Punktskrift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Braille
Braille
Vinetikett med punktskrift
Type Alfabet
Språk Flere
Utvikler Louis Braille
I bruk Siden 1825
Avstamning Night writing
Braille
ISO 15924 Brai
Unicode U+2800 to U+28FF
Synshemmet leser med fingrene på en leselist.(Dette er en «illustrasjon» – tegnene er altfor store til å leses med en fingertupp.)

Punktskrift (også kalt blindeskrift eller braille) er en skrift for synshemmede, som består av opphøyde punkter som kan føles med fingrene. Hvert tegn består av en celle med 6 punkter i hver. Dette kan gi 64 ulike kombinasjoner av punkter i hver celle. Punktskrift kan gjengi bokstaver, skilletegn, tall og matematiske tegn. Det finnes også et punktskriftbasert noteskriftsystem.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det er utviklet flere systemer av opphøyde bokstaver som skal gjøre det mulig for blinde å lese tekst. De tidligste systemene besto av opphøyde latinske bokstaver. Dette er vanskelig å lese og umulig for blinde å skrive selv, og er gått ut av bruk. Et system med forenklede bokstavformer – «moon» – ble utviklet av Dr. William Moon i 1845 og er fortsatt noe i bruk i England. Dette skal være lettere å lese enn punktskrift, men er umulig for blinde å skrive selv.

Punktskriften ble oppfunnet av den blinde franskmannen Louis Braille, og kalles derfor også «braille». Da han gikk på skolen lærte de å lese opphøyde bokstaver. Braille var 16 år da han utviklet systemet i 1825, og det ble offisielt godkjent fire år senere. Det omfattet bokstaver og skilletegn, tall og matematiske tegn samt et notesystem.

Braille bygde sitt system på en «nattskrift» som var utviklet av kaptein Charles Barbier. Soldatene skulle kunne lese i skyttergravene uten å tenne lys. Barbiers system var for komplisert til å få noen praktisk anvendelse – hvert tegn besto av opptil 12 punkter. Brailles tegn består av 6 punkter, og er små nok til å leses med en fingertupp.

Braille møtte først motbør, fordi seende ikke kunne lese skriften hans uten videre. Men det slo raskt igjennom, for dette var det første systemet som blinde selv både kunne lese og skrive.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

De ti første bokstavene A – J består av de praktiske kombinasjonene av de fire øverste punktene. (B består av de to punktene øverst til venstre. Det kunne tenkes en bokstav som besto av de to punktene øverst til høyre, men hvis den står alene er det ikke mulig å skille den fra B.) De ti neste bokstavene K – T består av de samme kombinasjonene med tillegg av punkt 3 – punktet nederst til venstre. De fem siste bokstavene i det franske alfabetet – U V X Y Z – består av de fem første kombinasjonene igjen, nå med tillegg av punkt 3 og 6 – de to nederste punktene. W og de «norske» bokstavene Æ Ø Å finnes lengre ut i systemet. Tallene består av de samme tegnene som bokstavene A – J, men for å vise at det er tall settes et spesielt tegn – talltegn – foran.

Standardisering[rediger | rediger kilde]

Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB) er oppnevnt av Kultur- og Kirkedepartementet for å ivareta norsk punktskrift. Utvalgets oppgaver er å utarbeide standardiseringsregler av norsk punktskrift og å drive punktskriftsfremmende tiltak.[1]

Punktskriftmaskin[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen måtte man prege ett og ett punkt med pren og tavle på papir. Utviklingen av punktskriftmaskinen gjorde det mulig å skrive et helt tegn om gangen ved å trykke på et «akkordtastatur» hvor hver tast gir et bestemt punkt. Forskjellige kombinasjoner av taster som trykkes ned samtidig gir forskjellige kombinasjoner av punkter. Denne skriveteknikken er veldig effektiv, siden fingrene alltid har en fast posisjon. Denne typen tastaturer finnes i dag også til datamaskiner og mobiltelefoner og benytter seg vanligvis av åttepunktsalfabetet. Perkins punktskriftmaskin er en av de mest brukte punktskrivemaskinene.

Pren og tavle er fortsatt et brukbart hjelpemiddel: Det er lett å ta med seg og enkelt å ta i bruk, og det støyer ikke på samme måte som en punktskriftmaskin.

Leselist[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: leselist.

Ved hjelp av en vanlig PC og en «leselist» som erstatter dataskjermen, kan blinde og sterkt svaksynte lese teksten på dataskjermen i punktskrift. Det er imidlertid bare mulig å lese en linje om gangen. Det finnes også leselister som er halvparten så lange, til bruk for bærbar PC. På leselista går «pinner» opp og ned ettersom hvilke kombinasjoner som er nødvendige for å få de korrekte bokstavene.

Det norske sekspunktsalfabet[rediger | rediger kilde]

Dette alfabetet brukes på papir. Leselister som brukes for å vise tekst fra en datamaskin bruker to ekstra punkter under de andre for å kunne vise forskjellen mellom store og små bokstaver og tall i samme cellen samt en del ekstra tegn som koder for formatering med mer. Dette tegnsettet kalles for åttetegnsalfabetet.


Det norske åttepunktsalfabet[rediger | rediger kilde]

Punktskriftcellen med 8 punkter (8-punkts punktskrift) gir 256 ulike kombinasjonsmuligheter. Alle bokstavene har samme tegnrepresentasjon i 6- og 8-punkts punktskrift, og de to ekstra punktene brukes blant annet for å markere store bokstaver (punkt 7) og tall (punkt 8). På den måten slipper en å bruke to celler for å skrive slike tegn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Offentlig utvalg for blindeskrift, 2003 [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Braille – bilder, video eller lyd