Galningene fra Dnepropetrovsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Galningene fra Dnepropetrovsk (ukrainsk: Дніпропетровські маніяки, russisk: маньяки Днепропетровские, engelsk: Dnepropetrovsk maniacs) er et kallenavn gitt av media angående en drapssak som fant sted i Dnepropetrovsk, Ukraina i juni og juli 2007. Saken fikk stor oppmerksomhet fordi drapsmennene laget videoopptak av flere av drapene, og enkelte av videoene lekket ut til internett. To 19 år gamle menn, Viktor Sajenko (ukrainsk: Віктор Саєнко, russisk: Виктор Саенко) og Igor Suprunjuk (Ігор Супрунюк, Игорь Супрунюк), ble arrestert og tiltalt for 21 drap i juli 2007.

Mordene[rediger | rediger kilde]

De to første drapene fant sted sent den 25. juni 2007. Det første offeret var en 33 år gammel kvinne ved navn Ekaterina Iltsjenko, som var på vei hjem etter å ha vært på besøk hos en venninne. Ifølge Sajenkos tilståelse var han og Suprunjuk «ute på tur». Suprunjuk slo henne til døde med en hammer. Iltsjenkos kropp ble funnet av hennes mor klokken fem om morgenen dagen etter.

En time etter det første mordet, angrep de to mennene sitt neste offer, Roman Tatarevitsj. Han sov på en benk etter å ha tatt en kort spasertur. Tatarevitsj' hode ble knust med butte gjenstander flere ganger til han var ugjenkjennelig.

Den 1. juli ble ytterligere to ofre drept, Evgenija Gristsjenko og Nikolai Sertsjuk. De ble funnet myrdet i den nærliggende byen Novomoskovsk.

Om kvelden den 6. juli ble ytterligere tre mennesker drept i Dnepropetrovsk. Den første var Egor Netsjvoloda som ble slått til døde. Moren fant liket morgenen etter i nærheten av hans hjem. Neste offer var Elena Sjram, en 28 år gammel kvinne. Da drapsmennene erklærte seg ikke skyldig for drapet på Sjram ble en videofilm de hadde laget under drapet brukt som bevis og de ble erklært skyldige. De stjal klærne hennes og brukte dem til å vaske av seg blod og rengjøre hammeren som ble brukt som drapsvåpen. Senere samme natt drepte mennene en kvinne ved navn Valentina Hanzja, mor til tre, gift med en funksjonshemmet mann.

Dagen etter, 7. juli, ble to 14 år gamle gutter fra Podgorodnoje, en nærliggende landsby, angrepet i fullt dagslys. En av de to vennene, Andrej Sidjuk, ble drept, mens den andre, Vadim Ljakhov, klarte å flykte.

Den 12. juli, ble en 48 år gammel mann ved navn Sergej Jatzenko funnet drept. Kroppen hans var så skjendet at han var helt ugjenkjennelig.

Tretten drap til fulgte, ofte ble flere lik funnet på samme dag. Ofrene var tilsynelatende tilfeldig valgt og omfattet både menn, kvinner og barn i ulike aldersgrupper.

De fleste av ofrene ble drept med butte gjenstander som hammere. Kraftige slag ble rettet mot ofrenes ansikter til de var ugjenkjennelige. Mange av ofrene var også lemlestet og torturert, noen fikk øynene stukket ut mens de fortsatt var i live. Ett av ofrene var en gravid kvinne, hvis foster var klippet ut av magen hennes. Det er ikke rapportert beviser for noen seksuelle handlinger rettet mot ofrene.

Noen av ofrene ble også frastjålet verdisaker som ble solgt til lokale bruktbutikker.

Ingen offisiell sammenheng mellom drapene ble kunngjort før den 7. juli, etter et angrep på de to guttene i Podgorodnoje. Vadim Ljakhov, den overlevende, ble opprinnelig plassert under arrest, mistenkt for mordet på sin venn. Han ble angivelig nektet tilgang til å få konsultere en advokat og skal ha blitt slått av politiet under avhør. Imidlertid ble det raskt klart at han ikke var ansvarlig for sin venns død, og at drapet hadde sammenheng med de øvrige mordene. Lyakhov samarbeidet med etterforskerne for å lage skisser av angriperne.

Flere dager senere, den 14. juli, ble en 45 år gammel kvinne ved navn Natalia Mamartsjuk funnet drept i den nærliggende landsbyen Dijovka. Da hun kjørte gjennom et skogsområde, løp drapsmennene mot henne og slo henne ned. De tok ut en hammer og slo henne til døde mens hun lå på bakken. Etter at hun sluttet å røre på seg, hoppet drapsmennene på scooteren hennes og kjørte av gårde. Angrepet ble på en avstand sett av flere lokale beboere. De forsøkte å følge etter, men mistet raskt angriperne av syne. To barn ble også vitner til angrepet på nært hold, gjemt i et telt bare noen få meter unna der Mamartsjuk ble myrdet. De ga en detaljert beskrivelse som matchet den som var blitt gitt av Ljakhov. En arbeidsgruppe fra Kiev ble raskt satt opp, ledet av kriminaletterforsker Vasilij Paskalov.

Drapsetterforskningen ble opprinnelig holdt hemmelig. Ingen offisiell informasjon om drapene ble gitt ut, og innbyggerne ble ikke advart om mulige angrep eller gitt noen beskrivelser av de mistenkte. Likevel holdt rykter om angrepene befolkningen fra å gå ut om kvelden. Til slutt gikk etterforskerne gjennom både skissene gitt av vitnene og eiendeler solgt til lokale butikker. Kombinasjonen av skissene og de stjålne eiendelene førte politiet raskt til de mistenkte.

De tre mistenkte ble arrestert den 23. juli 2007 da Suprunjuk forsøkte å selge en mobiltelefon stjålet fra et av ofrene. Da telefonen ble slått på for å vise kunden at den fungerte, ble dens beliggenhet sporet av politiet. Suprunjuk og Sajenko ble arrestert i nærheten av butikken. Hanzja ble arrestert hjemme, angivelig klarte han å skylle andre stjålne mobiltelefoner ned i toalettet. Telefonene ble gjenopprettet, men all informasjon på dem gikk tapt.

De tre mennene ble tiltalt for medvirkning i 29 separate hendelser, inkludert 21 drap og 8 angrep der ofrene overlevde. Suprunjuk ble tiltalt for 27 av tilfellene, inkludert 21 tilfeller av drap, åtte for væpnet ran, og for dyreplageri. Sajenko ble tiltalt for 25 tilfeller, hvorav 18 mord, fem ran, og ett tilfelle av dyremishandling. Hanzja ble tiltalt for to tilfeller av væpnet ran.

Alle tre tilsto raskt, men Suprunjuk trakk senere tilbake sin tilståelse. Rettssaken startet i juni 2008. Suprunjuk erklærte seg ikke skyldig, mens de to andre mistenkte erklærte seg skyldig i alle anklager. Viktor Tsjevguz, Suprunjuks opprinnelige forsvarer, sa opp som forsvarer i saken etter at hans påstand om sinnssykdom ble avvist av retten.

Aktoratets bevis inkluderte blodflekker på mistenktes klær og videoopptak av drapene. Saken ble behandlet av et panel med dommere ledet av dommer Ivan Sentsjenko. Påtalemyndigheten ba om livsvarig fengsel for Sajenko og Suprunjuk, og 15 år for Hanzja. Ukraina har ikke dødsstraff.

De mistenkte[rediger | rediger kilde]

De tre mistenkte gikk på skole sammen, og hadde visstnok funnet mange ting til felles. «Jeg og Igor [Suprunjuk] var begge redd for høyder, og vi var redde for å bli banket opp av bøller» uttalte Sajenko under avhør. Suprunjuk lette etter måter for å bli kvitt sin frykt på, noe som førte de to guttene til å stå på en balkong i 14. etasje i blokken de bodde i, mens de hang over rekkverket. Dette skal visstnok ha hatt en positiv effekt på deres frykt for høyder. Hanzja var angivelig den mest pysete av de tre. Han hadde blodfobi, og torde ikke en gang å vaske kattungen sin, i redsel for at han skulle skålde den. Suprunjuk foreslo å håndtere frykten ved å torturere løshunder. Guttene tok hundene inn i et skogsområde i nærheten av huset sitt, hang dem fra trærne, torturerte dem, og tok bilder av seg selv ved siden av likene. Aktoratets bevis inkluderte mange av disse bildene. Noen bilder viste guttene tegne hakekors med dyreblod, og gi nazisthilsen.

En lang video som viser de tre torturere en kattunge, ble vist i retten. Det finner sted i garasjen til den ene. De lagde et kors av to treplater og naglet kattungen til det, for så å skyte på den med to pistoler. I tillegg limte de igjen munnen på kattungen, så den ikke skulle skrike.

Motiv[rediger | rediger kilde]

Påtalemyndighetene fant ikke et bestemt motiv for drapene. Lokale medier meldte at drapsmennene hadde en plan om å tjene penger på mordfilmene som de spilte inn.

En klassekamerat av de mistenkte hevdet at han ofte hørte at Suprunjuk var i kontakt med en ukjent «rik utenlandsk nettstedoperatør» som beordret førti snuffvideoer, og ville betale en stor sum penger når de ble laget. Regional sikkerhetsredaktør Ivan Stupak avviste påstanden om at drapene var begått for å lage snuffvideoer. Etterforsker Bogdan Vlasenko uttalte: «Vi tror de gjorde dette som en hobby, at de ville lage en samling av minner når de blir gamle». Assisterende innenriksminister Nikolaj Kupjanskij kommenterte: «For disse unge mennene var drap underholdning».

I rettssaken kom det fram at Suprunjuk hadde samlet avisutklipp om saken. Noen av fotografiene av forbrytelsene hadde bildetekster, deriblant: «De svake må dø. Den sterkeste vil seire».

Rettssak[rediger | rediger kilde]

Tre ulike advokater ble oppnevnt som forsvarere. Alle tre advokatene ble opprinnelig oppnevnt av retten, men Viktor Sajenko ba om å bli representert av sin far, advokat Igor Sajenko, i stedet for sin tidligere advokat. Anmodningen ble innvilget og førte til en betydelig forsinkelse i forhandlingene.

Hanzjas advokat baserte sitt forsvar på det faktum at Hanzja aldri deltok i drapene, og var involvert bare i en enkelt hendelse fire måneder før drapene begynte, hvor han deltok i et ran. Hanzja erkjente seg skyldig på alle tiltalene angående ranet, i håp om å få straffeutmålingen redusert.

Forsvarsstrategien for de to andre mistenkte var å angripe påtalemyndigheten på mange fronter. Flere etterforskere ble kalt til vitneboksen. Forsvaret hevdet at det var utført ulovlige avhør, og problemer under avhør. Igor Sajenko reiste spørsmål om videoopptakene og påstod at de var forfalsket og redigert av påtalemyndighetene.

I et intervju med Komsomolskaja Pravda, en stor russiskspråklig avis, hevdet Igor Sajenko at det egentlig fantes en annen mistenkt, Danila Kozlov. Tatjana Sjram, søsteren til det ene offeret, Elena Sjram, uttalte at hun hadde sett navnet Kozlov nevnt i rettsdokumentene, og at Kozlov var angivelig klar over drapene, og ble også mistenkt. Sjram uttalte videre at etterforskerne lot ham gå og at han ikke hadde noe med saken å gjøre. Da hennes advokat forsøkte å ta opp saken i retten hadde dommeren bedt henne om å sette seg ned. Kozlov ble frikjent.

Igor Sajenko fortsatte å spekulere på om saken ble påvirket av familiene til de «egentlige morderne». Han sa han hadde vært i kontakt med et offer som hadde greid å komme seg unna, som kunne bekrefte at hans sønn og de andre mistenkte ikke hadde deltatt i noen av gjerningene, men at det dreide seg om andre mordere. Dette ikke navngitte offeret hevdet at han kunne identifisere angriperne. Sajenko uttalte i retten at fire dager før de tre mistenkte ble arrestert, hadde politiet funnet ytterligere to mistenkte, en mann og en kvinne, som egentlig stod bak drapene. Sajenko påstod videre at grunnen til at de «egentlige morderne» ble erklært uskyldige var fordi de hadde høyprofilerte familiemedlemmer som hadde sterk innflytelse angående rettssystemet. «Men nå er disse detaljene blitt dysset ned,» sa Sayenko i retten. «De innflytelsesrike foreldrene til de egentlige morderne har greid å komme seg unna(…). så informasjonen om de faktiske morderne har blitt dysset ned, og i stedet har min sønn og to av hans venner blitt beskyldt. Jeg tror også at den ene morderen, kvinnen, har rømt til Tyskland».

Viktor Sajenko påstod videre at Igor Suprunjuk var lederen bak drapene. Han hevdet videre at Suprunjuk gjentatte ganger hadde truet Sajenko (sønnen hans) til å delta i drapene. Sajenko sa at sønnen hans var livredd for Suprunjuk og hadde gjort gjerningene på kommando for ham.

Flere av ofrenes pårørende trodde på Sajenko om at siktelsen av sønnen hans var feil, og at de virkelige drapsmennene fremdeles var på frifot. De ukrainske myndighetene godtok ikke denne påstanden og benektet at andre mennesker var involvert.

Videoene av drapene[rediger | rediger kilde]

De mistenktes mobiltelefoner og personlige datamaskiner inneholdt flere videoopptak av drapene. En full video ble lekket til internett som viser drapet på 48 år gamle Sergej Jatzenko. Han blir sett liggende på ryggen i et skogsområde, og blir slått gjentatte ganger i ansiktet med en hammer.

En av angriperne stikker ut Jatzenko øyne, og stikker ham i magen med en skrutrekker gjentatte ganger. De slår Jatzenko flere ganger med en hammer i forsøk på å drepe ham. Torturen varer over fire minutter, hvor offeret faller inn og ut av koma. En av morderne blir sett smilende foran kameraet under videoen. Morderne går så tilbake til bilen sin, som befinner seg bare noen få meter fra drapsstedet. De diskuterer drapet rolig, uttrykker mild overraskelse over at offeret fremdeles fortsatt pustet etter at en skrutrekker ble kjørt inn i hjernen hans. De mistenkte vasker deretter hendene sine og hammeren med en vannflaske, og begynner å le. Bare to mistenkte ser ut til å være til stede i videoen, med en alltid bak kamera.

De mistenkte ble også funnet i besittelse av flere fotografier som viser at de begraver ofrene. På bildene smiler de og «viser fingeren» foran gravstøttene til ofrene. Bevisene for dyreplageri ble også vist i retten, der morderne står ved siden av skjendete dyrelik.

Bildene og videoene av drapene ble vist i retten 29. oktober 2008, som del av en større presentasjon av over 300 fotografier og videoer av de mistenkte som torturerer og dreper mennesker og dyr. Forsvaret protesterte mot presentasjonen, og hevdet at bevisene var innhentet ulovlig, og at videoene og bildene ble digitalt endret for å ligne de mistenkte. Når Suprunjuk og Sajenko ble spurt om de gjenkjente menneskene i bildene, svarte de at de ikke gjorde det. Dommer Ivan Sentsjenko svarte ved å si «Du er ikke blind». Valerij Voronjuk, en ekspert på film- og videoredigering, vitnet for retten om at videomaterialet ikke hadde blitt forfalsket eller endret på noen måte. Retten avviste alle innvendinger reist av forsvaret, og aksepterte påtalemyndighetens argument om at materialet var ekte.

Ofrene på videoene[rediger | rediger kilde]

Mannen i en av videoene som lekket ut på internett er identifisert som Sergej Jatzenko. Videoen eksisterte i lang tid på Youtube, men ble så fjernet. Den eksisterer fremdeles på enkelte nettsider.

Jatzenko var 48 år gammel og hadde nylig blitt diagnostisert med kreft. Kreften hadde gjort ham ute av stand til å snakke, men han fortsatte å jobbe likevel. Han tok småjobber rundt omkring for å kunne støtte sin familie. Han hadde begynt å få stemmen tilbake da han ble drept. Jatzenko var gift og hadde to sønner og et barnebarn. Han hadde også en funksjonshemmet mor som han tok vare på. Han ble myrdet ca 14:30. Han fortalte sin kone at han skulle besøke barnebarnet sitt. Han kom aldri frem. Hans kone, Ljudmila, ringte en venn og bad om hjelp til å lete etter ektemannen sin, uten hell. I Ukrania er det ikke lov til å etterlyse en person før det har gått 72 timer etter at den savnede er registrert etterlyst. Hans kone lagde postere om sin ektemann hvor hun la til et bilde og bad vitner om å kontakte henne. Et vitne tok kontakt med henne etter å ha funnet Jatzenkos lik.

Den uredigerte videoen av mordet ble vist som del av en stor presentasjon av påtalemyndighetene, som forårsaket sjokk i salen. Retten var enig med påtalemyndigheten om at videoen var ekte, at det viste Igor Suprunjuk angripe offeret, og at Viktor Sajenko var mannen bak kamera.

Suprunjuk og Sajenkos advokater holdt fast ved at videofilmene var fabrikkert. Påtalemyndighetene sa at å greie å lage en film som viser de mistenkte drepe en mann uten at de hadde gjort det var mulig, men ville koste så mye penger og ta så lang tid at det var helt utelukket.

Videoen som viser mordet på Sergej Jatzenko lekket ut til et kontroversielt nettsted med base i USA. Filmen ble lagt ut 4. desember 2008. Jekaterina Levtsjenko, Ukrainas innenriksminister, var kritisk til lekkasjen, men innrømmet at kontroll av videoer på internett var «praktisk talt umulig». Redaktøren i avisen The Times, Caitlin Moran, så videoen og uttrykte sine følelser i en avisspalte. Videoen har ofte blitt lagt ut under nicket «3Guys1Hammer» et ordspill på en annen sjokkvideo; «2 Girls 1 Cup». En god del Youtube-brukere har laget videoer som viser deres reaksjoner første gang de ser videoen. Mange av dem ender med å skru den av eller snu seg vekk.

Straffeutmåling[rediger | rediger kilde]

Den 11. februar 2009 fant retten i Dnepropetrovsk Igor Suprunjuk og Viktor Sajenko skyldig i overlagt drap og begge ble dømt til livsvarig fengsel. Suprunjuk ble funnet skyldig i 21 drap, mens Sayenko ble funnet skyldig i 18 drap. I tillegg til livsvarig fengsel for drapene, ble de også dømt til 15 års fengsel for ran. Alexander Hanzja, som ikke var involvert i drapene, ble funnet skyldig væpnet for ran og dømt til ni års fengsel. Suprunjuk og Sajenko ble også funnet skyldig i dyremishandling. Hanzja uttalte seg om Suprunjuk og Sajenkos drap: «Hvis jeg hadde kjent de grusomheter som de var i stand til å begå, ville jeg ikke en gang ha turt å nærme meg dem, selv om jeg hadde hatt en pistol». Dommeren uttalte i dommen at det viktigste motivet for forbrytelser hadde vært et ønske om «sykelig selvbekreftelse».

Rettens dom var flere hundre sider lang og ble lest opp over en periode på to dager. Suprunjuk og Sajenkos advokater uttalte at de hadde som intensjon å anke, igjen ved å reise tvil om filmenes autentisitet. Anken ble etter kort tid avvist.

Foreldrene til Igor Suprunjuk og Viktor Sajenko, har holdt fast på sin tro om at sønnene deres er uskyldige. Vladimir Suprunjuk hevdet at Igor hadde blitt torturert før han tilsto. Han påsto at politiet hadde holdt bind for øynene på Igor og tvunget ham til å inhalere sigarettrøyk. Vladimir Suprunjuk holdt også en pressekonferanse som ble vist på TV der han sier at saken mot sønnen hans var falsk. Igor Sajenko hevdet at hans sønn hadde blitt gjort til syndebukk fordi forbrytelsene var blitt begått av statsråder eller slektningene deres. Foreldrene planlegger å anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Foreldrene til Suprunjuk og Sajenko hevdet også at dommen på Alexander Hanzja hadde vært for mild. En meningsmåling utført i Dnepropetrovsk fant at 50,3% mente at dommen mot Hanzja var rettferdig, og 48,6% mente at straffen burde vært strengere.

Anken[rediger | rediger kilde]

Den 18. august 2009, ble saken henvist fra høyesterett tilbake til Dnepropetrovsk regionale lagmannsrett. Flyttingen ble ønsket velkommen av Igor Sajenko, som uttalte at det var et skritt på veien for å bevise sønnens uskyld. Igor Sajenko og Vladimir Suprunjuk har under flere pressekonferanser påstått sin uskyld.

En talsperson for aktoratet sa at beslutningen om å henvise saken tilbake til lagmannsretten var prosessuell, og at de var sikre på at dommen skulle opprettholdes. Anken ble satt til 5. oktober 2009. I et intervju med avisen Novi, sier mødrene til Suprunjuk og Sajenko at deres barn ble behandlet bra i fengselet. Det ble også rapportert at Igor Sajenko vurderte å sette opp en nettside om saken.

Den 24. november 2009 erklærte høyretten at de kom til å opprettholde livstidsdommene på Igor Suprunjuk og Viktor Sajenko. De planlegger igjen å anke. Alexander Hanzja har ikke tenkt å anke sin ni år lange fengselsstraff.