Luzzasco Luzzaschi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Andre side av madrigalen O dolcezz'amarissime d'Amore for tre sopraner. Vokalistenes stemmer er sterkt ornamentert, akkompagnementet er enklere.

Luzzasco Luzzaschi (født 1545 i Ferrara; død 11. september 1607 samme sted) var en italiensk renessansekomponist og organist.

Luzzaschi var en fremstående representant for den sene italienske madrigalstilen, i likhet med Palestrina, Wert, Monte, Lassus, Marenzio, Gesualdo og andre.

Liv[rediger | rediger kilde]

I sine unge år var Luzzaschi elev av den flamske komponisten Cipriano de Rore. I 1564 ble han førsteorganist og i 1571 maestro di cappella ved hoffet til hertugen av Ferrara, Alfonso II d'Este. Han må ha vært en formidabel klaviaturspiller, for ferdighetene ved Nicola Vicentinos mikrotonale archicembalo er dokumentert gjennom hele karrieren. Etter at Alfonso døde og hertugfamilien flyttet til Mantova, ble Ferrara innlemmet i Kirkestaten, men Luzzaschi ble værende i byen hele livet. Han fungerte også som kapellmester ved byens domkirke, uten at det er kjent om han fikk denne posten før eller etter hertugfamilien flyttet.

Luzzaschi var en innflytelsesrik musikkpedagog med Girolamo Frescobaldi som den mest kjente eleven.

Musikk[rediger | rediger kilde]

I dag blir Luzzaschi stort sett husket for sine madrigaler. I likhet med læreren de Rore skrev han svært tekstorientert, dvs at de musikalske virkemidlene var nært knyttet til sangteksten.

Luzzaschi skrev sju madrigalbøker (Venezia, 1571 – 1604) for den vanlige besetningen fem sangstemmer, samt Madrigali a uno, e'doi, e'tre soprani (dvs «madrigaler for en, to og tre sopraner») som kom ut i Roma i 1601. Sistnevnte ble skrevet for det berømte hoffensemblet i Ferrara, Concerto delle donne og sopranstemmene krever en uvanlig høy standard på sangerne. Det store antallet utskrevne forsiringer over en enkel basslinje peker framover mot monodien som senere utviklet seg til operagenren. Den utskrevne akkompagnementsstemmen for et klaviaturinstrument kan ses på som en overlapping og en overgang mellom instrumentenes tradisjonelle colla parte-rolle og den nye retningen med en egen basslinje som støtte for solistene, og er en verdifull kilde til kunnskap om akkompagnementspraksisen rundt år 1600.

Ut over madrigalsamlingene er lite av Luzzaschis verk bevart, bare en samling motetter for fem stemmer og fire klaviaturverk. Referanser til tre bøker med ricercarer av ham tyder på at han kan ha skrevet større mengder instrumentalverk, men ingenting er bevart.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • The Concise Edition of Baker's Biographical Dictionary of Musicians, 8. utgave. Nicolas Slonimsky (red), New York, Schirmer Books, 1993. ISBN 0-02-872416-X

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anthony Newcomb. «Il Modo di far la Fantasia: An Appreciation of Luzzaschi’s Instrumental Style», Early Music, bind 7, nr 1 (1979) 34.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Luzzasco Luzzaschi – bilder, video eller lyd