Fjell festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°19′31,2″N 5°4′54,5″Ø

Kanontårnet med 3x 28,3cm kanoner, fotografert i 1963, 5 år før festningen ble nedlagt som stridsanlegg.
Kanonstillingen slik den så ut fra samme sted i 2007 – 44 år senere.

Fjell festning (også Fjell fort, Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11/504 Fjell eller Torden Felix) er et kystforsvarsanlegg på Sotra i Fjell kommune. Anlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og tilhørte den tyske Kriegsmarine. Festningen var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, tre 28,3 cm kanoner plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau». Festningens hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. I tillegg til kanonen bygget man et stort luftvernbatteri (flak-batteri, fra tysk: FLugAbwehrKanone: Antiluftskyts) på samme sted, som beskyttet ikke bare selve festningen, men også en av hovedinnflyvningsrutene mot Bergen. Luftvernbatteriet var i bruk under allierte bombeangrep mot Bergen, men hovedskytset (trippelkanonene) ble aldri brukt i kamp.

Arbeidet ble påbegynt i juli/august 1942 og var ferdigstilt i den grad at kanonen ble prøveskutt 12. juli 1943. Selve nærforsvarsanlegget ble aldri ferdigstilt. Anlegget ble bygget av krigsfanger fra forskjellige deler av Europa, men også norske entreprenører deltok. Flere norske arbeidere deltok også frivillig på anlegget, da arbeidet var godt betalt.

Etter krigen overtok det norske forsvaret anlegget, og drev det videre som et regulært kystfort frem til kanonen ble fjernet på slutten av 1960-tallet. Sjøforsvaret opprettholdt en kystradarstasjon her til 2005. Nærforsvarsanlegget ble ikke betjent i samme skala som før, og minefeltene ble fjernet. Likevel døde en bonde fra Fjell så sent som i 1953 da han gikk på en mine. Også under krigen var det ulykker i minefeltene rundt festningen.

Anlegget er et av de større enkeltstående festningsanlegg i Europa fra andre verdenskrig. I dag er området åpent for allmenn ferdsel, og deler av tunnelanlegget er åpnet og lagt til rette som museum, drevet av Museum Vest i samarbeid med lokale krefter. Flere deler av området er i begynnelsen av 2010 under oppbygging som museum og er planlagt åpnet for publikum. En del skog og vegetasjon har i tillegg blitt fjernet. Fjell festning ble forskriftsfredet av Riksantikvaren 6. mai 2004.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En tegning av slagskipet «Scharnhorst», søsterskipet til «Gneisenau». Senere senket i slaget ved Nordkapp.

Slagkrysseren «Gneisenau» ble, sammen med sitt søsterskip «Scharnhorst», bygget med tre kanontårn hvori hvert var plassert tre 28,3 cm kanoner, betegnet 28 cm Schnell-Lade-Kanone, Constructionsjahr 1934, forkortet 28 cm SK C/34. (Tysk: 28 cm Hurtigskytende kanon, konstruksjonsår 1934.) Kanonene kunne rettes individuelt i elevasjon (høyde), mens sideretting var parallell og fulgte dreiingen av kanontårnet. Tårnet ble dreiet ved hjelp av elektriske motorer, men kunne i nødsfall dreies for hånd ved hjelp av sveiver og gir med store utvekslinger. Kanonløpene kunne avfyres individuelt, eller samtidig. Ved samtidig avfyring, var det lagt inn en kort forsinkelse[trenger referanse] mellom hvert skudd, på grunn av den voldsomme rekylen, men også for å forhindre at granatene kolliderte i luften.

«Gneisenau» og «Scharnhorst» ble sjøsatt i 1936, og opererte sammen frem til 1942, da «Gneisenau» ble sterkt skadet i et alliert flyangrep mens det lå i havn i Kiel. Skadene var så omfattende at skipet ble tatt ut av operativ tjeneste, men planen var opprinnelig å sette skipet i stand igjen og installere kraftigere hovedskyts. Våpen og utstyr ble demontert, og fordelt på andre skip og til fort. Hovedbestykningen, de tre pansertårnene, ble plassert på landfort: Fjell festning og Austrått fort. Det siste tårnet, A-tårnet, som var sterkt skadet, ble demontert, og de enkelte kanonene ble plassert ved Hoek van Holland i Nederland.

En skisse av «Scharnhorst», «Gneisenaus» søsterskip, slik «Scharnhorst» så ut i 1943. De store kanontårnene A, B og C sees tydelig med tre kanoner i hvert.

Tårnet Bruno (B) ble bestemt plassert i Bergensområdet for å beskytte innseilingen mot Bergen. Opprinnelige planer viser at de tyske styresmaktene planla å anlegge festningen rundt selve LiatårnetSotra, med kanonbatteriet midt oppå fjellet – men man regnet med at det ville ta for lang tid å konstruere en vei opp til det 341 meter høye og bratte fjellet. Kanonen burde plasseres så høyt som mulig for å få god rekkevidde og ikke minst fri horisont, slik at man kunne skyte i hvilken som helst retning. Liatårnet ligger høyt og fritt ved innseilingen til Bergen, og hadde kanonen blitt plassert her, kunne man også skutt direkte ned mot innseilende skip til Bergen havn. Da det var viktig å få kanonen på plass så fort som mulig, ble løsningen å plassere kanonen på en lavere, men på mange måter bedre plass enn det Liatårnet utgjorde.

Flaten kanonen ble plassert på ligger på ca. 160 meter over havet, like over bygden Fjell. «Fjedlafjedle'» som det blir kalt lokalt, ligger bratt opp bak selve Fjell gard. Lokalbefolkningen hadde torvmyrer, beiteland og slåttemark der, og det var også stølsdrift her oppe. Bilder fra krigen viser at lokalbefolkningen hentet torv i myrene, selv om området var besatt av tyskerne. I dag ligger rester av gamle torvhus like ved bunkere i området. Plassering såpass høyt og fritt gjorde at kanonen fikk et bredt skuddfelt, og i tillegg slapp en de store problemene med adkomst. Plasseringen gav fremdeles fri horisont mot havet, og kunne samtidig skyte mot skip i innseilingen mot Bergen både fra nord og sør. Selve kanonen var plassert på en liten høyde, 177 meter over havet, og totalt disponerte tyskerne et område på 750 mål.

Forarbeid[rediger | rediger kilde]

Et enormt arbeid ble igangsatt våren 1942 for å få kanontårnet og de tilhørende forsvarsverkene på plass så raskt som mulig. Én ting var å få kanonløpene og pansertårnet til Bergen fra Kiel, men en måtte også frakte et totalt 1000 tonns kanontårn fra Kiel til Bergen, og derfra opp til «Fjellsfjedle'» – på en øy utenfor Bergen hvor veiene, om de eksisterte, var gruslagte kjerreveier som hadde ligget der i uminnelig tid. Veiene var absolutt ikke i stand til å tåle belastningen av de tunge kanonene og anleggsarbeidet; nye veier var påkrevet. Organisation Todt ble gitt oppdraget med å konstruere og bygge festningen og kanonfundamentet, og fant etter hvert ut at ved å bygge en kai som kunne tåle de tunge kanonene på Tellnes i Fjell kommune, og bygge en vei derfra opp langs Bjørkedalen, kunne en frakte kanonløpene til sitt bestemmelsessted. Tellnes har en naturlig dypvannskai, og stedet ble derfor valgt som utgangspunkt for kanonenes ferd mot platået over Fjell gard, som den gang var kommunesentrum.

En stor kran måtte til for å heise de tunge delene på plass i kanonbrønnen. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som stridsvognsperren (bildet under) står - men fotografen ser motsatt vei enn på bildet under. I bakgrunnen sees Krossleitehaugen. Like ved lå den første fangeleiren.

Det går mange historier om veien som ble bygget opp fra Tellnes. Enkelte hevder at veien ble bygget på tre uker[2], men dette er nok en overdrivelse.[3] At veien ble bygget på svært kort tid i forhold til de byggtekniske utfordringene og tilgangen på materialer er i alle fall sant. Veien er ca. 10 kilometer lang og gikk fra Tellnes og opp til det som i dag er riksvei 555. Antagelig har den her fulgt den tidligere bygdeveien og deretter brutt av mot øst og inn til Bjørkedalen like etter Kongsåsen, en kolle på 95 meters høyde. Veien gikk her oppover langs Bjørkedalen, med ganske jevn stigning opp mot Gyravatnet, langs Gyravatnet og deretter opp til Buskvatnet, som senere gav navn til et flakbatteri på haugene rundt. Veien ble bygget helt fram til kanonbrønnen; arbeidet med brønnen ble startet om lag samtidig som veien ble påbegynt.

25 fanger mistet livet i løpet av byggeperioden, enten som følge av forfrysninger, utmattelse eller ved henrettelse – men hvorvidt dette tallet er høyt eller lavt i forhold til de virkelige verdiene, vet man ikke med sikkerhet i dag.

Veien ble bygget meget solid for å tåle påkjenningen av de tre tunge kanonene, men også belastningen fra lang tids anleggsarbeider med tunge kjøretøyer den tid festningen skulle bygges. Veien ble flere steder murt opp med tørrmurer, men også anlagt som ren fylling hvor terrenget var for ulendt til å takle steinmur. Andre steder hvor slike veier ble bygget, fundamenterte Organisation Todt ofte med treverk – det var raskere enn stein og steinfyllinger. Antagelig har en også spart tid på å fylle ut i stedet for å mure opp, og veien har overlevd frem til i dag med minimalt vedlikehold, selv om den nå bærer preg av sin alder. Bilder av anleggsarbeidet viser at det var skinnegang på veien, antagelig kun for mindre steintraller og tipper, som ble brukt til fylling og transport av stein. I dag er veien asfaltert, mens den var gruslagt under krigen.

Stridsvognsperren, bygget av ekte norsk kampestein. Disse ble holdt på plass av wire, som kunne kappes raskt dersom det ble behov for å sperre veien for kjøretøy.

Helt nede mot det som i dag er riksveien ligger det en stridsvognsperre. Denne består av åtte store steinblokker, plassert oppå et fundament av betong. Steinene ble opprinnelig holdt på plass av tykke wirer, som kunne kappes om det ble behov for det. Steinene ville da falle ned på veien og effektivt sperre denne for kjøretøyer av hvilket som helst slag. I sør ligger det en bratt kolle, som ikke kan forseres av kjøretøyer, mens det i nord ligger en myr, som heller ikke er farbar for kjøretøyer. Myren er i dag plantet ned med sitkagran, men myren var åpen den tiden den tyske okkupasjonsmakten regjerte i landet.

Samtidig med at kanonene skulle på plass i tårnet sitt, begynte man å planlegge og bygge ut et omfattende nær- og luftforsvarsanlegg. Dette bestod av flere titalls maskingeværstillinger, flammekasterstillinger, observasjonsposter, bombekasterstillinger og større bunkere. Bunkerne inkluderte sanitetsbunkere, rene boligbunkere, kombinerte bolig/flakbunkere og kommandobunkere. Alt sammen var forbundet med et nettverk av 2-3 meter dype løpegraver. Disse var dekket av trelemmer og/eller kamuflasjenetting, for å hindre observasjon fra luften. Luftforsvarsanlegget ble i hovedsak plassert sør for selve kanonstillingen, dog var det en del flak også øst og nord for kommandobunkeren og kanonen. I tillegg var det en del flak-kanoner på treplattinger, som i dag er råtnet bort. Dette gjør det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor disse har stått, og ikke minst om de i det hele tatt eksisterte annet enn på papiret. Byggepapirer kan ha gått tapt, og kart som er tegnet, kan også inneholde planlagte stillinger.

Etterretningskart sendt over til de alliertes hovedkvarterer i Storbritannia, viser at enkelte av disse må ha vært basert på informasjon samlet gjennom spionasje på høyt plan – kartene er svært nøyaktig tegnet og må være laget av eller ved hjelp av noen med tilgang til anlegget over lang tid - muligens av norske arbeidere på anlegget. Arbeidet var godt betalt, og flere norske entreprenører deltok.[4]

En FuMo 214 «Würzburg-Riese», slik den står i dag. Denne er identisk med den ene av radarene som stod på Fjell festning.

Sammen med dette forsvarsanlegget, som skulle beskytte kanonen mot å bli overtatt, la man ut minefelt og strakk mange kilometer piggtråd i flere rekker rundt hele anlegget. Minefeltene førte til en del ulykker, og i alle fall to sivile har blitt drept som følge av minesprengninger. En bygget også tre radarstilinger; én for Funkmessortungsgerät (Radar für Seeartillerie) 214 «Würzburg-Riese», en for en forminsket versjon av Würzburg-Riese, og en tredje stilling for Freya-Gerät.

I tillegg til alle disse installasjonene i dagen, begynte man byggingen av et stort tunnelkompleks med plass til flere hundre mann. Dette ble bygget i tilknytning til kanonen og kommandobunkeren, samt et par mindre bunkere, så som en R633. Inne i fjellet hadde man både messe, kjøkken, soverom, ammunisjonslager og et påbegynt sanitetskompleks. I tillegg fantes der et generatorrom med store generatorer som kunne forsyne anlegget med strøm dersom hovedforsyningen skulle bli brutt. To av disse generatorene står fremdeles, selv om den ene ikke stod her opprinnelig, men er hentet fra et annet anlegg i Hordaland.

Kanonen[rediger | rediger kilde]

C-tårnet fra «Gneisenau», slik det står i dag på Austrått fort.
En av granatene, som i dag står på portstolpen til hovedporten på vei inn til festningen.

Da arbeidet med veien var ferdig, og kanonbrønnen var ferdigstøpt, begynte arbeidet med å transportere kanonen, kanontårnet og ikke minst den store kranen som skulle løfte delene på plass ned i kanonbrønnen. Kranen ble fraktet opp på festingen 20/12-1942, og montert den 26/12-1942.

De tre kanonløpene med vugge veide hver 72 tonn, og tilsammen veide hele kanonbatteriet med pansertårn og det hele opp mot 1000 tonn. Kanonen ble installert på samme måte som den stod på «Gneisenau». Her står den i en barbette med en underbygning ned gjennom flere dekk til ammunisjonslageret i skipsbunnen. Fra magasinet er det heiser for ammunisjon opp til kanonhuset. Da B-tårnet står høyere enn A- og C-tårnet, måtte kanonbrønnen på Fjell sprenges ett dekk dypere enn tilsvarende på Austrått fort der C-tårnet ble montert. Som på «Gneisenau» hviler kanonen på et enormt kulelager langs den øvre periferien av brønnen.

Pansringen bestod av nikkelkromstål (panserstål), og var 600–700 mm tykk i fremre del av tårnet, med sidepanser på 250 mm. Opprinnelig, da tårnet var montert ombord på «Gneisenau», hadde kanontårnet 358 mm i front og 190,5 mm som sidepanser.[5] Pansringen ble oppgradert etter at kanonen ble plassert på Fjell, og det ekstra panseret ble montert rundt den 9. juni 1943. Riktige tall for tiden kanonen stod på Fjell blir dermed 700 mm / 250 mm. Fremdeles ligger rester av panseret igjen like ved den tidligere kanonbrønnen.

En annen detalj som ble fjernet fra kanonen var kanontårnets innebygde avstandsmåler. Denne kan identifiseres fra utsiden ved to utstikkende «ører» på hver side av kanontårnet. Denne avstandsmåleren var ment som en nødløsning for kanonmannskapet dersom hovedsiktet på «Gneisenau» falt ut, og er en løsning en ser igjen på mange krigsskip fra denne tiden. Da kanonen stod på land var det ikke lenger nødvendig med en slik avstandsmåler, og sikteanretningen ble dermed fjernet.

Rester av panserplatene ligger fremdeles ved siden av den tidligere kanonbrønnen.
Et av kanonløpene under omlasting i Bergen, før det ble sendt videre til Tellnes på Sotra, for transport opp til festningen.

Tekniske data[rediger | rediger kilde]

28 cm SK/C34 - plate for beregning av drivladning fra tilsvarende kanon som fremdeles står igjen på Austrått fort.
En teknisk tegning av ammunisjonsheisen til tårnet på Fjell Festning. Tegningen viser hvorledes granatene ble heist opp fra bunnivå i sjakten, og ble lagt i lademekanismen. Kanonløpene måtte stilles til 2° elevasjon for omlading, ellers kunne ikke granaten bli lagt i kanonløpet.

Batteriet stakk 17 meter rett ned i jorden. Siden dette originalt var B-tårnet fra «Gneisenau», var B-tårnet (kalt Bruno) høyere enn A-tårnet (Anton). På tyske skip benevnes kanoner, sett forfra, A–B–C–D og så videre, selv om kanontårnet skulle være plassert akterut. Andre nasjoner benytter ofte A–B–C forut, mens de aktre benevnes X–Y–Z. B-tårnet er dermed tårn nummer to forfra, og lå høyere enn A-tårnet for å kunne rotere fritt og skyte over dette. Kanonløpene var 15,42 meter lange, og tårnets totale lengde var 21,72 meter.[6]

Spesifikasjoner for selve kanonene, samt kanontårnet (panserverdiene er medregnet ekstra panser montert i ettertid):

Kanonen 28 cm Schnell-Lade-Kanone, Constructionsjahr 1934
(«28 cm Hurtigskytende kanon konstruksjonsår 1934»)
Brukt på På slagkryssere, «Gneisenau» og «Scharnhorst»
Konstruktør Krupp
Konstruksjonsår 1934
Ferdigbygget 1938
Kaliber 28,3 cm (283 mm)
Lengde på løp 17 m (enkelte kilder oppgir 15,42 m)
Riflelengde

(antall meter av løpet som var riflet)

11,725 m (11725 mm)
Vekt (kun rør, men med kilemekanisme) 53 500 kg (53,5 tonn)
Vekt (inkludert krybbe) 72 000 kg (72 tonn)
Maks elevasjon 40°
Minimum elevasjon (plongering) ÷8° (÷9 for B-tårnet, altså det på Fjell)[6]
Rekkevidde (med maksimum drivladning) 40 930 m (40,93 km)
Pansertårnet Drehscheibenlafette, Constructionsjahr 1934
(«Dreieskivelavett, konstruert 1934»)
Vekt (omtrentlig) 1000 tonn (med plattformer, kulelager osv.)
Høyde (medregnet plattformer under bakkenivå) 17 meter
Tårnets totale lengde 21,72 m
Avstand mellom kanonløp 1,76 m
Pansring, foran og topp 70 cm (700 mm)
Pansring, side 25 cm (250 mm)
Omdreiningshastighet (motor) 8° per sekund
Elevasjonshastighet (motor) 7,2° per sekund

Kanontårnet kunne dreies +/- 150°, og kanonløpene kunne rettes i høyde fra ÷8° til +40°. Kanonens rekkevidde var ca. 41 000 meter,[6] men dette er med maksimal drivladning krutt. Så å si alle vindusruter på Fjell gard ble knust da kanonen ble prøveskutt første gang den 12. juli 1943. Mindre solide uthus falt sammen, og diverse andre skader oppstod. Dette har nok ført til at tyskerne reduserte drivladningen ved øvelsesskyting, men i en kampsituasjon hadde man nok brydd seg lite om knuste vindusruter i en liten bygd. På disse kanonen var drivladning og granat adskilt og ikke samlet i en patron som er vanlig på hurtigskytende kanoner med mindre kaliber. Drivladningen var pakket som en kardus. Ved skyting kunne en dermed velge den nærmeste kardusstørrelse som passet til aktuell granattype og avstand. Med normal drivladning hadde kanonene en rekkevidde på 37 500 meter.

Kanonen ble som tidligere nevnt prøveskutt første gang den 12. juli 1943: I tyske rapporter står det å lese at en skjøt tre granater med hvert rør, altså til sammen ni skudd. Alt later til å ha gått etter planen.

«Magnetumlader für SK C/34» - en tegning av lademekanismen til kanonene.

Hvert kanonrør kunne levere 3 granater i minuttet. Granatene ble hydraulisk ladet i løpet, og de ble heist opp i kanontårnet via en mekanisk heis. Kanonløpene kunne lades uansett hvilken horisontal vinkel kanontårnet var vridd i, men kanonløpene måtte ha 2° elevasjon under lading. Kanonløpene var helt uavhengige av hverandre når det gjaldt elevasjon – det vil si at man ikke måtte bruke alle tre løpene på en gang, men kunne skyte med for eksempel bare ett løp. Man kunne også avfyre alle løpene samtidig, selv om det her var lagt inn en kort forsinkelse; Dette var mest sannsynlig for å dempe den enorme rekylen fra avfyringen, men hindret samtidig granatene i å kollidere i luften. Utgangshastigheten var rundt 900–1000 meter per sekund, avhengig av granattypen og drivladningen. Granatene som ble skutt ut veide 315–330 kilo. Den maksimale drivladningen var på 115 kg krutt, men kunne altså reduseres. En kan her legge til at forventet levetid til hvert løp var 300 avfyringer – altså regnet man med at kanonløpet var utslitt etter at 300 granater hadde passert gjennom det.

Det fantes tre typer granater, to typer sprenggranater og én type pansergranater. Sprenggranatene var 315 kilo tunge, og fylt med sprengstoff, og hadde utløser enten i tuppen (benevnt HE L/4,5) eller i bunnen (benevnt HE L/4,4). Dette betød at granaten enten eksploderte umiddelbart ved anslag, eller like etter anslag. Pansergranatene veide 330 kilo, og hadde en sterk panserbrytende enhet, spiss, som var designet for å slå gjennom skipssider og panser generelt. Pansergranatene ble benevnt APC L/4,4.

Se tabellen under for spesifikasjoner for de forskjellige granattypene[6].

Hva HE L/4,4 (HochEksplosiv, bunnutløser) HE L/4,5 (HochEksplosiv, tupputløser) APC L/4,4 (Pansergranat)
Vekt 315 kg 315 kg 330 kg
Sprenglegeme 16 kg 21,8 kg 7,84 kg
Lengde 124,5 cm 127,3 cm 124,5 cm

Transport og montering[rediger | rediger kilde]

Et bilde fra transporten av kranen. Kranen er stor, bilene små - tre halvbeltebiler måtte til for å trekke kranen oppover den bratte festningsveien. Bilde fra Museum Vest sitt arkiv.

Kanonbrønnen ble anlagt på den høyeste haugen vest på «Fjedle'», men ble ikke skutt rett ned i fjellet som en tunnel. Brønnen ble gravd ut som en grøft, «dagbrudd», fra fjellanleggets hovedinngang og frem til kanonbrønnen. Her var det en naturlig høyde, som ble utnyttet for å få kanonen opp til omtrent 170 meter over havet. «Grøften» som var gravd ut ble så støpt over, og dannet med det en tunnelgang frem til kanonbrønnens begynnelse. Brønnens sider ble så støpt, og masse fylt rundt etter hvert, slik at man hevet kanonen over den naturlige forhøyningen i terrenget. I dag kan man fremdeles se det støpte taket på denne «grøften», om man ser etter på sørsiden av den uoriginale, asfalterte veien opp til kanonbrønnen.

Dette bildet er ikke fra Fjell, men fra Møvik fort – kranen er dog av samme type som ble brukt på Fjell, og er således tatt med som illustrasjon.

Veien fra Tellnes kai til kanonbrønnen på toppen av «Fjedla-fjedlet» var ikke lang i kilometer, men transporten av de tunge kanonløpene ble krevende. Veien var anlagt for å unngå de bratteste stigningene, og man koblet sammen tre store halvbeltebiler, sannsynligvis Sd.Kfz 8 eller Sd.Kfz 9, for å få kanonløpene opp. Til sammen hadde bilene en motorstyrke på rundt 300-400 hk. Selve kanonløpene var plassert på spesialbygde traller. På tross av dette måtte man i enkelte av de bratteste partiene slå store trepåler ned på siden av veien, og ta i bruk store vinsjer for å hjelpe til med å trekke kanonløpene oppover. I en av de bratteste bakkene på vei opp, gikk motoren på to av halvbeltebilene i stykker. Da det viste seg umulig å få tak i reservedeler raskt nok, ble bilene løsnet fra slepet, og enkelt og greit dyttet ned en skråning, hvor de fant hvile i et nærliggende vann. Det hastet med å få kanonen på plass, og en hadde ikke tid til å få tak i verken nye deler eller nye biler. Bilene ligger i vannet den dag i dag.

General Nikolaus von Falkenhorst, Fregattenkapitän doktor Robert Morath (Seekommandant in Bergen), Makoto Onodera (japansk militærattache i Sverige) og oberstløytnant Eberhard Freiherr von Zedlitz und Neukrich er blant personene på dette bildet - tatt på Fjell festning i 1943.
Flere av de samme offiserene - her sees trippeltårnet i bakgrunnen.

Kranen som måtte til for å heise disse delene på plass, og også de tunge kanonløpene, var den første store gjenstanden som ble flyttet opp langs den nye veien. Kranen var blitt demontert i Bergen, og fraktet ut til Sotra sjøveien, og ankom altså før selve kanonløpene, nemlig 20. desember 1942. Den ble montert over kanonbrønnen den 26. desember samme år, og heiste herfra de enorme kulelagrene og de forskjellige plattformene som skilte selve tårnet fra bakkenivå i tunnelene ned på plass.

Siktemidler[rediger | rediger kilde]

Kommandobunkeren sees her i bakgrunnen, med den svarte «stubben» på toppen. Her ble radaren plassert da det norske forsvaret endret området til en kystradarstasjon. I forgrunnen sees en R633-bunker, som huset en M19 automatisk granatkaster. Se også en tegning av kommandobunkeren på Fjell Festning. Tegningen ble laget på bakgrunn av informasjon samlet av alliert etterretning under krigen.
Utgangen fra sykehustunnelen, og en løpegang.

Rekkevidde, tunge granater og et tykt panser var dog ikke alt. Granatene måtte treffe målet, dersom de skulle gjøre skade. Tyskerne bygget ut «hele Sotra» til en stor lytte- og peilestasjon. Der en ikke kunne observere målet fra Fjell, ble det anvendt indirekte skyting med målbestemmelse fra målanvisere på andre befestninger i området. På Fjell var det bygget en S446-bunker, en stor kommandobunker i to etasjer, hvor hovedskytset ble dirigert fra. På bunkeren var det plassert en stor retnings- og avstandsmåler, hvor en optisk peilet seg inn på målet og fikk avstanden ved hjelp av et speilsystem. Retningen kunne enkelt leses av på en gradskive.

Det er verdt å merke seg at kanontårnet, den tid det var plassert på «Gneisenau», var utstyrt med en egen avstandsmåler. Utenpå kan denne identifiseres på bilder ved at det er to utstående «vinger» bak på kanontårnet. Avstandsmåleren ble fjernet da kanonen kom til Fjell.

«Scharnhorst» var, om enn omdiskutert, det skipet som på lengst avstand har truffet et annet sjømål med kanoner, nemlig hangarskipet HMS «Glorious».[7][8] «Scharnhorst» hadde samme type kanoner som sto på Fjell festning. I motsetning til skipskanoner, som er påvirket av skipets giring,rulling og stamping i sjøen, har landkanoner fordelen av et stabilt underlag. I tillegg kan en på land hente inn måldata fra andre steder lengre borte – dette gjaldt på Sotra både andre optiske peilestasjoner og radarstasjoner. Tidlige tyske radarsett opplevde til dels store forstyrrelser under skyting, men dette bedret seg i takt med den teknologiske utviklingen. Det var mulig å hente inn måldata fra radarstasjoner, og bruke dette til ildleding, både for flak-batteriet og hovedskytset.

Torden Felix – forsvaret av kanonen[rediger | rediger kilde]

Ofte deler en opp anlegget i flere forskjellige deler ved beskrivelse av Fjell festning: nærforsvarsanlegget, flakbatteriet og tunnelanlegget. Tunnelanlegget forbinder kanonen med kommandobunkeren, og huser i tillegg diverse mannskapsbrakker og lignende. Nærforsvaret er maskingeværstillinger, flammekastere, bombekastere og diverse større bunkere, mens flakbatteriet er antiluftskytset. Anlegget bygget for forsvar av kanonen fikk navnet «Torden Felix».

Store mengder bunkere, løpeganger og våpen skulle på plass for å beskytte denne viktige kanonstillingen like over Fjell mot å bli inntatt og satt ut av funksjon. Fra tysk side ventet man seg en ilandstigning på Sotra kombinert med fallskjermtropper som skulle lande på en av de åpne slettene på øyen. Selv om Sotra er svært «skrå» grunnet landhevingen etter istiden, er området hvor Fjell festning ligger forholdsvis flatt. Store deler av dette området ble minelagt, og piggtrådgjerdene gikk rundt området, ofte tre- og firedobbelt både i høyde og bredde.

Minefeltene var nøye merket, og kartene var nøyaktig oppmålt etter diverse fastpunkter, slik at man lett skulle kunne grave opp igjen minene. Under krigen ble en hund og eieren drept da hunden gikk på en mine i et minefelt. Antagelig har hunden dradd eieren med seg inn på farlig område. Etter krigen ble minefeltene gravd opp – til dels med tyske tidligere soldater og offiserer som arbeidskraft, en praksis som norske myndigheter siden har fått kritikk for. Selv om arbeidet ble gjort grundig, ble en lokal innbygger drept i 1953, da han gikk etter kyrne sine i området. Dette førte til nok en mineryddingsoperasjon, og man regner området som fritt for miner i dag. Eksplosivryddingen har dog foregått i rykk og napp siden den tid. Senest i 2004 ble det funnet 20 mm luftverngranater i et nærliggende vann, og minedykkere fra Haakonsvern ble tilkalt og uskadeliggjorde ammunisjonen.

Gjerdestolper som en gang for mange år siden sørget for å holde piggtråden på plass langs ytterkantene av Fjell festning.
En flak-stilling på Fjell festning. Før stod her antageligvis en 88 mm antiluftskytskanon, i dag er stillingen overtatt av en liten furu.
En 10,5cm mm SK/C 32, slik den står på festningen i dag.
En Rs 58, slik den ligger i dag. Denne bestemte bunkeren huset et maskingevær, plassert i ringen. Andre slike bunkere kunne huse observasjonsutstyr eller en middels tung flammekaster.
En Rs 61a, delvis overgrodd. Dette vesle hullet var alt som var synlig ovenfra. Under jorden er et ammunisjonsrom samt beskyttelsesrom for mannskapet – det rustne stativet midt i bildet er holderen hvor bombekasteren var festet.
En Rs 58 i ytre forsvarsring. Merk det speilvendte hakekorset inngravert i betongen.

Sammen med minefelt og piggtrådsperringer, som var de ytterste forsvarslinjene, var de ytre maskingevær- og bombekasterstillingene det som skulle hindre infanteri i å komme innenfor festningens ytterste grenser. I tillegg til dette, fantes der mange flammekasterstillinger, samt PaK-stillinger (PaK, tysk: Panzerabwher-Kanone: «anti-panserkanon»). De store luftvernbatteriene skulle hindre en eventuell angriper i å bombe festningen, og forhåpentlig skyte ned eventuelle allierte fly med fallskjermsoldater. Alle de viktigste og største bunkerne hadde stillinger for maskingevær på taket, og alle regelbau-bunkere hadde skyteskår rettet ut mot inngangen. Disse skårene, kombinert med en enkel gitterdør, ville gjøre det svært vanskelig å innta en bunker. En angriper måtte først komme seg gjennom en låst gitterdør, hvor man hele tiden ville bli beskutt om man prøvde seg. Om man kom seg forbi denne hindringen, måtte man gjennom to sett låste panserdører, før man endelig kom inn til bunkerens første rom – sannsynligvis måtte man kjempe seg vei fra rom til rom inntil bunkeren var tømt for folk, eller soldatene overgav seg.

Tunnelanlegget hadde flere innvendige skyteskår. Tunnelene var lagt opp slik at en skytter fikk fri sikt langs tunnelgangen, mens en angriper ville få store problemer med å treffe forsvareren, fordi denne ville sitte bak et smalt skyteskår. Før man kom inn i fjellanlegget, måtte man dog ha kjempet seg forbi alle de ytre forsvarspostene, de indre, større bunkerne, og ikke minst tunnelåpningenes eget forsvarssystem. Dette bestod av maskingeværer, solide panserdører og anti-stridsvogn- (anti-panser) kanoner. Disse skjøt gjennom svært små sprekker i tykk armert betong eller panserstål. I tillegg fantes der en stor flammekaster som beskyttet hovedinngangen til tunnelanlegget.

Tunnelene[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere separate tunnelanlegg på Fjell festning.

Hovedtunnelene forbant kommandoposten med flere av de viktige elementene på området; først og fremst trippelkanonen med tilhørende, mindre, ammunisjonslagre, samt strømforsyning. Inne i fjellet, i samme tunnelkompleks, fantes også forlegninger for flere hundre mann. I tillegg var her kjøkken, sentralfyr, vaskeri, dusj, badstue og flere lagerrom. En påbegynt tunnel var også tenkt innredet som lasarett. Denne tunnelen ble aldri ferdigstilt, og raste muligens delvis sammen under første prøveskyting av kanonen 12. juli 1943. Det har lenge blitt hevdet og fortalt at fem tyske soldater ble drept da en støttevegg raste over dem inne i denne tunnelen, og arbeidet der ikke ble gjenopptatt etter dette; I tyske arkiver og rapporter etter prøveskytingen finnes det imidlertid overhodet ikke noen beskrivelser av en slik hendelse, som garantert hadde blitt rapportert og meldt. På kirkegårder hvor tyske soldater som omkom i Bergensområdet ble gravlagt, finnes det heller ikke graver over tyske soldater som døde 12. juli 1943.

Blant andre tunnelanlegg finner vi stort sett ammunisjonslagere: «Hesteskoen», som den kalles, er et hesteskoformet tunnelanlegg, hvor det ble lagret ammunisjon først og fremst til hovedskytset. «Hesteskoen» ligger like ved Buskvatnet, et stykke øst for hovedinngangen til hovedtunnelene. Den ferdige delen av dette anlegget er ca. 300 meter pluss tilhørende ammunisjonsrom. Dette tunnelkomplekset var sannsynligvis under utvidelse ved krigens slutt: en nylig gjenoppdaget del, som går parallelt med den ferdige tunnelen er ikke ferdigstilt, og var antagelig ment som en utvidelse av lagerkapasiteten for ammunisjon. Disse gjenoppdagede tunnelene har ikke hatt lys og er ikke ferdigstøpt.

To andre, mindre, tunneler finnes også: dette har også vært ammunisjonslagre sprengt inn i fjellet. En siste tunnel ligger i dag kun som en råtunnel sprengt i fjellet, og går tvers gjennom en haug. Hvilket formål denne var tiltenkt er usikkert.

Det er blitt anslått at det finnes tre km med ganger og tunneler på Fjell festning[9]; men noe offisielt mål finnes ikke. Tyske kart fra 1943 viser store, planlagte fjellanlegg som aldri har blitt påbegynt, samt en del bunkere som aldri har blitt bygget.[10]

Luftvernet[rediger | rediger kilde]

Fjell festning hadde et stort antall luftvernkanoner. Disse var konsentrert i grupper rundt på anlegget. De største og tyngste antiluftskytskanonene var plassert i betongsirkler. Nøyaktig antall flak-kanoner er vanskelig å anslå, i og med at dette forandret seg gjennom hele krigen, og tall kan være hentet fra uferdigstilte planer og lignende. I tillegg delte man strengt inn i hvilke våpen hæren, luftvåpenet og marinen skulle betjene. Luftvernet var i første omgang tilknyttet luftforsvaret, mens marinen senere overtok ansvaret for disse stillingene.

I tillegg til faste installasjoner med bunkere og flak-stillinger i betong, bygget man flere steder treplattformer for lettere flak-stillinger. Anlegget måtte være godt beskyttet mot bombeangrep, som var den angrepsformen man ventet seg mot Fjell festning. Et flyraid etterfulgt av fallskjermtropper var den mest sannsynlige angrepsformen, og området ble sådd med luftverninstallasjoner, piggtrådgjerder og minefelt. Et stort antall maskingeværstillinger dekket til sammen hele området, sammen med flammekastere og anti-stridsvognkanoner (tysk: PaK, Panzerabwehr Kanone). Først og fremst gjaldt det å hindre en fiende å i det hele tatt få sjansen til å bombe festningen – løsningen ble et enormt antiluftskytsanlegg.

Batterie Buskvatn[rediger | rediger kilde]

Luftforsvaret var samlet under fellesnavnet «Batterie Buskvatn». Buskvatn er et lite vann som ligger inne på festningsområdet. Det er viktig å huske at de forskjellige installasjonene på anlegget ble bestyrt og bemannet av forskjellige forsvarsgrener. Luftvernet ble den første tiden drevet og administrert av marinen, som hadde ansvaret for hovedskytset, men Luftwaffe overtok senere dette ansvaret.[11]

Luftforsvaret på Fjell festning bestod av svært mange kanoner, både lette og tyngre kaliber. Grunnen til at det var så mange, er at festningen lå rimelig ensomt til på Sotra. Den var i fremste rekke for et angrep fra luften, og kunne ikke regne med støtte fra andre luftvernbatterier. Det kunne en for eksempel i Bergen, hvor flere batterier kunne skyte mot det samme luftmålet.

Nærforsvaret[rediger | rediger kilde]

Bakstykket til en 81,4 mm bombekastergranat. Denne granaten ble en gang skutt ut fra en av Fjell festnings fastmonterte Granatwerfer (Grw) 34-bombekastere – en viktig del av nærforsvaret.

Nærforsvaret var bygget opp av flere ringer av ytre og indre vern. Først og fremst bestod dette av mange forskjellige Ringstände – ringformede stillinger med plass til maskingeværer, flammekastere eller overvåkningsutstyr. Hver bunker (ikke ringstand) hadde som oftest skyteskår til beskyttelse av inngangen, samt en ringstand på toppen med plass til et maskingevær. Disse bunkerstillingene inngikk derimot ikke i det primære nærforsvaret.

Rs 58 (Rs er forkortelse for Ringstand), var en liten bunker med inngang, beskyttelsesrom og en ringformet stilling med plass til et maskingevær, en middels tung flammekaster eller observasjonsutstyr. Denne typen bunker er brukt nær sagt overalt hvor tyskerne hadde stillinger under andre verdenskrig, og Fjell festning er intet unntak. Disse stillingene er spredt rundt på anlegget, men i nøye inndelte områder, kalt støttepunkt. Som oftest lå disse bunkerne i en formasjon på tre og tre, gjerne rundt eller i nærheten av en bombekasterstilling. Bombekasterstillingene lå ofte litt tilbaketrukket fra den ytterste linjen, og gjerne senket i terrenget, slik at det var umulig for en angriper å skyte direkte på disse. Bombekasterstillingene var av en type benevnt Rs61a, også kjent som Bauform 206.

Disse mindre maskingeværstillingene lå i hovedsak dekket av en anti-panserkanon, slik at eventuelle stridsvogner kunne uskadeliggjøres. Anti-panserkanonene var stort sett mobile, og var plassert i en såkalt «PaK-garasje», hvorfra de kunne trekkes frem til en på forhånd klargjort stilling.

Krigsfangene og fangeleirene[rediger | rediger kilde]

Rester etter oppmurte støtter som brakkene hvilte på. Dette bildet er fra fangeleiren på Krossleitet.

Fjell festning ble i hovedsak bygget ved hjelp av krigsfanger brukt som slavearbeidere for Organisasjon Todt. Ved begynnelsen av anleggsarbeidet ble det anlagt en provisorisk fangeleir i Horebotn (fra Orebotn, Or (treslag)) ved Krossleitet på Sotra. Denne fangeleiren var særdeles dårlig bygget, men ble opprettholdt i vel et år. I dag finnes kun rester etter pålene brakkene stod på, samt en demning som samlet opp vann fra en bekk som renner forbi området.

En annen leir ble bygget som erstatning for den provisoriske leiren på Krossleitet. Den nye leiren ble bygget mye større, og lå i Sjursbotn omtrent en kilometer nordvest for den opprinnelige leiren. Her var i alle fall tre brakker og en oppstillingsplass. Noen rester finnes den dag i dag, og en av brakkene står fremdeles, om enn i dårlig stand. Denne leiren var i bruk til krigens slutt.

Steinknuseverket[rediger | rediger kilde]

Like nord for Kongsåsen, innenfor stridsvognsperrene, anla Organisasjon Todt et steinknuseverk. Dette verket skulle knuse utsprengt stein til grus, som igjen skulle brukes i støpingen av bunkere og ellers andre elementer i betong. Det var krigsfangene som jobbet også her. I begynnelsen produserte steinknuseverket også stein til veifylling og veier.

Steinknuseverket har en sandsilo med tre adskilte rom. Om dette er fordi en kunne produsere tre forskjellige kvaliteter/størrelser av grus, vites ikke, men det kan bare være en inndeling for å lettere kunne ta ut korrekt mengde sand og å styrke selve konstruksjonen av siloen.

«Russerstien»[rediger | rediger kilde]

En sti fra Fjell gard og opp til platået hvor festningen ligger, ble kalt «russerstien». Det var ganske sikkert mange russiske krigsfanger som ble utnyttet og brukt som billig arbeidskraft på anlegget, men det fantes nok også andre nasjonaliteter blant de mange krigsfangene. Samlenavnet «russerne» ble likevel brukt av den lokale befolkningen.

Denne stien opp var veien hvor de fleste av krigsfangene gikk hver dag for å arbeide på anlegget. Stien gikk fra fangeleiren ved Sjursbotnen, et stykke nordover før den svingte opp over bøene og oppover langs bergveggen mot fjellplatået.

Frem til veien opp til festningen ble bygget, gikk det en trallebane opp på Fjedlafjedle, langs stien opp på platået. Trallebanen ble brukt til å frakte bygningsmaterialer opp til toppen av fjellet, frem til veien fra Tellnes ble ferdig.

Enkelte steder i stien er det anlagt steintrapper, og langs den oppover fjellsiden var det også flere flak-stillinger, antagelig bygget på treplattformer.

Krigsfanger arbeidet også på steinknuseverket eller på bygging av andre stillinger i områdene rundt Fjell festning.

Etterkrigstid[rediger | rediger kilde]

«Guten Morgen», god morgen, malt på veggen av en bunker på Fjell Festning.
Bunker-dekorasjon fra en flak-bunker på Fjell festning. Oversatt blir det noe sånt som: «Den virkelige tysker finner sin tilfredsstillelse og sin bekjennelse gjennom tysk ære og i tjeneste for sitt fedreland»

Etter krigen opprettholdt det norske forsvaret festningen som forsvarsverk og kystfort frem til 1968. En del av nærforsvaret, blant annet flere av flammekasterne, ble fjernet like etter frigjøringen, og flammekasteroljen (totalt 4000 liter) ble brent. Mye utstyr ble dumpet i nærliggende vann, og ligger der den dag i dag. Nøyaktig hva som ligger hvor, er det få som vet i dag.

Like etter 8. mai 1945 kom allierte soldater til Sotra. Det var fremdeles uvisst om alle tyske kommandanter ville gå med på kapitulasjonen, eller om noen av dem ville kjempe videre på eget initiativ. Fremrykningen mot Fjell festning ble således en svært nervepirrende affære for de allierte soldatene, som ikke visste om de ville bli beskutt straks de trådte inn i skuddlinjen for våpen fra festningen. Overtagelsen gikk imidlertid fredelig for seg.

En del tyskere ble også satt til å rydde miner – en praksis norske myndigheter har fått kritikk for i ettertid, i det krigsfanger ikke skal settes til livsfarlige oppgaver.

Nordmennene ferdigstilte en del av det halvferdige anlegget, som for eksempel telefonnett, fyringsanlegg og forlegninger. Dette ble utført med tysk materiell, som allerede var på festningen, men som ikke var montert. Kanonen ble oljet, pusset og vedlikeholdt, og testet en gang i uken (ikke prøveskutt, men prøvekjørt). Totalt ble der prøveskutt med kanonen tre ganger etter krigen, i de tilfellene ble hele Fjell gard evakuert, for å hindre skader på mennesker under prøveskytingen.

Etterhvert som trusselbildet endret seg, og våpenteknologien gjorde sine fremskritt, ble det klart at anlegget på Fjell ble for dyrt i drift og vedlikehold i forhold til nytteverdien. I 1968 ble derfor festningen nedlagt som stridsanlegg, og hovedbatteriet ble solgt til skraphandler Høvding for 3000 kroner – hvor det ble av den etter dette, vites ikke. Om stålet ble solgt til kilopris må dette ha vært en forholdsvis innbringende forretning. Enkelte rykter går ut på at kanonen ble demontert og sendt til Sandnessjøen på lager, men det mest sannsynlige er at den ble hugget opp og stålet brukt til spiker.[12]

Kystradarstasjon[rediger | rediger kilde]

Etter at kanonen ble fjernet og festningen nedlagt som stridsanlegg, drev Sjøforsvaret festningen som kystradarstasjon frem til 2005. En av de opprinnelige radarene (sannsynligvis en Freya) ble solgt til skraphandler Kismuhl i 1947 eller -48, i dag ligger rester av to tyske radarsett på festningen; én Freya-radar og én FuMo 214.

Den opprinnelige kommandobunkeren ble bygget om til radarstasjon. En ny radar ble montert på toppen av bunkeren, og inne i bunkeren ble overvåkningssystemer installert. En mindre overflateradar ble også installert like under hovedradaren.

I hele perioden fra 1945 til 2005 ble taket i tunnelene rensket for løs stein. I hovedsak er tunnelene kun råsprengt, det vil si at det ikke er lagt betong som tak og vegger i dem. Dette kan føre til at små og større stein kan ramle ned. Utenom dette ble det utført lite vedlikehold på anlegget ellers, utenom tunnelene. Kanonbrønnen stod åpen, men inngjerdet – et par eksempler på forsøk på innbrudd via tunnelbrønnen, førte til at gangen mellom tunnelsystemet og kanonbrønnen ble murt igjen, i likhet med mange andre dører og veier inn til tunnelene.

I tunnelene er flere mannskapslugarer (mannskapsrom, kalt lugarer, siden Fjell opprinnelig var et marinebatteri) murt igjen, etter først å ha blitt fylt med skrap. Ellers står mye igjen slik det var da krigen sluttet: på kjøkkenet står flere store dampkokere, det finnes badstue, maskinrom og så videre. Sotra og Øygarden forsvarsforening engasjerte seg sterkt i anlegget, og stod for en del vedlikehold av anlegget, i hovedsak tunnelene. Her ble bygget opp et museum, og en gang hvert år fra ca. 1992 har det vært arrangert «åpen dag» på festningen, hvor besøkende kunne komme innenfor forsvarets inngjerdede område, og besøke tunnelanlegget. I 1994 kunne ikke en slik dag gjennomføres, da løst fjell og stein inne i tunnelene falt ned fra tak og vegger.

Sjøforsvaret drev også en del øvelser på Fjell festning, men normalt sett var det lite aktivitet utenom patruljering av området og drift av radaren. I 2005 ble kystradarstasjonen nedlagt, og Forsvaret trakk seg ut. En tid var fremtiden usikker, men Sotra og Øygarden Forsvarsforening overtok mer ansvar og større deler av anlegget.

Fremtid[rediger | rediger kilde]

En tysk ovn, brukt i bunkere til oppvarming og matlaging. Denne ovnen er av type WT80K, hvor K betyr at ovnen har kokeplate.
Et sølvlommeur, funnet på festningen utenfor tidligere brakker i 2008. Hvem som har eid den, vites ikke.

Etterhvert ble det større aktivitet på festningen, i og med at frivillige fikk større frihet etter at forsvaret trakk seg ut. Tunneltaket og -veggene ble sikret, og kanonbrønnen fikk et kafébygg på toppen. Dette bygget ble angivelig reist for å hindre vanninntrengning i tunnelene, vann som lakk gjennom betong og ikke minst gjennom det åpne hullet. Diverse andre arbeider ble også utført; anleggelse av parkeringsplasser og en ny vei opp til kanonstillingen utenom den opprinnelige, og en del trær hugget for å åpne landskapet og få frem løpegraver og bunkere som inntil da hadde vært skjult i skogen. En forbedret utstilling ble også organisert nede i tunnelanlegget, med krigsmateriell og informasjon om festningen. Denne utstillingen skal normalt være åpen hver søndag. Fremdeles er det mye vegetasjon på festningsområdet, og langt fra alle delene av det enorme området blir vedlikeholdt.

Svært mange planer og idéer har blitt lagt frem for bevaring, utnyttelse og bruk av festningsområdet. Enkelte kritiske røster har stilt spørsmålet hvorvidt man ønsker å gjøre området til et monument over festningsverk som tyskerne laget.[13] Andre forslag til utnyttelse har gått på siden av områdets fremtreden som festningsanlegg, men heller gått på utnyttelse av de store arealene: Knut Steens statue av Olav V var en tid foreslått plassert her, det har vært snakk om åpning av billedgalleri og et nybygg med en samling hestevogner, en samling som i dag står lagret i Bergen, har vært påtenkt. Ingen av disse forslagene har hittil blitt realisert.

En stiftelse er blitt etablert med av representanter fra Fjell kommune, Sotra og Øygarden Forsvarsforening og Hordaland fylkeskommune, som skal ta vare på Fjell festning. Museum Vest jobber for tiden på området, og planer for utstillinger og bevaring er under bearbeidelse. Museumsbestyrer er Ole-Jacob Abraham.

Oppgradering av eksisterende museumsanlegg og åpning av nye er i gang. En står overfor store utfordringer på bevaringsfronten, i det svært mye originalt utstyr er enten rustet bort, fjernet eller ødelagt. En del gjenstander er også fjernet av souvenirjegere. Deler av anlegget åpnet som museum 1. mai 2009.

En del av utstyret som opprinnelig stod på Fjell festning finnes i dag ved Norsk Forsvarsmuseum, blant annet flere kanoner fra luftskytset. En svært stor utstilling bestående av militæreffekter og utstyr fra en privat samler er under oppbygging, og vil bli plassert i et fjellanlegg som tidligere huset ammunisjon.

Anlegget i seg selv er ett av de største enkeltstående festningsanlegg i Europa fra andre verdenskrig, og er i så måte unikt. Fjell festning ble forskriftsfredet av Riksantikvaren 6. mai 2004.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Landsverneplan - Fjell fort Besøkt 4. april 2010
  2. ^ Fjell fort – Byggingen av anlegget
  3. ^ Tre uker er rykter og lokale historier. Tyskerne kom til Sotra med festningsplanene sommeren 1942, og begynte kort tid etter på veien opp til Fjedlafjedle. Det første som ble fraktet opp på festningen av store anleggsmaskiner, var en heisekran – denne ble fraktet på den nybygde veien, og kom fram den 20. desember 1942. En byggetid på tre-fire måneder er derfor sannsynlig.
  4. ^ Se Digitalarkivets nettsider for et britisk etterretningskart fra Fjell festning
  5. ^ Dirk Dühlmann-Valdeig. «SCHLACHTSCHIFF Gneisenau». schlachtshiff.com. Besøkt 22. desember 2008. 
  6. ^ a b c d Tony DiGiulian (13. oktober 2006). «German 28 cm/54.5 (11") SK C/34». navweaps.com. Besøkt 21. desember 2008. 
  7. ^ Tony DiGiulian (22. august 2002). «Longest Gunfire Hit on an Enemy Warship». navweaps.com. Besøkt 21. desember 2008. 
  8. ^ Vernon W. Howland (18. desember 2007). «The Loss of HMS Glorious». International Naval Research Organization. Besøkt 21. desember 2008. 
  9. ^ «Krigen i Fjell», Olav Kobbeltvedt, Grafisk trykk, Sotra, 1995.
  10. ^ Tysk originalkart, datert 1943 - Fjell festnings arkiv, Museum Vest.
  11. ^ Jan Egil Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge, Agder presse A/S, Arendal 1982 – side 23
  12. ^ Uttalelse av historiker og daglig leder ved Fjell festning (2008) i Vestnytt 17/4-08 Tilbake til det tyske kjøkken, Vestnytt 17/4-08
  13. ^ Vestnytt, 20/10 1994, Rino Paus.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Olav Kobbeltveit: "Fjell festning i krig og fred" , Eide Forlag
  • Jan Egil Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge, Agder presse, Arendal, 1983. ISBN 82-990878-1-3
  • Bygdebok for Fjell

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Fjell festning – bilder, video eller lyd