Jane Boleyn, vicomtesse Rochford

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jane Boleyn, vicomtesse Rochford (født ca. 1505, død 13. februar 1542) var en engelsk adelskvinne under Henrik VIII. Hun var svigerinne av kongens andre hustru, Anne Boleyn, og hoffdame for hans femte hustru, Katarina Howard. Jane ble henrettet sammen med Katarina.

Tidlig liv og ekteskap[rediger | rediger kilde]

Hun ble født Jane Parker, og var datter av Henry Parker, 10. baron Morley og Alice St John, eldste datter av sir John St John. Begge foreldre var fra familier med katolske sympatier. Jane ble født i Norfolk; årstallet er uklart men det var før eller i 1505.

Omkring 1524 giftet hun seg med George Boleyn, vicomte Rochford, som var bror av Anne Boleyn. Forholdet til svigerfamilien var ikke enkelt, men hun kom godt overens med Anne. De to la i 1535 et komplott sammen for å fjerne en av kongens elskerinner fra hoffet. Da kongen oppdaget dette ble Jane sendt i eksil noen måneder.

Ekteskapet med George Boleyn var svært ulykkelig. Forskjellige teorier, som at han var homofil, har blitt foreslått, men de fleste historikere heller mot at han var en notorisk kvinnejeger, noe som styrkes av samtidige kilder. Det ser ut til at det ble født en sønn i ekteskapet, som senere ble dekanus i Lichfield. Dokumentasjonen på dette er uklar, og det er mulig at det i stedet dreier seg om en sønn av en fjernere slektning.

I mai 1536 ble George Boleyn arrestert og satt i Tower of London, anklaget for et incestuøst forhold til sin søster Anne. Han ble dømt for dette ved hjelp av en forklaring avgitt under ed fra Lady Rochford, som sverget på at hun var overbevist om at de to hadde hatt et seksuelt forhold siden vinteren 1535. Det var ingen beviser for dette, men anklagen gav det påskudd Boleynfamiliens fiender trengte. I tillegg til incestanklagen, som var meget alvorlig og ville føre til dødsstraff, var det å ha et forhold til dronningen regnet som høyforræderi. Dronning Anne ble henrettet to dager etter ham. Begge nektet for forholdet, og Jane Boleyn ble beryktet for sin rolle i saken.

Senere intriger[rediger | rediger kilde]

Etter henrettelsen av mannen var Jane borte fra hoffet inntil hun fikk en plass som hoffdame hos kongens fjerde hustru, Anna av Kleve. Hun vitnet i juli 1540 til fordel for kongen da han ville skille seg fra Anna, og hevdet at dronningen hadde sagt til henne at ekteskapet aldri hadde blitt fullbyrdet. Dette gjorde det lettere for kongen å få innvilget skilsmisse slik at han kunne gifte seg med Katarina Howard.

Jane ble Lady of the Privy Chamber for den nye dronningen, og hadde betydelig innflytelse på henne. Da den unge dronningen ble lei av sin mann var det Jane som hjalp henne med å organisere hemmelige stevnemøter med hoffmannen Thomas Culpepper. Man vet at Katarina hadde seksuelle forhold før ekteskapet, men det har ikke blitt bevist at hun faktisk hadde et seksuelt forhold mens hun var gift. Et brev fra henne viser at det var sterke følelser mellom de to.

Fall og henrettelse[rediger | rediger kilde]

Da kongen reiste til det nordlige England i juni 1541 klarte ikke lenger Katarina og Jane å holde dronningens indiskresjoner hemmelige fra resten av hoffet. Protestantiske hoffmedlemmer skaffet bevis for at dronningen ikke hadde vært jomfru da hun giftet seg, og de fant brevet fra Katarina til Culpepper som viste at det hadde vært noe mellom dem. Dette brevet skulle bli Lady Rochfords fall, ettersom hun ble nevnt som et mellomledd.

Hun ble arrestert og satt i Tower of London, hvor hun ble forhørt gjennom flere måneder. Som aristokrat ble hun spart for fysisk tortur, men det psykiske presset var for mye og hun hadde et mentalt sammenbrudd. Kongen måtte få vedtatt en lov som åpnet for henrettelse av mentalt syke for å kunne dømme henne til døden.

Den 13. februar 1542 ble hun halshugget med øks på Tower Green, rett etter at dronningen var tatt av dage. Hun skal, ifølge troverdige vitner, ha kommet med en tilståelse før sin død: «Gud har latt meg lide denne skamfulle skjebne som straff for å ha bidratt til min manns død. Jeg gav falsk vitnemål om at han elsket, på en incestuøs måte, sin søster dronning Anne. For dette fortjener jeg å dø.». Hun ble gravlagt i Tower sammen med Katarina Howard, nær gravene til Anne og George Boleyn.

I historieskrivning og fiksjon[rediger | rediger kilde]

Historikere har hatt en svært kritisk innstilling til Lady Rochford. Hun har generelt blitt fordømt for sin rolle i Anne Boleyns fall i 1536. Den eneste som har stilt spørsmålstegn ved hennes rolle i dette er Retha Warnicke, i The Rise and Fall of Anne Boleyn, men mye av det hun har skrevet har enten blitt motbevist eller er svært omstridt. Det finnes overveldende bevis for at hun var aktivt innblandet i sin manns fall, noe som blant annet er beskrevet i Eric Ives' biografier om Anne Boleyn (1986 og 2004), Joanna Dennys biografi over Anne Boleyn fra 2004 og flere eldre tekster.

Hun har opptrådt i flere historiske romaner, som Robin Maxwells The Secret Diary of Anne Boleyn, Suzannah Dunns The Queen of Subtleties og Philippa Gregorys The Other Boleyn Girl. I en av oppfølgerne til sistnevnte, The Boleyn Inheritance, er hun en av hovedpersonene.

I filmene Anne of the Thousand Days fra 1969 og Henry VIII and his Six Wives fra 1973 ble hun utelatt, men i The Private Life of Henry VIII fra 1933 ble hun spilt av Judy Kelly. I BBC-serien The Six Wives of Henry VIII ble hun spilt av Sheila Burrell, som var med i fire av de seks episodene. Hun ble også tatt med i miniserien Henry VIII fra 2003, der hun ble spilt av Kelly Hunter. I BBCs innspilling av The Other Boleyn Girl fra 2003 ble hun ikke tatt med, men en rollefigur spilt av Zoe Waites er oppgitt å hete Jane Parker, hennes pikenavn. I 2007-versjonen av samme historie er Jane Parker også oppgitt i rollelisten, spilt av Juno Temple, og i denne versjonen er det klart at det er Lady Rochford det dreier seg om.