Den irske grensekommisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den irske grensekommisjon (Boundary Commission) var en britisk-irsk offentlig kommisjon som ble opprettet gjennom den anglo-irske traktat for å vurdere grensen mellom Den irske fristaten og Nord-Irland.

Nasjonalistene håpet at betydelige områder ville bli overført til Fristaten, noe som i sin tur kunne føre til at Nord-Irland ville bli vanskelig å styre og dermed kom til å bli innlemmet i Fristaten i løpet av noen år. Unionistene fryktet det samme utfallet, og boikottet kommisjonen. Den britiske regjeringen utnevnte derfor en representant for å ivareta deres interesser. Det hadde komme klare signaler om at kommisjonen skulle ta hensyn til befolkningssammensetningen i sin vurdering.

Da kommisjonen var ferdig med arbeidet viste det seg at de anbefalte overføring av bare små områder fra Nord-Irland til Fristaten, mens et rikt område i Donegal skulle overføres fra Fristaten. Da disse konklusjonene ble lekket til pressen i 1925 protesterte både unionister og nasjonalister. For å unngå ytterligere problemer ble de tre regjeringene enige om å legge rapporten tilside, og i stedet ratifisere grensene som ble fastslått gjennom Government of Ireland Act 1920. W.T. Cosgrave, James Craig og Stanley Baldwin gjorde dette i desember 1925.

Den provisoriske grensen[rediger | rediger kilde]

Government of Ireland Act 1920 ble satt i kraft under den irske uavhengighetskrig, og delte øya i Nord-Irland og Sør-Irland. Det britiske parlamentet hadde fått anbefalinger fra Irish Unionist Party om grensedragningen, men hadde fått svært lite innspill fra nasjonalistiske politikere. Sinn Féin nektet nemlig å anerkjenne britiske myndigheters rett til å styre Irland, og dermed var det bare Irish Parliamentary Party, som var redusert til en håndfull representanter, som deltok i debatten. Bakgrunnen for inndelingen var dermed i stor grad at unionistene mente at seks grevskap i Ulster var et så stort område som de kunne håpe å beholde kontroll over.

Traktatens artikkel 12[rediger | rediger kilde]

Artikkel 12 i den anglo-irske traktat fastslo at Nord-Irland, etter grensene definert i 1920, kunne velge å ikke bli del av Fristaten, men heller fortsette å være en del av Det forente kongerike. Artikkelen lød videre:

«Dersom en slik beslutning finner sted, skal en kommisjon bestående av tre personer, en utnevnt av Den irske fristatens regjering, en utnevnt av Nord-Irlands regjering og en som skal være formann utnevnt av den britiske regjering, fastsette i henhold til innbyggernes ønsker, sålangt disse er kompatible med økonomiske og geografiske forhold, grensene mellom Nord-Irland og resten av Irland, og i forhold til Government of Ireland Act 1920 og denne traktat skal Nord-Irlands grenser være slik de måtte bli bestemt av en slik kommisjon.»

Kommisjonen[rediger | rediger kilde]

På grunn av den irske borgerkrig ble opprettelsen av kommisjonen utsatt til 1924. Den nordirske regjeringen nektet å samarbeide i frykt for å miste områder, og den britiske regjeringen vedtok en lov som gav rett til å utnevne en representant på vegne av Nord-Irland. Kommisjonen ble samlet for første gang i 1925, og bestod av:

Forhandlingene[rediger | rediger kilde]

Kommisjonens rapport har aldri blitt formelt publisert, ettersom alle regjeringer holdt den tilbake. Noen av punktene er dog kjent.

Den nasjonalistiske tolkningen av artikkel 12 er at kommisjonen burde trekke opp grensen på nytt i forhold til om det i de forskjellige områder var nasjonalistisk eller unionistisk majoritet. Siden lokalvalgene i 1920 hadde gitt rent nasjonalistisk flertall i Fermanagh, Tyrone, Derry by og i en rekke valgkretser i Armagh og grevskapet Derry, alle områder nord for den provisoriske grensen, mente de at Nord-Irland ikke ville kunne klare seg økonomisk etter endringene.

Unionistenes mål var ganske enkelt å bevare grensen fra 1920 uendret.

Et annet spørsmål ble tatt med i betraktningen i vurderingen av kommisjonens arbeid. I traktaten hadde Fristaten tatt på seg ansvar for å betale deler av det britiske imperiets gjeld. Denne hadde i 1925 enda ikke blitt betalt, på grunn av de store kostnadene borgerkrigen hadde ført til. Det skal ha vært en forståelse av at dersom grensene forble uendret ville britene se bort fra betalingskravet. Siden 1925 har det da heller ikke kommet slikt krav.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. Younger, Ireland's Civil War, Frederick Muller 1968, s. 516