Dag Frøland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dag Frøland
Født 16. september 1945
Volda, Norge
Død 26. januar 2010 (64 år)
Oslo, Norge
IMDb IMDb

Dag Frøland (født 16. september 1945 i Volda[1], død 26. januar 2010 i Oslo[2]) var en norsk revyartist, forfatter og tidligere teatersjef. Han vokste opp i Aurdal og Oslo.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Dag Frøland var en av de mest sentrale revyskaperne i Norge i årene 1976–89. Hans varemerke var spektakulære utstyrsrevyer preget av glamour, kjendisparodier og litterære tekster med referanser både til samtiden og verdenshistorien. Han radiodebuterte syv år gammel og i 1956 debuterte han som plateartist med 78-platen «Cowboytrall»/«Lille Ann-Mari fra Haukeli» (Musica). Han begynte tidlig å skrive, blant annet i Akers Avis, der han ble kulturredaktør som 14-åring[3], og i Aftenposten. Etter en utmerket artium ved Oslo katedralskole begynte Frøland å studere medisin, men avbrøt studiet for å satse på revy.

Dags Frølands profesjonelle debut som aktør og revyforfatter startet i Sverige med en bejublet parodi på den store svenske revyartisten og visekongen Karl Gerhard på Cabarethallen i Göteborg da han var 16 år gammel. Nummeret ble hentet til Chat Noirs 50-års jubileum i 1962. I 1964, 19 år gammel, ble han sendt til London av NRK for å intervjue en av verdens største skuespiller og dramatikere sir Noël Coward. Intervjuet ble senere sendt i radio. I 1966, 20 år gammel, oversatte han Gaetano Donizettis opera Elskovsdrikken til norsk for Den norske Opera. I 1967 spilte han inn sin versjon av «Du skal få en dag i mårå» (Melodi: Otto Nielsen, tekst: Alf Prøysen) på singleplate for Columbia. Året etter, i 1968, spilte Stordahl og Engedahl inn Frølands komposisjon «Vi har tro på et varmere klima» på singleplate for Odeon. I 1968 var barneplaten La oss leke Daktari med Dag Frøland en populær gjenganger i Ønskekonserten. I 1969 spilte Anita Hegerland inn Frølands komposisjon «Det er mammas dag i dag» på singlen Nor-Disc NOR 201. Han skrev tekster og melodier til flere kjente plateartister, deriblant en rekke barnesanger til Anita Hegerland og Eivind Løberg.

I 1970-årene laget han et stort antall radioprogrammer og ble landskjent med serien Har du lyst, har du lov (våren og høsten 1973), der han sammen med Tore Ryen lokket alvorsmennesker som Trygve Bratteli og Kåre Willoch ut på glattisen i samspill med kjente skuespillere. Et legendarisk nummer fra denne radioserien var da Elisabeth Granneman sang en omskrevet versjon av Go’gutten til Kåre Willoch og ba om å få sette seg på fanget hans. Programserien representerte noe helt nytt i sin samtid, og gikk inn i radio-og revyhistorien med sine rekordhøye lyttertall, sine virkninger på folks oppfatning av hva politikere kunne tillate seg og den standard den satt for senere underholdningsprogram. Utdrag fra serien ble gitt ut på to plater i 1974. Dag Frøland skrev revytekster for Leif Juster, Jens Book-Jenssen og Einar Schanke på ’60 og ’70-tallet. Han var blant annet medforfatter på Einar Schankes gigantsuksess Kjære lille Norge i 1972. I 1974 spilte han i tillegg i revyen Einar Schankes Gledeshus på Chat Noir.

1976 presenterte han i samarbeid med Oslo Nye Teater sin første egne revy, Kjære Landsmenn, på Chat Noir. Suksessen skyldtes ikke minst Elisabeth Grannemans comeback etter fem års “landflyktighet” på Stord. Sammen med Arve Opsahl medvirket hun i samtlige av Frølands revyer på 70- og 80-tallet. Alle Frølands revyer ble spilt på revyteatret Chat Noir, med unntak av Slottstappet (1984/85) som ble spilt på Chateau Neuf. Dag Frølands ballett var landskjent, og det som begynte med fire dansere i revyen Brød og Sirkus (1979/80) økte til fjorten dansere i Levende Lys (1981/82) og atten dansere i Syvende himmel (1983/84). Til Syvende himmel ble det hentet syv dansere fra Broadway. Dag Frøland spilte selv i sine revyer, og var kanskje den aller største stjernen i revyene Norge i våre hjerter (1985/86) og La Belle Epoque (1987/88). På ’80-tallet var det kamp om å få billetter til høstens Chat Noir-revyer. Høstsesongen var gjerne utsolgt lenge før premieren, og revyene fortsatte å gå for fulle hus til de ble tatt av plakaten 17. mai året etter. Ofte etterfulgt av turné til Trondheim og Bergen. I snitt ble det solgt rundt 135 000 billetter til hver Frølandrevy. En stor del av overskuddet ble puttet inn i neste revyprosjekt, helst mer overdådig enn det forrige. Andre juledag i 1987, bare halvveis i spilleperioden til La Belle Epoque, ble Dag Frøland sykmeldt. Det skulle gå nesten 20 år før han igjen sto på scenen, da som kåsør og historieforteller. De fleste av hans revyer ble tidlig på 1990-tallet gitt ut på VHS, mens DVD’en Dag Frøland Revykongen – høydepunkter fra Chat Noir kom i 2005.

Som revyskaper var Dag Frøland særlig påvirket av internasjonale revy- og teaternavn som Karl Gerhard og Noel Coward, og tekstene snakkesynges ofte i en “kuplett”-form med til dels svært mange vers. Hans trang til fransk- og svenskinspirert intellektualisering var til tider kontroversiell, men han blandet med suksess dette med en bred folkelighet. Som revyskuespiller gjorde han seg særlig bemerket i mange treffsikre parodier, blant annet på Per Aabel, Toralv Maurstad, Kåre Willoch, Liv Ullmann, Åge Aleksandersen, Kjell Magne Bondevik og Harald Heide-Steen. Han spilte forøvrig professor Higgins i My Fair Lady (Chateau Neuf 1986) og hadde hovedrollen i filmen På stigende kurs (1987). Norske kritikere satte ikke særlig stor pris på hans skuespillerprestasjon på film, mens det kjente amerikanske film- og underholdningsmagasinet Vanity Fair ga han strålende kritikker. Frøland sang inn en del revyviser på platene Klovnerier (1979) og Levende lys (1981). På plateetiketten D. F. (Dag Frøland) dokumenterte han sentrale scenekunstnere som Per Aabel, Lillebil Ibsen og Leif Juster på en fin måte. 1990 restaurerte og gjenåpnet han Victoria Teater med Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives, men gav opp teaterprosjektet allerede året etter. I 1990-årene var han i en periode aktiv som skarp petitjournalist i Oslo-pressen, blant annet med spalten Con amore i Aftenposten. Han gav ut platen Fra den vakre til den vise i 1996, avbildet på coveret med blått helskjegg. I flere år holdt han seg unna rampelyset, men dukket opp igjen tidlig på 2000-tallet sterkt engasjert i fattigdomsproblematikken i Norge. Frøland stiftet Leif Justers ærespris. I 2005 sa han nei til Kongens fortjenstmedalje i gull fordi han mente han ikke kunne akseptere et symbol på rangering av mennesker som bidrar til økte forskjeller i et land der det angivelig fins flere hundre tusen fattige. Han nærmet seg forsiktig 2006 de skrå bredder igjen, med soloopptredener i Ullensaker og den gamle hjembyen Fredrikstad.

Dag Frøland døde i sitt hjem 26. januar 2010. Han ble 64 år gammel. Han var bror av legen og AIDS-spesialisten Stig Frøland.

Åndsarven etter Dag Frøland teller rundt 2000 tekster, flere hundre melodier og en rekke lyd- og bildeopptak. En del av dette er bevart for ettertiden i NRK’s arkiver, på LP, CD, VHS og DVD. Mye av hans revymateriale ligger også tilgjengelig på Youtube.

Dag Frøland-revyer Årstall Spillested
Kjære landsmenn 1976-77 Chat Noir
Brød og sirkus 1979-80 Chat Noir
Levende lys 1981-82 Chat Noir
Syvende himmel 1983-84 Chat Noir
Slottstappet revue royale 1984-85 Chateau Neuf
Norge i våre hjerter 1985-86 Chat Noir
La Belle Epoque 1987-88 Chat Noir
Kanal Frøland 1989-90 Chat Noir

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Frøland, Dag». ballade.no. 6. august 2006. 
  2. ^ «Revykongen Dag Frøland er død». Dagbladet. 26. januar 2010. 
  3. ^ «Født gammel, dør som et barn». Aftenposten. 10. september 2005. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]