Strømretning

Klassisk strømretning

Den klassiske eller tekniske strømretningen ble fastlagt før vitenskapen visste hva som egentlig bærer ladninger, eller elektrisk strøm. Den fastla positive ladningsbære som flyter fra kildens plusspol gjennom lasten og inn i kildens minuspol. Denne innstillingen og de tilhørende definisjoner var det ingen grunn til å endre på etter at det ble oppdaget at det i virkeligheten er negativt ladde elektroner som er ladningsbærerne; definisjonen fører ikke til feil på noen måte. Nå som før brukes den klassiske strømretningen i analyser av koblinger. Det er alltid denne strømretningen som menes hvis ikke annet uttrykkelig er sagt. Fortegnet til elektronets ladning følger av strømretningens definisjon.

Strømretningen ble fastlagt av amerikaneren Benjamin Franklin (17. januar 1706 til 17. april 1790).

Fysikalsk strømretning

Den fysikalske strømretningen betrakter elektronene og retningen blir derfor den motsatte av den klassiske strømretningen.

Ledning av hull og elektroner

I halvledere betraktes hull (en fiktiv ladningsbærer, se ellers ladningsbærer) og elektroner som separate ladningsbærere med motsatte polariteter og strømretninger. Hull og elektroner har vanligvis forskjellige mobiliteter. Dette er likevel en ikke-fysikalsk betraktning som kun tjener til å lette det teoretiske arbeidet. Også i halvledere er det kun elektroner som beveger seg. I halvlederne har elektronene faste mulige plasser i krystallgitteret. Disse plassene kalles hull når det ikke er et elektron til stede. Flytter det seg et elektron fra en hullplass til et ledig hull, er det som om hull og elektron har byttet plass, altså flyter hull og elekroner i motsatt retning.

Ledning i elektrolytter

Elektrolytter består av løste ioner i vann. Disse ionene utgjøres av både kationer og anioner og begge leder ladninger, altså elektrisk strøm, strøm gjennom elektrolytten. I elektrolytter beveger ladningsbærere seg altså i begge retninger, uavhengig av hverandre.