Kystartilleri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kystartilleri er en militær våpengren som historisk har hatt ansvaret for kanoner i faste installasjoner og i utgangspunktet disponert for beskytning av sjømål. Kystartilleriet har også inkludert undervannsforsvaret med minefelt og torpedobatterier, nærforsvarstropper, landgangsfartøyer, luftvern og til tider diverse missilbaserte våpen (eksempelvis Hellfire).

Historie[rediger | rediger kilde]

Siden 1990-tallet har kystartilleriet i de fleste land blitt gradvis bygget ned, da faste installasjoner har blitt veldig sårbare for presisjonsvåpen, samt at den tradisjonelle invasjonsfrykten har avtatt globalt. Kystartilleri har vært særlig utbredt i Norge, Sverige og Finland. Sverige holder på å avvikle sine kystfort, mens Norge og Finland fremdeles har anlegg i møllpose men de skal også avvikles.

Norge[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen bygde tyskerne ut kystartillerianlegg, og høyeste antallet ble nådd høsten 1942 med 293 anlegg (72 fra marinen og 221 fra hæren) av sterkt varierende standard i Norge, i tillegg til 88 anlegg fra Lyngenfjorden og østover som hadde blitt demolert under tilbaketrekningen fra Finnmark. Kystartilleriet overtok 157 kanonbatterier med 589 kanoner og 15 torpedobatterier etter tyskerne, de siste av disse anleggene og materiellet ble tatt ut av bruk ved årtusenskiftet.

Den mest kjente trefningen mellom et kystfort og fiendtlige skip skjedde 9. april 1940 da krysseren «Blücher» ble senket i Drøbaksundet etter ildgivning fra Oscarsborg festning.

Kystartilleriet har pr. idag ingen aktive kystfort, torpedobatterier eller minefelt lenger, selv om noen ligger i «møllpose», og våpenarten i seg selv er nedlagt og tatt inn i Kysteskadren. I tillegg til torpedofort har Norge to typer kanonmateriell i «møllpose», hhv. 75 og 120mm tårnkanon, begge fra Bofors.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]