Imperial British East Africa Company

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Imperial British East Africa Company
Imperial British East Africa Company
Imperial British East Africa Companys flagg.
Etablert 18. april 1888 i London, England
Morselskap East Africa Association
Bransje Koloniadministrasjon
Nøkkelpersoner Frederic Lugard samt grunnlegger William Mackinnon


Imperial British East Africa Company (IBEAC) var administratoren for Britisk Øst-Afrika, som var forløperen til det som i dag er nasjonen Kenya. IBEAC var en kommersiell organisasjon dannet for å utvikle handelen i afrikanske områder som lå under den britiske kolonimakten. Selskapet ble dannet etter Berlinkonferansen i 1885, og ble ledet av William Mackinnon. Det ble også bygd på dennes selskaps tidligere handelsaktivitet i regionen. Mombasa med sin havn var sentral for selskapets operasjoner, og det administrative senteret lå 80 km sør i Shimoni. Selskapet ble stiftet i London 18. april 1888 og fikk et kongelig charter av dronning Victoria 6. september 1888.

IBEAC hadde kontroll over et område på 639 000 km2 på østkysten av Afrika, med senter på 39° øst og ekvator. Fra 1890 hadde det også kontroll over Uganda. 1. juli 1895 ble administrasjonen av Britisk Øst-Afrika ble overført til utenriksdepartementet, og i 1896 ble også administrasjonen over Uganda overført dit.

Selskapets korte historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig på 1880-tallet begynte stormaktene i Europa å kjempe om å ta kontroll over de ukoloniserte områdene i Afrika. Ett av disse områdene var sultanatet Zanzibar og innlandet i Øst-Afrika. Dette området fikk både tysk og britisk oppmerksomhet. Man kom til en felles enighet i 1886 og inngikk en avtale der man slo fast hvilke områder de to landene skulle legge under seg. Tyskland skulle ta det som i dag er Tanzania mens Storbritannia skulle ta det som i dag er Kenya og Uganda.

På samme tid fokuserte Storbritannia også på å skaffe seg land i det sørlige Afrika, noe som gjorde at man var nølende med å ta på seg fullt ansvar for den nyanskaffede regionen. For å lette på den potensielle administrative byrden vurderte man å a et kommersielt selskap få administrere og utvikle det østlige territoriet. I 1888 fikk Sir William Mackinnon og Imperial British East Africa Company denne rettigheten.

IBEAC fikk ansvaret for området som gikk fra østkysten av Afrika til Uganda, helt til den nordvestre bredden av Victoriasjøen.

Bortsett fra det forventede arbeidet med å administrere området og eksportere varer og regulere landbruk, var hovedoppgaven til IBEAC å gjøre forarbeidet til en jernbane som skulle forbinde det østlige området rundt Mombasa med området rundt Victoriasjøen. Selskapet hyrte inn James Macdonald som ble assistert av John Wallace Pringle, begge offiserer i det britiske ingeniørkorpset. Disse skulle gjøre undersøkelser i 1891-92 og rapporterte at Kikuyuland ville være formålstjenlig for europeiske bosettinger,[1] IBEAC hadde ikke kapital til å starte noe arbeid.[2] IBEAC startet derimot i 1890 å bygge en vei som fikk navnet Mackinnon-Sclater road. Dette var en 970 kilometer lang oksekjerrevei fra Mombasa til Busia på grensen til Uganda.[3][4]

Selskapet bestilte et dampskip på 110-tonn, S/S «William Mackinnon», til å trafikkere Victoriasjonen[5] Skipet ble bygd i Skottland i 1890 og levert delvis sammenbygd til Mombasa.[5] Der ble det liggende på lager fram til 1895,[5] sannsynligvis fordi IBEAC ikke fikk satt igang arbeidet med jernbanen som skulle frakte skipet til innsjøen.

Oppseilende konflikter mellom rivaliserende grupper gjorde at selskapet ikke kunne investere nødvendig med tid og penger i dette prosjektet. De fire gruppene involvert i konflikten i Uganda var Kabaka (kongen) for buganda-folket, franske katolikker, protestanter og selskapet. Disse fire gruppene klarte ikke å løse sine uoverensstemmelser på fredelig måte, og det brøt ut borgerkrig i januar 1892. Med hjelp fra Frederick Lugard, mannen som hadde fått i oppgave å bygge fort til selskapet, vant IBEAC en innholdsløs seier.

Konflikten skulle bli selskapets siste misgrep. IBEAC slet allerede med finansene på grunn av tollproblemer, og pengene brukt på striden gjorde at de stort sett gikk konkurs. Dette gjorde det klart at selskapet ikke var i stand til å fortsette sine dårlige forsøk på å kolonisere Øst-Afrika.

British East Africa Company viste seg å være et ineffektivt virkemiddel for å la kommersielle aktører administrere over koloniserte områder. Det var derfor uunngåelig at den britiske regjeringen i 1894 erklærte Uganda et protektorat og fratok IBEAC alt ansvar.

Hoveddelen av Mackinnon-Sclater-veien ble gjort ferdig av britiske styresmakter etter at IBEAC var ute av bildet. De bygde også jernbane i Uganda til Kisumu ved Victoriasjøen mellom 1896 og 1901. SS «William Mackinnon» kom til Kisumu i deler i 1898, ble sjøsatt i 1900 og, som jernbanen, kom i tjeneste i 1901.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicholls, Christine Stephanie (2005). Red strangers: the white tribe of Kenya. Timewell Press. s. 17–18. 
  2. ^ Maina, Ephalina; Oboka, Wycliffe; Makong'o, Julius (2004). History and Government Form 2. East African Publishers. s. 78. 
  3. ^ Ochieng', W.R. & Nixon, R.M. (eds.), An Economic History of Kenya p. 131
  4. ^ Smith, G.E., 1899, Road-Making and Surveying in British East Africa, The Royal Geographical Society (sammen med Institute of British Geographers), s. 269
  5. ^ a b c d Cameron, Stuart; Strathdee, Paul. «SS William Mackinnon». Clyde-built Database. Besøkt 22. mai 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]