Hazarafolket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
To hazarabarn i Bamyan

Hazarafolket (persisk: هزاره‎) er et persisktalende folk som for det meste er bosatt i den sentrale høylandsregionen av Afghanistan, men som også lever i Pakistan (hovedsakelig i Quetta), foruten Iran, Australia, Nord-Amerika og Vest-Europa. Hazarere er for det meste sjiamuslimer, men det er også en minoritet som er sunnimuslimer. Hazarafolket er den tredje største folkegruppen i Afghanistan og utgjør 10 prosent av landets befolkning. Før 1893 utgjorde hazarafolket godt over 67 prosent av hele befolkningen, men etter et folkemord som ble startet av Abdur Rahman Khan, ble over 60 prosent av hele hazarafolket brutalt massakrert.[1] Abdul Ali Mazari er å regne som hazarafolkets største leder, men han ble drept av Taliban i 1995.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Babur, grunnleggeren av Mongolriket på 1500-tallet, valgte navnet Hazara i Baburnama. Han refererte til massen fra Hazarajat, eller Hazaristan som er lokalisert vest fra Kabul, og så langt som Ghor og Ghazni.

Ordet Hazara stammer mest sannsynlig fra ordet Tusen (persisk: هزار‎ - hazār). Det kan muligens også være en oversettelse fra det mongolske ordet ming (eller minggan), en militær enhet på 100 soldater, på Djengis Khans tid.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Opphavet av hazarafolket er ennå ikke blitt fullstendig kartlagt, men det synes som om hazarafolket har et historisk opphav fra mongolske og muligens også tyrkiske folkeslag.

Historie[rediger | rediger kilde]

Første gangen hazaraere ble nevnt var av Babur tidlig på 1500-tallet, og senere av historikeren Shah Abbas fra safaviddynastiet. Det er kjent at de konverterte til sjiaislam på 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, det vil si i løpet av safavid-perioden. Mannlige hazaraere ble rekruttert til hæren av Ahmad Shah Durrain i det 18. århundre. Noen mener at i midten av det 18. århundret ble hazaraere tvunget til å forlate Helmand og Arghandab-distriktet i Kandaharprovinsen. Under den andre perioden av Dost Mohammad Khan i det 19. århundre ble hazaraere fra Hazarajat ilagt høye skatter. Men de fleste klarte å opprettholde sin autonomi fram til undertrykkelsen fra Abdur Rahman Khan som begynte sent i det 19. århundre. Da Gandomak-traktaten ble signert og den Andre anglo-afghanske krig var over i 1880, satte Abdur Rahman Khan seg som mål å ta kontroll over Hazarajat og Kafiristan. Han startet flere svertekampanjer mot hazarafolket i Hazarajat fordi de begikk opprør mot ham, noe som førte til grusomheter. Den sørlige delen av Hazarajat ble spart, da de aksepterte ham som hersker, mens den andre delen av Hazarajat nektet å se på Abdur Rahman som hersker og støttet istedet hans onkel, Sher Ali Khan. Som et svar på dette startet Abdur Rahman en krig mot stammelederene som nektet å anerkjenne ham som hersker. Abdur Rahman aresterte Syed Jafar, lederen for Sheikh Ali Hazarastammen, og fengslet ham i Mazar-e-Sharif.

Første opprør[rediger | rediger kilde]

Det første opprøret mot Abdur Rahman Khan begynte et gang mellom 1888 og 1890. Når Emir Abdur Rahman Khans fetter, Mohammed Esahaq, startet et opprør mot ham, ble stammelederne av Sheik Ali med på opprøret. Opprøret varte ikke lenge, og ble knust da emiren fikk kontroll over Hazarajat. Lederne av Sheikh Hazaras hadde allierte i to forskjellige grupper, shiaene og sunniene. Abdur Rahman utnyttet situasjonen, og satte sunni-hazaraere opp mot shia-hazaraere.

Etter at alle Sheikh Ali Hazara-lederne ble sendt til Kabul, fortsatte opposisjonen innen lederskapet av Sawar Khan og Syed Jafar Khan imot myndighetenes tropper, men ble til slutt slått. Skatter ble pålagt, og afghanske administratorer ble sent for å okkupere steder, noe som førte til undertrykkelse.[2] Folk ble avvæpnet, byer ble plyndret, lokale stammeledere ble enten fenglset eller henrettet, og store landområder ble konfiskert, og gitt til de afghanske nomadene (Kuchis).[3]

Andre opprør[rediger | rediger kilde]

Det andre opprøret oppsto våren 1892. Grunnen til opprøret var en påstått gjengvoldtekt av konen til en hazaraleder av 33 pashtun-soldater. Ifølge S.A. Mousavi: "The actual trigger for the first rebellion was the assault by thirty-three Afghan soldiers on the wife of a Pahlawān Hazāra. The soldiers, who had entered the house under the pretext of searching for arms, tied the man up and assaulted his wife in front of him. The families of both the man and his wife, deciding that death was one hundred times better than such humiliation, killed the soldiers involved and attacked the local garrison, from whence they recovered their confiscated arms".[4]

Tredje opprør[rediger | rediger kilde]

Det tredje opprøret var en reaksjon på undertrykkingen som Hazaraene gjorde opprør mot igjen tidlig i 1893. Opprøret overrasket myndighetene, og hazaraene klarte å ta tilbake mesteparten av Hazarajat. Men etter måneder med kamphandlinger ble de til slutt beseiret på grunn av alt for små forsyninger av mat. Små grupper fortsatte opprøret til slutten av året, hvor myndighetene deporterte sivile og hele landsbyer.[5]

Forfølgelse og folkemord[rediger | rediger kilde]

Siden slutten av 1700-tallet har hazarafolket vært offer for et brutalt folkemord, som ble startet av emir Abdur Rahman Khan[6], og som til dags dato foregår både i Afghanistan så vel som i Pakistan.

Språk[rediger | rediger kilde]

Den blå moské, som er den største sjiamuslimske moské i Afghanistan.

Hazaraere utenfor byene snakker hazaragi, en østlig dialekt av farsi (persisk) med mange mongolske lånord. Mange av hazaraene i større byer som Kabul og Mazari Sharif snakker ikke lengre hazaragi, men en mer standard persisk dialekt. Inntil nylig var det en liten andel av hazaraene i nærheten av Herat som fortsatt snakket et mongolsk språk.

Religion[rediger | rediger kilde]

Hazaraere er overveiende sjiamuslimer, de fleste er fra Tolver-sekten, og noen er fra Ismaili. Ettersom den største andelen av afghanere praktiserer sunniislam, kan det være en av grunnene til at hazaraere blir diskriminert. Hazaraere konventerte muligens fra sunniislam under Ilkhanatet til herskeren Oljeitu (1304-1316), eller på begynnelsen av det 1500-tallet i den første tiden til safaviddynastiet. Sunnimuslimene er en minoritet. Sunni-hazaraene har blitt tilknyttet ikke-hazaraiske stammer, mens de som praktiserer ismaili alltid har vært adskilt fra de øvrige hazaraere på grunn av religiøs tro og politiske standpunkter.

Hazara-stammer[rediger | rediger kilde]

Hazarafolket har alltid vært organisert i ulike stammer. Daizangi er den største stammen og utgjør nesten 60 prosent av hele hazarabefolkningen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Diaries of Kandahar (1884–1905)». Hazara.net. Besøkt 21. oktober 2012. 
  2. ^ Alessandro Monsutti (15. desember 2003). «HAZĀRA ii. HISTORY». Encyclopedia Iranica. Besøkt 9. mai 2013. 
  3. ^ Mousavi, Sayed Askar. Richmond, NY: St. Martin's Press. ISBN ISBN 0-312-17386-5 . 
  4. ^ Alessandro Monsutti (15. desember 2003). «HAZĀRA ii. HISTORY». Besøkt 9. mai 2013. 
  5. ^ Mousavi, Sayed Askar (1997). The Hazaras of Afghanistan : an historical, cultural, economic and political study. New York: St. Martin's Press. ISBN 0-312-17386-5. 
  6. ^ «Diaries of Kandahar (1884 – 1905) HAZARAS In the View of British Diaries». Hazara.net. Besøkt 26. oktober 2012. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.