne reisen på seks uker, erobret Jones 16 skip og skapte betydelig skade langs kysten av Nova Scotia. Jones neste kommando kom som et resultat av hans foreslåtte plan til marinekomitéen om å ødeleggge den britiske kull-flåten ved Isle Royale, og frigjøre de amerikanske fangene som ble holdt der. 2. november 1776 satte Jones seil som kommandant på «Alfred» for å utføre dette oppdraget. Oppdraget var en suksess, og høydepunktet kom da han erobret den britiske «Mellish», et fartøy som førte livsviktige forsyninger med vinterklær som var ment for Burgoynes styrker i Canada. I sin selvbiografi hevder Jones at «denne uventede unnsetningen bidro ikke bare ubetydelig til hærens suksess i slaget ved Trenton (mot hesserne) som skjedde umiddelbart etter min ankomst i Boston

Kommando over USS Ranger[rediger | rediger kilde]

Etter at han ankom Boston den 16. desember 1776, nådde uenighetene til Jones med autoritetene et nytt nivå. Kommandanten begynte å krangle med kommodor Hopkins mens de var i havnen. Jones mente at Hopkins la hinder i veien for hans forfremmelse og snakket nedsettende om hans planer for felttog. Resultatet av dette og andre frustrasjoner var at Jones ble gitt en mindre kommando, den nylig bygde «Ranger» (18 kanoners fregatt), den 14. juni 1777, samme dag som det nye flagget Stars and Stripes ble vedtatt.

Etter å ha gjort de nødvendige forberedelsene, seilte Jones til Frankrike 1. november 1777 med ordre om å støtte den amerikanske sak på alle mulige måter. De amerikanske utsendingene i Frankrike, Benjamin Franklin, John Adams og Arthur Lee, hørte på Jones sine strategiske anbefalinger. De forsikret ham om at han skulle få kommandoen over «L'Indien», et nytt fartøy som var under bygging for USA i Amsterdam. Men britene klarte å styre «L'Indien» bort fra amerikanerne. Ved å legge press sikret de seg at fartøyet istedet ble solgt til franskmennene som ennå ikke var alliert med amerikanerne. Jones stod igjen uten kommando over skip, en ubehagelig påminning om hans tid i Boston fra 1776 til 1777. Det er antatt at det var på denne tiden at Jones utviklet sitt nære vennskap med Benjamin Franklin som han hadde stor respekt for. I 1778 ble han tatt i mot, sammen med Franklin, i «Les Neuf Sœurs».

6. februar 1778 signerte Frankrike alliansetraktaten med USA og anerkjente formelt uavhengigheten til den nye amerikanske republikken. Åtte dager senere ble kaptein Jones sin «Ranger» det første amerikanske marinefartøyet som ble hilset av franskmennene med en salve fra ni kanoner som ble avfyrt fra admiral Piquets flaggskip. Jones seilte til slutt fra Brest mot kysten av Storbritannia den 17. april. Sterke vinder tvang ham mot Irland istedet, noe som førte til en kjent trefning med HMS «Drake», en slop på 20 kanoner fra den britiske marine.

Kontroversen rundt Ranger[rediger | rediger kilde]

Kilder som motsier hverandre gjør det vanskelig å vite sannheten om «Ranger» sin berømte erobring av HMS «Drake». Noen kilder hevder at Jones sin stolthet nesten førte til et ydmykende nederlag og et potensielt mytteri. Kilder hevder at Jones først mente å angripe fartøyet i dagslys etter at han fikk vite om «Drake» sin posisjon fra tilfangetatte sjømenn. «Drake» lå ved havnen i Carrickfergus i Nord-Irland. Hans sjømenn, representert ved skipets førsteløytnant Thomas Simpson, nektet å følge kapteinens ordrer. Jones selv nevner ikke dette innledende angrepet i sin selvbiografi, men det virker som han er enig i detaljene rundt det andre forsøket som ble ødelagt av en full sjømann som ødela angrepet ved midnatt ved å slippe ut ankeret på feil tidspunkt. Etter dette mislykkede angrepet, ble Jones tvunget bort fra «Drake» av dårlig vær og klarte på mirakuløst vis å unngå å bli oppdaget.

«Ranger» sitt hovedmål var for øyeblikket ikke innen rekkevidde, og Jones overbeviste sitt mannskap om å delta i et angrep på Whitehaven, samme by som hvor hans maritime karriere startet. Jones bemerker mannskapets nøling og sier at «deres mål, sier de, var ikke å skaffe seg ære...istedet for å oppmuntre moralen til mannskapet, satte de i gang med ulydighet. De overtalte dem om at de hadde retten til å avgjøre om et tiltak som ble foreslått for dem var godt eller vondt.» Jones ledet angrepet med to båter med femten mann i hver ved midnatt i håp om å senke alle skipene i Whitehaven som lå ved anker i havnen (som betsod av mellom 200-400 skip), før de skulle sette selve byen i flammer. Jones klarte å terrorisere byen, selv om det er vanskelig å nøytralt si hvor stor skade som virkelig ble gjort. Lokale nedtegnelser nevner bare mindre brannskader på et kullskip siden nedbør forhindret at brannen spredte seg. Han lyktes i å ødelegge byens kanoner.

Jones fortsatte fra Whitehaven og håpet at han skulle klare å kidnappe jarlen av Selkirk på St. Mary's Isle utenfor sitt fødested Kirkcudbrightshire. Jones mente at jarlen kunne utveksles mot amerikanske sjømenn som var i fangenskap i den britiske marinen. Da det ble oppdaget at jarlen var borte fra sin eiendom, hevder Jones at han mente å returnere direkte til sitt skip og fortsette letingen etter bytter andre steder. Jones hevder også at hans mannskap, ledet av løytnant Simpson, hadde til hensikt å «ødelegge, plyndre og brenne alt de kunne», istedet for å forlate området i fred. Til slutt lot Jones mannskapet ta en sølvtallerken med familiens emblem for å mette deres hunger, men ingenting annet. Gjenstanden ble senere returnert til jarlen den 4. august 1785.

Angrepet på St. Mary's Isle og det tidligere angrepet på Whitehaven hadde liten strategisk betydning og resulterte ikke i bytter eller profitt som under normale omstendigheter kunne deles mellom mannskapet. Mannskapets nøling i oppdraget, særlig mot Jones' mer personlige angrep, avslører voksende fiendtlighet mellom løytnant Simpson, hans tilhengere og deres kommandant.

Brest[rediger | rediger kilde]

Jones ledet nå «Ranger» bort fra kysten i håp om å gjøre et nytt forsøk på «Drake» som fremdeles lå ved anker i Carrickfergus. Denne gang kom skipene i kamp, Jones seiret, tok «Drake» etter en timeslang trefning som kostet den britiske kommandanten livet. Løytnant Simpson fikk kommandoen over «Drake» på turen tilbake til Brest. Skipene ble skilt under tilbakereisen da «Ranger» jaget et annet bytte, noe som førte til konflikt mellom Simpson og Jones. Begge skipene ankom trygt i havn, men Jones krevde at Simpson skulle stilles for retten og holdt ham under forvaring på skipet.

Delvis på grunn av innflytelsen til John Adams som fremdeles tjente som utsending i Frankrike, ble Simpson satt fri fra Jones sine anklager. Adams antyder i sine memoarer at det overveldende flertallet av bevisene støttet Simpsons forklaring. Det ser ut til at Adams trodde Jones håpet å monopolisere æren fra oppdraget, særlig ved å holde Simpson ombord mens han feiret erobringen med tallrike viktige europeiske adelige. Selv med den tallrike mengden av perspektiver, inkludert kommandantens, er det vanskelig, om ikke umulig, å si nøyaktig hva som skjedde. Det som derimot er klart, er at mannskapet følte seg fremmedgjort av sin kommandant som kan ha vært motivert av sin stolthet. Jones mente at hans intensjoner var ærefulle og at hans handlinger var strategisk viktige for revolusjonen.

Til tross for kontroversen rundt oppdraget, var «Ranger» sin erobring av «Drake» en av den amerikanske marines få betydelige militære seiere under revolusjonen og var av uvurderlig symbolsk betydning. Den viste at den britiske marinen var langt fra uslåelig. Jones var den første amerikanske kommandant som seiret i kamp til sjøs. Gjennom denne seieren ble «Ranger» sin seier et viktig symbol på amerikansk ånd og tjente som inspirasjon for den permanente etableringen av den amerikanske marinen etter revolusjonen.

Kaptein Jones tok i 1779 kommandoen over USS «Bonhomme Richard», et handelsskip som var ombygd og gitt til amerikanerne av den franske skipsmagnaten Jacques-Donatien Le Ray. 23. september møtte en skvadron på fem skip, inkludert «Bonhomme Richard» med 42 kanoner, «Pallas» (32 kanoner), «Alliance» (32 kanoner), «Vengeance» (12 kanoner) og «Le Cerf», en handelskonvoi utenfor kysten av Flamborough Head i det østlige Yorkshire. Den britiske fregatten HMS «Serapis» (44 kanoner) og «Countess of Scarborough» (22 kanoner) gikk til motangrep og spredte den angripende skvadronen slik at handelsskipene kunne forsøke å flykte. «Vengeance» og «Le Cerf» mislyktes i å forfølge konvoien.

«Bonhomme Richard», «Pallas» og «Alliance» angrep de britiske krigsskipene. «Serapis» angrep den mindre «Bonhomme Richard», «Alliance» gikk til motangrep på «Serapis». «Serapis» traff «Bonhomme Richard» to ganger med bredsider som kuttet hennes hovedmast og laget hull under vannlinjen og fikk noen spredte treff tilbake.

Gravering basert på bildet «Action Between the Serapis and Bonhomme Richard» av Richard Paton, utgitt i 1780.

«Bonhomme Richard» brant og var i ferd med å synke. Det er antatt at hennes flagg ble skutt bort. Den britiske kommandanten spurte om hun hadde overgitt seg. Jones skal ha sagt at «jeg har ennå ikke begynt å kjempe». Han rammet så «Serapis», bandt seg fast til henne og bordet henne. Imens angrep «Countess of Scarborough» «Pallas» og ble til slutt erobret, men begge skipene ble omfattende skadet.

Året etter æret kongen av Frankrike ham med tittelen «chevalier». Jones aksepterte æren og ønsket at tittelen skulle brukes etter dette. Da den kontinentale kongress i 1787 bestemte seg for å gi en medalje i gull til minne om hans «verdi og brilliante tjeneste», skulle den gis til «chevalier John Paul Jones». Britene henviste vanligvis til ham på denne tiden som en pirat.

Russland[rediger | rediger kilde]

I juni 1782 ble Jones utnevnt til kommandoen over «America» (74 kanoner), men han ble fratatt kommandoen da kongressen bestemte seg for å gi «America» til franskmennene som erstatning for den vrakede «Le Magnifique». Resultatet var at han ble gitt oppdrag i Europa i 1783 med å samle inn løsepenger for sine tidligere handlinger. I lengden gikk også dette oppdraget ut og Jones stod uten muligheter for aktiv tjeneste. Dette førte i 1788 til at han gikk i tjeneste hos Katarina II av Russland som hadde store forhåpninger til Jones og sa at «han ville nå Konstantinopel». Jones klarte derimot å beholde sitt amerikanske statsborgerskap og sin amerikanske offisersgrad.

Som kontreadmiral om bord i «Vladimir» (24 kanoner), deltok han i sjøfelttoget i Liman (en avstikker av Svartehavet hvor elvene Søndre Bug og Dnepr renner ut) mot tyrkerne. Jones lyktes i å fjerne de tyrkiske styrkene fra området, men de sjalu intrigene til det russiske offiseren prins Grigorij Aleksandrovitsj Potemkin førte til at han ble tilbakekalt til St. Petersburg i påskudd av å bli overført til en kommando i Nordsjøen. Her ble han tvunget til å forholde seg i ro mens de rivaliserende offiserene rottet seg sammen mot ham og angrep hans karakter ved å anklage ham for seksuelle overgrep. 8. juni fikk han Sankta Annas orden. I august 1789 forlot han St. Petersburg som en bitter og skuffet mann.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Jones ankom Paris i mai 1790 hvor han trakk seg tilbake for resten av livet, selv om han gjorde flere forsøk på å gå tilbake til russisk tjeneste.

Han ble i 1792 utnevnt til amerikansk konsul til Alger, men han døde i sin leilighet i Paris den 18. juli før tjenesten tok til. Han ble gravlagt i Paris, men i 1905 ble restene av ham, kanskje optimistisk, identifisert av ambassadør Horace Porter. De ble ført til USA i 1913. Jones ble gravlagt i en sarkofag i Annapolis i Maryland i kapellet til United States Naval Academy. President Theodore Roosevelt var til stede under seremonien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jean Boudriot, John Paul Jones and the Bonhomme Richard (1987), teknisk studie av skip
  • Reginald De Koven; The Life and Letters of John Paul Jones 2 vol 1913
  • William Gilkerson, The Ships of John Paul Jones (1987), teknisk studie
  • Samuel Eliot Morison, John Paul Jones (1959)
  • Evan Thomas. John Paul Jones: Sailor, Hero, Father of the American Navy (2003)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]