Barney Wilen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bernard Jean (Barney) Wilen (født 4. mars 1937 i Nice, død 25. mai 1996 i Paris) var en fransk jazzmusiker (saksofon), kjent verden over for sin eksperimentelle tilnærming og for sine bidrag til filmmusikken.

Han startet jazzklubb i oppvekstens Nice, og ble senere bosatt i Paris der han på jazzklubben Club St. Germain spilte med datidens storheter som Bud Powell, Benny Golson, Roy Haynes (1954), Milt Jackson (1958), John Lewis (1956), Jay Cameron (1955), Miles Davis, og J. J. Johnson. Wilen var med på Miles Davis' musikk til Louis Malles film L'Ascenseur Pour L'Echafaud. Wilen spilte også i Edouard Molinaros Un Temoin Dans La Ville (1959). Med Kenny Clarke ble det musikk til Hannes Schmidhausers film Mental Cruelty (1960), utgitt på en meget sjelden EP (100 trykt). I Art Blakeys «Messengers» bidro han på Roger Vadims Les Liaisons Dangereuses (1961). Han var forøvrig en av de første ikke-amerikanere som underholdt på Newport Jazz Festival (1959).

Selv ga han ut Zodiac (1966) med frijazz-betonte melodier om Dyrekretsen; Dear Pr. Leary (1968), og begynte sine eksperiment med indisk musikk, rock, musikalske ekspedisjoner til Afrika, der han en tid var bosatt for å oppsøke pygme-musikk. Med Eje Thelin ga han ut plate (1966). På 1980-tallet medvirket han i punkrock-bandet «Moko» og på 90-tallet startet «jazzmobile», en mobil jazzunderholdning i Paris' forsteder. Han mottok «Grand Prix Charles Cros» (1987). En av hans siste utgivelser var med Philip Catherine (1991). Wilen døde av kreft.