Den anglo-zanzibarske krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den anglo-zanzibarske krigen
AngloZanzibarWar.jpg
Sultanens harem etter bombardementet.
Koordinater 6°10′S 39°11′ØKoordinater: 6°10′S 39°11′Ø
Dato 09.02–09.40 EAT
27. august 1896[a]
Sted Zanzibar by, Zanzibar
Resultat
Britisk seier
Parter
Storbritannia Storbritannia Zanzibar Zanzibar
Kommandanter
Naval Ensign of the United Kingdom.svg Harry Rawson
Naval Ensign of the United Kingdom.svg Lloyd Mathews
Zanzibar Khalid bin Barghash
Zanzibar Saleh
Styrker
Land:
1 050
Sjø:
3 kryssere
2 kanonbåter
Land:
2 800
4 artilleristyrker
1 kystartilleri
Sjø:
1 sultanskip
2 barkasser
Tap
1 såra[1] 500 drepte og såra[2]
1 sultanskip senka
2 barkasser senka
1 kystartilleri ødelagt

Den anglo-zanzibarske krigen blei utkjempa mellom Storbritannia og Zanzibar 27. august 1896. Konflikten varte i 38 minutter,[a] og er historiens korteste krig.[3] Årsaken til krigen var den britiskvennlige sultanen Hamad bin Thuwainis dødsfall 25. august 1896 og sultan Khalid bin Barghashs tiltreden. De britiske myndighetene foretrakk Hamud bin Muhammad, som var mer britiskvennlig. En betingelse i en traktat fra 1886 var at den britiske konsulen skulle godkjenne tronfølgeren, og Khalid hadde ikke fått denne godkjennelsen. Britene anså dette som et casus belli og sendte et ultimatum til Khalid med krav om at han skulle trekke seg og forlate palasset. Khalid svarte ved å tilkalle palassgarden og barrikadere seg inne i palasset.

Ultimatumet utløp 27. august kl. 09.00 østafrikansk tid, og britene hadde da samla tre kryssere, to kanonbåter, 150 marinesoldater og sjøfolk og 900 zanzibarere i havneområdet. Royal Navys kontingent blei kommandert av kontreadmiral Harry Rawson, mens zanzibarerne blei kommandert av brigadegeneral Lloyd Mathews for den zanzibarske hæren. Rundt 2 800 zanzibarere forsvarte palasset; de fleste blei rekruttert fra sivilbefolkninga, men tallet inkluderer også palassgarden og flere hundre tjenere og slaver. Forsvarerne hadde flere kanoner og maskingeværer som blei plassert foran palasset med front mot de britiske skipa. Et bombardement som begynte kl. 09.02 satte fyr på palasset og satte artilleriet ut av funksjon. Et lite sjøslag senka det zanzibarske sultanskipet og to mindre båter, og noen skudd blei avfyrt mot de britiskleda zanzibarske troppene da de gikk mot palasset. Palassflagget blei skutt ned og skuddvekslinga slutta kl. 09.40.

Omkring 500 av sultanens soldater blei drept eller såra, mens kun én britisk sjømann blei skada. Sultan Khalid fikk asyl i det tyske konsulatet før han flykta til Tanganyika. Britene innsatte raskt sultan Hamud som leder for en marionettregjering. Krigen var slutten på Zanzibars sjølstendighet og begynnelsen på en periode med tung britisk innflytelse.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kart som viser hvor Zanzibar ligger og hvor de tyske og britiske delene av Øst-afrika var.

Zanzibar var et øyland i Indiahavet, utafor kysten til Tanganyika; i dag er øygruppa en del av Tanzania. Øya hadde vært under de omanske sultanenes styre siden 1698, da de fordrev portugiserne, som hadde hatt kontrollen over Zanzibar siden 1499.[4] Sultan Majid bin Said erklærte sultanatet Zanzibar uavhengig av sultantatet Oman i 1858, noe som blei anerkjent av Storbritannia.[4] De etterfølgende sultanene etablerte Zanzibar by som hovedstad og regjeringssete, hvor de reiste et palass ved havna. I 1896 besto dette av sjølve palasset; Beit al-Hukm, et harem tilknytta palasset; og Beit al-Ajaib eller «Undrenes hus» – et seremonielt palass som sies å være den første bygninga i Øst-Afrika som fikk elektrisitet.[5] Komplekset blei bygd med lokale materialer og var ikke laga som en defensiv struktur.[6] Alle tre bygningene lå på rekke og rad og var knytta til hverandre med trebroer over gatehøyde.[7]

Storbritannia hadde i en lang periode hatt relasjoner med Zanzibar og anerkjente øyas suverenitet og dens sultanat i 1886.[4][8][9] Som et resultat av dette var det vennlige forhold mellom Storbritannia og Zanzibars sultaner.[4] Tyskland var imidlertid også interessert i Øst-Afrika, og de to stormaktene rivaliserte om kontroll over handelsrettigheter og territorier i området gjennom slutten av 1800-tallet.[10] Sultan Khalifah hadde overlatt Kenya til Storbritannia og Tanganyika til Tyskland, en prosess som førte til et forbud av slaveri i disse områdene.[4] Mange i den arabiske overklassen var opprørt over denne forstyrrelsen av en verdifull handelsvirksomhet, noe som resulterte i noe uro.[4] I tillegg nekta tyskerne i Tanganyika å heise sultanatets flagg, noe som førte til sammenstøt mellom tyskerne og lokalbefolkninga.[11] En slik konflikt i Tanga førte til at 20 arabere blei drept.[11]

Sultan Khalifah sendte zanzibarske styrker leda av general Lloyd Mathews, en tidligere løytnant i Royal Navy, for å gjenopprette orden i Tanganyika.[12] Operasjonen var for det meste vellykka, men det zanzibarske folket hadde fortsatt negative holdninger til tyskerne.[11] Videre blei det konflikter i Bagamoyo, hvor 150 lokale blei drept av tyske militærstyrker, og ved Ketwa, hvor tyske embetsmenn og deres tjenere blei myrda.[12] Khalifah bevilga deretter utvida handelsrettigheter til Det britiske østafrikanske kompani, som satte i verk en sjøblokade i samarbeid med tyskerne for å stoppe den innenlandske slavehandelen.[12] Da Khalifah døde i 1890 blei Ali bin Said sultan.[13] Sultan Ali bannlyste all slavehandel i landet (men ikke slavehold), erklærte Zanzibar som et britisk protektorat, og oppnevnte en brite som førsteminister for regjeringa si. Britene blei også gitt vetorett ved utnevning av framtidige sultaner.[14]

Samme år som Ali blei sultan signerte Storbritannia og Tyskland Helgoland–Zanzibar-traktaten. Denne traktaten avgrensa offisielt landenes interessesfærer i Øst-Afrika og overførte Tysklands herredømme over Zanzibar til Storbritannia.[15] Dette ga den britiske regjeringa større innflytelse i Zanzibar, noe de tenkte å bruke til å utrydde slaveriet der, et mål de hadde hatt siden 1804.[16][17]

Sultan Alis etterfølger var Hamad bin Thuwaini, som blei sultan i 1893. Hamad opprettholdt et nært forhold til britene, men det var dissens blant hans undersåtter på grunn av den økende britiske kontrollen over landet, den britiskleda hæren og avskaffelsen av slaveriet.[14] For å få kontroll over dissensen godkjente britene at sultanen kunne opprette en palassgarde på 1 000 menn, men disse blei snart involvert i sammenstøt med det britiskleda politiet.[18][19] Det blei også mottatt klager på palassgardens aktiviteter fra europeiske beboere i Zanzibar by.[14]

25. august[rediger | rediger kilde]

Sultan Hamad døde plutselig kl. 11.40 EAT 25. august 1896.[14] Hans 29-årige nevø Khalid bin Barghash, som av noen blei mistenkt for å ha drept onkelen,[14] flytta inn i palasskomplekset i Zanzibar by uten britisk godkjenning, i strid med traktaten som var inngått med Ali.[14] Den britiske regjeringa foretrakk en annen kandidat, Hamud bin Muhammad, som var mer britiskvennlig. Khalid blei advart av konsul og diplomatisk utsending til Zanzibar, Basil Cave, og general Mathews, om å tenke seg godt om før han gjorde noe uopprettelig.[19][20] Denne framgangsmåten hadde fungert tre år tidligere, da Khalid hadde forsøkt å kreve sultanatet etter Alis død, men den britiske generalkonsulen, Rennell Rodd, hadde fått ham fra dette ved å overbevise ham om farene dette innebar.[21]

Khalid ignorerte Caves advarsler, og styrkene hans begynte å samle seg ved palassplassen under kaptein Saleh som kommandant for palassgarden. Da dagen var omme, var 2 800 personer med rifler og musketter samla.[20] Flesteparten var sivile, men styrken inneholdt også 700 zanzibarske askarisoldater som tok Khalids side.[20][22] Sultanens artilleri, som besto av flere Maxim maskingevær, et gatlingvåpen, en bronsekanon fra 1600-tallet og to tolvpunds feltkanoner, var innsikta mot de britiske skipa i havna.[20][22][23] Tolvpundskanonene hadde blitt gitt til sultanen av den tyske keiseren Vilhelm II.[20] Sultanens soldater tok også kontrollen over den zanzibarske flåten, som besto av én treslupp, HHS «Glasgow», bygd som sultanskip av sultanen i 1878 basert på den britiske fregatten HMS «Glasgow».[24]

Mathews og Cave begynte også å samle styrkene sine; de hadde allerede 900 zanzibarske askarisoldater under løytnant Arthur Edward Harington Raikes fra Wiltshire-regimentet, han hadde blitt sekondert til den zanzibarske hæren og hadde rangen brigadegeneral.[20] 150 sjømenn fra den armerte krysseren HMS «Philomel» og kanonbåten HMS «Thrush» som var ankra opp i havna.[20] Marinestyrken, under kaptein O'Callaghans kommando, kom i land etter femten minutter, etter å ha blitt bedt om hjelp til å håndtere opptøyer av sivilbefolkninga.[20][25] En mindre kontingent med sjømenn under løytnant Watson fra «Thrush» blei satt på land for å vokte det britiske konsulatet, hvor britiske beboere blei bedt om å søke tilflukt.[20] En annen kanonbåt, HMS «Sparrow», kom inn i havna og kasta anker ved siden av «Thrush».[20]

Noen britiske diplomater satte spørsmål ved påliteligheten til Raikes' askarisoldater, men de viste seg å være profesjonelle soldater herda av eksersis og flere ekspedisjoner i Øst-Afrika. De blei seinere de eneste landstyrkene som blei beskutt av forsvarerne.[1] Raikes' tropper var bevæpna med to Maxim-gevær og en nipundskanon, og var stasjonert ved tollbygninga i nærheten.[26] Sultanen forsøkte å få den amerikanske konsulen, Richard Dorsey Mohun, til å anerkjenne hans rett til sultantrona, men sendebudet hans fikk beskjed om at «siden hans tiltredelse ikke hadde blitt anerkjent av hennes majestets regjering, er det umulig å svare.».[23]

Cave fortsatte å sende meldinger til Khalid for å få ham til å trekke tilbake troppene sine, forlate palasset og dra hjem, men disse blei ignorert, og Khalid svarte at han ville erklære seg som sultan kl. 15.00. Cave erklærte at dette ville være en opprørsk handling og at Khalids sultanstatus ikke ville anerkjennes av den britiske regjeringa.[20] Kl. 14.30 blei sultan Hamad begravd, og nøyaktig 30 minutter etter annonserte en salutt fra palasskanonene at Khalid var sultan. Cave kunne ikke åpne ild uten den britiske regjeringas godkjennelse, og telegraferte følgende melding til Foreign and Commonwealth Office ved Lord Salisburys regjering i London: «Har vi tillatelse til å skyte mot palasset fra manovarene dersom det viser seg umulig å få til en fredelig løsning?».[27] I mellomtida informerte Cave alle andre utenlandske konsuler om at det skulle flagges på halv mast til ære for Hamad. Det eneste flagget som ikke fløy på halv stang var et stort rødt flagg over Khalids palass. Cave informerte også andre konsuler om ikke å anerkjenne Khalid som sultan, noe de godtok.[28]

26. august[rediger | rediger kilde]

Kl. 10.00 26. august ankom panserkrysseren HMS «Racoon» Zanzibar by og blei ankra opp ved «Thrush» og «Sparrow». Kl. 14.00 ankom panserkrysseren HMS «St George», flaggskip for Cape- og Øst-Afrika-stasjonen. Ombord var kontreadmiral Harry Rawson og flere britiske marinesoldater og sjømenn. Rundt samme tid kom Lord Salisburys svar, som godkjente at Cave og Rawson kunne bruke de ressursene de hadde tilgjengelig til å fjerne Khalid fra makta.[29] I telegrafmeldinga sto det: «Du har min godkjennelse til å bruke de midler du finner nødvendige, og dine handlinger vil støttes av hennes majestets regjering. Gjør imidlertid ingenting om du ikke er sikker på å kunne lykkes.»[27]

Cave fortsatte å forsøke å forhandle med Khalid, men dette feila, og Rawson sendte et ultimatum som krevde at Khalid skulle fire flagget og forlate palasset innen kl. 09.00 27. august, ellers ville de åpne ild. I løpet av ettermiddagen blei alle handelsfartøy fjerna fra havna, og britiske barn og kvinner blei flytta til «St George» og et fartøy fra British-India Steam Navigation Company for sin sikkerhet. Samme natt noterte konsul Mohun at: «Stillheten over Zanzibar den natta var fryktelig. Vanligvis hører man lyden av trommer og barneskrik, men den natta var det ikke en lyd å høre.»[30]

27. august[rediger | rediger kilde]

Disponeringen av marinestyrkene og skuddvekslingen ved utbruddet av krigen, 27. august 1896 kl 09.00

Kl. 08.00 27. august, etter at et sendebud hadde blitt sendt av Khalid for å be om fredssamtaler med Cave, svarte konsulen at han kun ville bli redda om han sa seg enig i ultimatumets vilkår.[6][31] Kl. 08.30 erklærte et nytt sendebud fra Khalid at «vi ikke har noen planer om å fire flagget vårt, og tror ikke dere vil åpne ild mot oss.»; Cave svarte: «vi ønsker ikke å åpne ild, men vil utvilsomt gjøre det om dere ikke gjør som vi ber om.»[20] Kl. 08.55, uten flere meldinger fra palasset, heiste Rawson signalet «gjør klar for strid» fra «St George».[32]

Nøyaktig kl. 09.00 ga general Lloyd Mathews ordre om at de britiske skipa skulle begynne bombardementet.[27][33] Kl. 09.02 åpna «Racoon», «Thrush» og «Sparrow» ild mot palasset samtidig; «Thrush»s første skudd ødela en arabisk tolvpundskanon. Det var 3 000 forsvarere, tjenere og slaver i palasset, og sjøl med barrikader av kasser, høyballer og gummi blei mange skada av de høyeksplosive granatene. Til tross for rapporter om at han var tatt til fange og skulle utvises til India klarte sultan Khalid å rømme fra palasset.[6][34] En nyhetskorrespondent for Reuters rapporterte at Khalid og alle de ledende araberne «flykta da det første skuddet kom, og lot slavene og tilhengerne være igjen for å slåss», men andre kilder sier at han blei i palasset lenger.[6] Bombardementet slutta kl. 09.40, og da hadde palasset og det tilknytta haremet tatt fyr, fiendens artilleri hadde stoppa og sultanens flagg blitt kutta ned.[1]

Under bombardementet foregikk også et lite sjøslag da «Glasgow» kl. 09.05 beskjøt «St George» med sine sju nipundskanoner og et gatlingvåpen som hadde vært ei gave fra dronning Viktoria til sultanen.[35] Da panserkrysseren besvarte ilden sank «Glasgow», men mastene var fortsatt over vannet på grunn av at havna var så grunn.[1] «Glasgow»s mannskap heiste britisk flagg som tegn på at de overga seg, og de blei redda av britiske sjømenn i barkasser. «Thrush» senka også to zanzibarske dampbarkasser hvis mannskap skjøt på dem med rifler. Det var også noe kamp på land da Khalids styrker skjøt mot Raikes' askarier, med liten effekt, da disse nærma seg palasset.[1] Kampene var over da bombardementet slutta. Britene kontrollerte byen og palasset, og innen ettermiddagen var Hamud bin Muhammad, en britiskvennlig araber, innsatt som sultan med begrensa makt.[36] De britiske skipa og mannskapene deres hadde avfyrt 500 granater, 4 100 maskingeværskudd og 1 000 rifleskudd under kampen.[37]

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Britiske sjømenn poserer med en erobra kanon utafor sultanpalasset.

Rundt 500 zanzibarske menn og kvinner blei drept under bombardementet; de fleste på grunn av brannen som brøt ut i palasset.[1][2] Det er uvisst hvor mange av disse som var med i kamphandlingene, men Khalids kanonmannskaper skal ha blitt «desimert».[38] Det eneste britiske tapet var en kvartermester som blei hardt skadd ombord på «Thrush», men som seinere kom seg.[1] Sjøl om de fleste beboerne var på britenes side, blei det indiske området utsatt for opportunistisk plyndring, og rundt 20 beboere mista livet i kaoset som fulgte.[39] For å gjenopprette ordenen blei 150 britiske sikher overført fra Mombasa for å patruljere gatene.[36] Sjømenn fra «St George» og «Philomel» blei satt i land for å danne et brannvesen for å stoppe brannen som hadde spredd seg fra palasset til nærliggende tollbygninger.[40] Det var bekymring for brannen i tollbygningene fordi de husa store mengder sprengstoff, men det var ingenting som eksploderte.[38]

Sultan Khalid, kaptein Saleh og rundt 40 andre søkte tilflukt i det tyske konsulatet etter flukten fra palasset.[38][41] Der blei de bevokta av ti tyske sjømenn og marinesoldater, mens Mathews stasjonerte mannskaper utafor for å arrestere dem om de prøvde å komme unna.[42] Trass i forespørsler om utlevering nekta den tyske konsulen å overgi Khalid til britene, siden Tysklands utleveringsavtale med Storbritannia spesifikt forbøy utlevering av politiske fanger.[36] I stedet lovte den tyske konsulen å flytte ham til Tysk Østafrika uten at han skulle «sette en fot på zanzibarsk grunn». Den 2. oktober kl. 10.00 ankom SMS «Seeadler» havna; ved høyvann seilte en av «Seeadler»s båter til konsulatets hageport, og Khalid gikk direkte fra konsulatområdet ombord i et tysk skip og kunne dermed ikke arresteres.[42] Han blei overført fra båten til «Seeadler» og blei frakta til Dar-es-Salaam i Tysk Østafrika.[43] Khalid blei tatt til fange av britiske styrker i 1916 under felttoget i Øst-Afrika i første verdenskrig og sendt i eksil til Seychellene og St. Helena før han fikk dra tilbake til Øst-Afrika. Han døde i Mombasa i 1927.[44] Khalids tilhengere blei straffa ved å måtte betale kostnadene for ammunisjonen brukt mot dem, og erstatte skadene forårsaka av plyndringa, som kom på 300 000 indiske rupi.[36]

Sultan Hamud var lojal mot britene og fungerte som sjef for en i alt vesentlig britiskstyrt marionettregjering. Sultanatet blei bare beholdt for å unngå kostnadene ved å styre Zanzibar direkte som en kronkoloni.[36] Flere måneder etter krigen forbøy Hamud, etter britisk tilskynding, slaveri i alle former.[36] Frigjøringa av slavene innebar at de måtte møte opp ved et regjeringskontor og viste seg å bli en treig prosess – etter ti år hadde bare 17 293 slaver blitt frigitt, av et estimert totalantall på 60 000 slaver i 1891.[45]

A. C. Gomes Panorama Zanzibar 1902.jpg
Mastene på det senka skipet HHS «Glasgow» kan ses i dette panoramabildet av Zanzibars havn tatt i 1902. Undrenes hus er den hvite bygninga med et tårn og mange balkonger i midten av bildet; haremet og palasset sto til venstre for dette. Konsulatbygningene er til høyre.

Det hardt skadde palasskomplekset blei fullstendig endra av krigen. Haremet, fyret og palasset blei revet fordi bombardementet hadde gjort dem utrygge.[39] Palassområdet blei et hageområde, mens et nytt palass blei bygd på tomta etter haremet.[7][46] «Undrenes hus» var nesten uskadd og blei seinere hovedsekretariatet for de britiske myndighetene.[38][47] Under ombygginga av Undrenes hus i 1897 blei et klokketårn bygd til på fronten for å erstatte fyret som blei ødelagt i bombardementet.[46] Vraket av «Glasgow» blei liggende i havna foran palasset, og mastene var synlige i flere år på grunn av det grunne vannet; skipet blei til slutt hogd opp til skrapmetall i 1912.[48]

De britiske hovedpersonene blei høyt ansett av regjeringene i London og Zanzibar for sine handlinger før og under krigen, og mange fikk som lønn stillinger og æresbevisninger. General Raikes, lederen for askariene, blei utnevnt til medlem av første klasse av Zanzibars strålende stjernes orden 24. september 1896, medlem av første klasse av Hamudieh-ordenen 25. august 1897, og blei seinere utnevnt til øverstkommanderende for Zanzibars styrker.[49][50] General Mathews, den zanzibarske hærkommandanten, blei utnevnt til medlem av Hamudieh-ordenen 25. august 1897 og blei førsteminister og kasserer i den zanzibarske regjeringa.[50] Basil Cave, konsulen, blei følgesvenn (companion) av Order of the Bath 1. januar 1897[51] og forfremma til generalkonsul 9. juli 1903.[52] Harry Rawson blei utnevnt til kommandørridder av Bath-ordenen for sitt arbeid på Zanzibar og blei seinere guvernør i New South Wales i Australia og blei forfremma til admiral.[53] Rawson blei også utnevnt til medlem av første klasse av Zanzibars strålende stjernes orden 8. februar 1897 og Hamondiehs orden 18. juni 1898.[54][55]

Det blei ingen flere opprør mot britenes styre på Zanzibar i de 67 åra det fortsatte å være et britisk protektorat, muligens på grunn av handlekraften som britene utviste under bombardementet.[56] Krigen, som varte i rundt 40 minutter,[a] anses som historiens korteste.[57]

Merknader[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Mange forskjellige varigheter oppgis av forskjellige kilder, blant annet 38[1][58], 40[59] og 45[60] minutter, men det er 38 minutter som angis oftest. Variasjonen kommer av forvirring rundt hva som utgjør begynnelsen og slutten av en krig. Noen kilder angir at krigen begynte da ordren om å skyte kom kl. 09.00, og andre bruker tida da de første skudda kom kl. 09.02. Slutten på krigen angis vanligvis som 09.40, da de siste skudda blei avfyrt og palassflagget blei skutt ned, men noen kilder angir slutten som 09.45. De britiske skipas loggbøker stemmer heller ikke overens; St Georges loggbok angir at våpenhvilen blei inngått og at Khalid gikk inn i det tyske konsulatet kl. 09.35; Thrush angir at dette skjedde kl. 09.40; Racoon 09.41 og Philomel og Sparrow 09.45.[61]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Hernon 2003, s. 403.
  2. ^ a b Bennet 1979, s. 179.
  3. ^ Craig Glenday (2007, red.), Guinness World Records 2008, London: Guinness World Records, s. 118, ISBN 978-1-904994-19-0.
  4. ^ a b c d e f Hernon 2003, s. 397.
  5. ^ Hoyle 2002, s. 156–157.
  6. ^ a b c d Hernon 2003, s. 402.
  7. ^ a b Hoyle 2002, s. 160.
  8. ^ Bennett 1978, s. 131–132.
  9. ^ Hernon 2000, s. 146–147.
  10. ^ Bennett 1978, s. 124–131.
  11. ^ a b c Hernon 2003, s. 398.
  12. ^ a b c Hernon 2000, s. 147.
  13. ^ Bennett 1978, s. 165.
  14. ^ a b c d e f Hernon 2003, s. 399.
  15. ^ (PDF) Text of the Heligoland-Zanzibar Treaty, German History in Documents and Images, 1. juli 1890, henta 2008-09-29.
  16. ^ Parlamentary Debates, Underhuset, 1. august 1890, kolonne 1530–1533.
  17. ^ Parlamentary Debates, Underhuset, 22. august 1804, kolonne 324–337.
  18. ^ Hernon 2000, s. 148.
  19. ^ a b Bennett 1978, s. 178.
  20. ^ a b c d e f g h i j k l Hernon 2003, s. 400.
  21. ^ Tucker 1970, s. 194.
  22. ^ a b «A Warning to Said Khalid», The New York Times: 5, 27. august 1896, henta 2008-10-16.
  23. ^ a b Patience 1994, s. 9.
  24. ^ Patience 1994, s. 5.
  25. ^ «Zanzibar's Sultan Dead», The New York Times: 5, 26. august 1896, henta 2008-10-16.
  26. ^ Patience 1994, s. 8.
  27. ^ a b c Owens 2007, s. 2.
  28. ^ «Sultan of Zanzibar Dead», The New York Times: 9, 19. juli 1902, henta 2008-10-16.
  29. ^ Hernon 2003, s. 401.
  30. ^ Patience 1994, s. 11.
  31. ^ Lyne 1905, s. 200.
  32. ^ Lyne 1905, s. 201.
  33. ^ Thompson 1984, s. 64.
  34. ^ «Bombarded by the British», The New York Times: 1, 28. august 1896, henta 2008-10-16.
  35. ^ Patience 1994, s. 6.
  36. ^ a b c d e f Hernon 2003, s. 404.
  37. ^ Patience 1994, s. 14.
  38. ^ a b c d Patience 1994, s. 12.
  39. ^ a b Patience 1994, s. 15.
  40. ^ Patience 1994, s. 20–22.
  41. ^ «Will Not Surrender Khalid», The New York Times: 5, 30. august 1896, henta 2008-10-16.
  42. ^ a b Frankl 2006, s. 163.
  43. ^ Ingrams 1967, s. 174–175.
  44. ^ Frankl 2006, s. 161.
  45. ^ Bakari 2001, s. 49–50.
  46. ^ a b Aga Khan Trust for Culture, Sultan's Palace at Zanzibar, henta 2008-09-29.
  47. ^ Hoyle 2002, s. 156.
  48. ^ Patience 1994, s. 16.
  49. ^ London Gazette: nr. 26780, s. 5320. 25. september 1896. Henta 2008-08-16.
  50. ^ a b London Gazette: nr. 26886, s. 4812. 27. august 1897. Henta 2008-08-16.
  51. ^ London Gazette: nr. 26810, s. 65. 1. januar 1897. Henta 2008-09-10.
  52. ^ London Gazette: nr. 27588, s. 5150. 14. august 1903. Henta 2008-09-10.
  53. ^ «Obituary: Admiral Sir Harry H. Rawson», The Times, 4. november 1910. Henta 2008-10-16.
  54. ^ London Gazette: nr. 26821, s. 758. 9. februar 1897. Henta 2008-09-10.
  55. ^ London Gazette: nr. 26979, s. 3769. 21. juni 1898. Henta 2008-09-10.
  56. ^ Bennett 1978, s. 179.
  57. ^ Hernon 2003, s. 396.
  58. ^ Haws og Hurst 1985, s. 74.
  59. ^ Cohen, Jacopetti og Prosperi 1966, s. 137.
  60. ^ Gordon 2007, s. 146.
  61. ^ Patience 1994, s. 20–26.

Litteratur[rediger | rediger kilde]