Induktans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Induktans kalles også selvinduktans.

Induktans beskriver egenskapen at elektrisk strøm gjennom en leder fører til et magnetisk felt rundt denne. Feltet inneholder magnetisk energi.

Induktiviteten angir mengden magnetisk fluks som oppstår ved en gitt strøm. Induktivitet måles i henry med symbolet [H] og har symbolet L.

L= \frac{\Phi}{I}

hvor

L er induktiviteten i henry
I er strømmen i ampere
Φ er magnetisk fluks i weber


Symbolet L er sannsynligvis brukt til ære for den baltisk-tyske fysikeren Emil Lenz (1804–1865).

Lederen kan vikles opp som en spole og fluksen blir da omtrent:

L= N\frac{\Phi}{I}

N er antall vindinger. Modellen forutsetter en tettviklet spole.

Forholdet mellom en påtrykt sinusformet vekselspenning over induktansen, og den resulterende vekselstrømmen gjennom tilledningene er gitt av

 \underline{X} = \frac{\underline U(\mathrm{j} \omega)}{\underline I(\mathrm{j} \omega)} = \mathrm{j} \omega L\,

Forholdet kalles generelt reaktansen og spesielt induktansen, siden fortegnet alltid er positivt. Et negativt fortegn viser til en kapasitans. Den imaginære operatoren j viser til at strømmen og spenningen alltid er faseforskjøvet med 90 grader. Strømmen ligger etter spenningen i tidsplanet. Induktansen X måles i Ohm og kan kalles vekselstrømsmotstanden. Dens tallverdi er frekvensavhengig og proporsjonal med frekvensen.

For utdypning, se spole.

Induktans er den ene av to eksisterende former for elektrisk reaktans. Den andre formen kalles kapasitans. Komponenter som bygges for å oppvise en reaktanser kalles kondensator for kapasitans og spole for induktans.