Wilhelm Maybach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Maybach i 1900

Wilhelm Maybach (9. februar 184629. desember 1929) var en tysk motordesigner og industrimann. På 1890-tallet var han kjent i Frankrike, datidens sentrum for bilproduksjon, som «kongen av konstruktører».

Fra sent på 1800-tallet utviklet Wilhelm Maybach, sammen med Gottlieb Daimler lette forbrenningsmotorer som egnet seg for bruk både på land, i vann og i luften. Disse motorene ble blant annet brukt i verdens første motorsykkel og motorbåt, og etter Daimlers død også i en ny bilmodell, introdusert sent i 1902, nemlig Mercedes, bygget etter spesifikasjonene til Emil Jellinek.

Maybach ble teknisk sjef hos Daimler Motoren Gesellschaft, også kjent som Daimler Motor Company, men han kom ikke godt overens med styret i selskapet.

Maybach forlot Daimler i 1907 for å starte Maybach-Motorenbau GmbH sammen med sønnen Karl. Selskapet skulle produsere motorer for luftskip. Luftskipet «Norge» var utstyrt med Maybach-motorer. Senere produserte de også store luksusbiler under merket Maybach.

Den 1. mai 1924 inngikk Daimler en avtale med Karl Benzs selskap Benz & Cie, som var gyldig frem til år 2000. De ble enige om å fortsette å produsere og selge hvert sitt bilmerke, men i 1926 fusjonerte de to selskapene til Daimler-Benz. Denne gangen ble de enige om å starte et nytt bilmerke, Mercedes-Benz, for alle sine produkter. Dette selskapet ble senere til dagens DaimlerChrysler etter nok en fusjon med Chrysler-konsernet, og tok igjen frem navnet Maybach som luksusmerke i 2002.

Tidlig liv og karriere (1846 til 1869)[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Maybach ble født i Heilbronn i 1846, og var sønn av en snekker og hans kone, Luise. Han hadde fem søstre. Da han var åtte år gammel flyttet familien fra Löwenstein nær Heilbronn til byen Stuttgart. Moren døde i 1856, mens faren døde i 1859.

Maybach studerte på Stuttgarten Anzeiger, og instituttets stifter, Gustav Werner oppdaget raskt Maybachs tekniske evner. Da han var femten år gammel var Maybach på vei mot en karriere som industridesigner, og tok ekstra timer i fysikk og matematikk på den offentlige skolen i Reutlingen.

Innen han fylte nitten år var han en fullt kvalifisert designer, jobbet med motorer og ble oppdaget av verkstedlæreren sin, Gottlieb Daimler. Daimler var en arbeidsnarkoman industridesigner, den gangen 29 år gammel, og frem til sin død i 1900 brukte han Maybach som sin hovedassistent.

Daimler og Ottos firetaktsmotor (1869 til 1880)[rediger | rediger kilde]

I 1869, da Maybach var 23 år gammel, fulgte han Daimler til Maschinenbau-Gesellschaft Karlsruhe AG i Karlsruhe, en produsent av tunge lokomotiver. Daimler satt i styret, og brukte lange nattetimer på å diskutere nye design for motorer og pumper.

I 1872 begynte Daimler å arbeide for Deutz-AG-Gasmotorenfabrik i Köln, datidens verdens største produsent av gassdrevne motorer. Nikolaus Otto, en av deleierne, og Daimler fokuserte sammen på motorutvikling sammen med Maybach som sjefsdesigner.

I 1876 patenterte Nikolaus Otto firetaktsmotoren, en forbrenningsmotor med innsug, kompresjon, forbrenning og eksostakter. Senere ble Ottos patent på denne motoren bestridt og trukket tilbake.

Samme år ble Maybach sendt for å vise frem Deutz's motorer på en messe i Philadelphia, USA. Da han returnerte til Köln i 1877, 31 år gammel, konsentrerte han seg om å forbedre firetaktsmotoren, for å gjøre den klar til kommersiell lansering.

I 1878 giftet Maybach seg med Bertha Wilhelmine Habermass, en venn av Daimlers kone, Emma Kunz. Hennes familie var landeiere i Maulbronn, og drev også et postkontor. Den 6. juli 1879 ble Karl Maybach født, den første av deres tre sønner.

Gottlieb Daimler og Nikolaus Otto var svært uenige om en rekke ting, noe som resulterte i at Daimler forlot Deutz-AG i 1880. Daimler mottok 112.000 tyske mark i Deutz-AG-aksjer som kompensasjon for patenter han hadde tatt sammen med Maybach. Kort tid etter forlot også Maybach selskapet, og gikk sammen med sin venn Daimler for å stifte et nytt selskap i Cannstatt.

Daimler Motors: raske og små motorer (1882)[rediger | rediger kilde]

I 1882 flyttet Maybach, 36 år gammel, til Sør-Tyskland, nærmere bestemt Taubenheimstrasse i Cannstatt, Stuttgart, hvor Daimler hadde kjøpt et hus med 75 000 av de tyske markene han fikk i kompensasjon da han forlot Deutz. I hagen bygget de et anneks til det eksisterende huset, som ble til verkstedet.

Aktivitetene deres forstyrret naboene, som mistenkte at de drev med forfalskning, og politiet gjennomsøkte huset uten å finne annet enn motorer.

I 1884 ble Maybachs andre sønn, Adolf, født.

Bestefarsklokke-motoren (1885)[rediger | rediger kilde]

Innen enden av 1885 hadde Maybach og Daimler utviklet den første av sine motorer som er kjent som forgjengeren til alle moderne bensinmotorer. Den var utstyrt med:

  • Èn enkelt, horisontal sylinder
  • Luftkjøling
  • Svinghjul av støpejern
  • Et nytt tenningssystem (Patent 28022)
  • Eksosventil kontrollert av en kamaksel som kunne håndtere store hastigheter
  • En hastighet på 600 omdreininger i minuttet, mens datidens motorer kunne håndtere kun 120-180 o/min.

I 1885 bygget de også den første forgasseren, som tillot bensin å blande seg med luft for å sørge for en mer effektiv forbrenning. Den ble brukt samme år på en større, men fortsatt kompakt, utgave av motoren, denne gangen med en vertikal sylider, som blant annet var utstyrt med:

  • 1 hestekraft ved 600 o/min
  • 100 ccm (sylindervolum)
  • u-kjølt, isolert sylinder

Daimler døpte motoren Bestefarsklokke (Standuhr) på grunn av likheten til en gammeldags pendelklokke.

I november 1885 installerte Daimler en mindre versjon av motoren på en sykkel av tre, og hadde dermed laget den første motorsykkelen (Patent 36-423), og Maybach kjørte den tre kilometer fra Cannstatt til Untertürkheim i en hastighet på 12 km/t.

Den 8. mars 1886 smuglet oppfinnerne inn en vogn i huset, og fortalte naboene at det skulle være en gave til Fru Daimler. Egentlig hadde de planlagt å installere motor i den, og Maybach sto for installasjon av en større utgave av Bestefarsklokke-motoren, som denne gangen utviklet 1.5 hk. Denne ble kjent som Reitwagen, og kunne kjøre i 15 km/t.

Entusiastiske fortsatte Maybach og Daimler med å bevise at motoren kunne brukes til en rekke ting:

  • På vann (1887). Den ble montert i en 4.5 meter lang båt, som nådde 6 knop (11 km/t). Båten ble kalt Neckar, etter elven den ble testet på, og fikk patentnummer DRP 39-367. Båtmotorer skulle bli deres hovedprodukt frem til begynnelsen av 1900-tallet.
  • Flere kjøretøy
  • I luften. Maybach og Daimler laget verdens første motoriserte luftskip, en ballong basert på tegninger av Dr. Friedrich Hermann Wölfert fra Leipzig. De erstattet hans hånddrevne system, og fløy over Seelberg med stor suksess den 10. august 1888.

I 1887 lisensierte de sine første patenter til utlandet, og Maybach representerte selskapet på den store verdensutstillingen i Paris.

Den første Daimler-Maybach-bilen (1889)[rediger | rediger kilde]

Salget økte, mest på grunn av båten Neckar. I juni 1887 kjøpte Daimler en eiendom i Seelberg, Cannstatt. Verkstedet var et stykke fra byen, fordi Cannstatts borgermester nektet å la verkstedet holde til i sentrum. Det var 2903 kvadratmeter stort, og kostet 30200 tyske mark. Fra starten var det 23 ansatte, mens Daimler tok seg av kommersielle saker og Maybach design.

I 1889 bygget de sin første bil fra grunnen av, i stedet for å bygge om en vogn til bil. Den ble presentert av begge oppfinnerne i Paris i oktober 1889.

Daimlers motorlisenser begynte å bli populære over hele verden, og startet moderne bilindustri i:

Damler's «pakt med djevelen», DMG og Phoenix-motoren (1890 til 1900)[rediger | rediger kilde]

Økonomien til bedriften ble stadig dårligere, og verken salg av motorer eller inntektene fra patenten og lisensene genererte nok penger. Frisk kapital ble skutt inn fra investorene Max von Duttenhofer og William Lorenz, i samarbeid med Killian Steiner, eieren av en stor, tysk investeringsbank. I denne prosessen ble aksjene i selskapet offentlige.

I 1890 stiftet Daimler og Maybach Daimler Motoren Gesellschaft, DMG, som skulle konstruere små forbrenningsmotorer for land, vann og luft. Maybach ble sjefsdesigner, og etter å ha diskutert i lange tider om hvilket drivstoff som var best i bruk på Ottos firetaktsmotor, som vanligvis ble kjørt på gass, bestemte de seg for å bruke bensin, som frem til da hovedsakelig hadde blitt brukt som rensemiddel, og kun ble solgt på apoteker.

Det nye selskapet ble stiftet den 28. november 1890. Mange tyske historikere har beskrevet dette som en «pakt med djevelen», fordi det etterfølgende tiåret var kaotisk for Daimler og Maybach. DMG fortsatte å utvide, og solgte motorer over hele verden samtidig med at produksjonstakten økte. Investorene trodde fortsatt ikke bilproduksjon kunne bli lønnsomt, og de planla å slå sammen DMG og Deutz-AG, til tross for Daimlers langvarige uoverenskomst med Nikolaus Otto.

Daimler og Maybach ville fortsette å produsere biler, og var dypt uenige med Duttenhofer og Lorenz. Maybach, som nå var 45 år gammel, ble avvist som medlem i styret, og forlot selskapet den 11. februar 1891. Han fortsatte utviklingsarbeidet hjemmefra, finansiert av Gottlieb Daimler, og fra sent i 1892 også fra ballsalen i det tidligere Hermann Hotel, hvor han ansatte tolv ansatte, hvorav fem av dem ble lønnet av Daimler.

Sammen med Daimler og hans sønn Paul utviklet Maybach sin tredje motor, brukt i modellen Phoenix i 1894. Den fikk oppmerksomhet verden rundt, og var grensesprengende i bilsammenheng fordi den hadde fire sylindre. Motoren var blant annet utstyrt med:

  • Helstøpt motorblokk, med vertikale, parallelle sylindre
  • kamaksel-kontrollerte eksosventiler
  • pumpedyse-forgasser (patentert av Maybach i 1893.
  • forbedret beltedrift

Noen av disse bilene fikk førsteplass i bensinklassen i verdens første billøp, fra Paris til Rouen i 1894.

Maybachs produkter blir ansett som noen av de beste i andre halvdel av det 19. århundre. Hans oppfinnelser ble kritiske for alle modeller fra alle bilprodusenter i verden, og han ble ansett som ryggraden til Frankrikes tidlige bilindustri, hvor han ble hyllet som Kongen av konstruktører.

Daimler ble tvunget ut av stillingen som teknisk direktør hos DMG, og sluttet i 1893, noe som skadet DMGs rykte. I 1894 kjøpte en britisk industrimann, Frederick Simms, rettighetene til Phoenix-motoren for 350 000 tyske mark, og stabiliserte dermed selskapets økonomi. Samtidig satte Simms den betingelse at Daimler ble ansatt igjen. I 1895 monterte DMG sin 1000. motor, og Maybach kom også tilbake som sjefingeniør. I forbindelse med nyansettelsen av Maybach fikk han aksjer verdt 30 000 mark, gjennom hans opprinnelige kontrakt med Gottlieb Daimler.

Maybach fortsatte å patentere stadig fler biloppfinnelser, blant annet

  • et revolusjonært kjølesystem, radiator med vifte
  • den bikubemønstrede radiatoren

På samme tid led Maybach to tilbakefall. Hans andre sønn, Adolf, ble rammet av schizofreni, og tilbragte resten av livet på forskjellige mentalinstitusjoner, mens Gottlieb Daimler døde av en hjertesykdom i 1900.

Daimler-Mercedes-motoren (1900)[rediger | rediger kilde]

I 1900, mellom april og oktober, utviklet Maybach en helt ny type bil, inspirert av racing, som da den ble lansert i 1902 fikk navnet Mercedes 35 hp. Denne bilen hadde lang akselavstand, bred sporvidde, lav høyde og hittil uante krefter med sin 35 hestekrefters motor, noe som gjorde det mulig å oppnå over 60 km/t. Motoren ble døpt Daimler-Mercedes etter Mercedes Jellinek, datteren til Emil Jellinek, en østerriksk forhandler og racerfører fra den franske rivieraen som beundret Maybachs arbeid. Jellinek hadde lovet å kjøpe 36 bilmodeller for 550 000 tyske mark hvis Maybach, nå 54 år gammel, designet en racerbil for ham etter hans spesifikasjoner.

Jellinek bestemte også at motoren skulle hete Daimler-Mercedes, og DMG sa seg enig fordi deres eksisterende motornavn allerede var i bruk i Frankrike av Panhard.

Prototypen sto ferdig i desember 1900, og vant en rekke billøp i 1901. Den europeiske overklassen kjøpte også bilen i store antall, noe som gjorde den til selskapets største kommersielle suksess, og det som overbeviste selskapets styre om at det var en fremtid i bilproduksjon. Produksjonen økte betraktelig, og DMG økte i størrelse og antall ansatte. DMG registrerte varemerket Mercedes i juni 1902.

I 1902 ble DMGs fabrikk i Cannstatt ødelagt i en storm, og selskapet flyttet til Undertürkheim utenfor Stuttgart. Maybach fortsatte med oppfinnelser:

  • En 6-sylindret motor med 70 hestekrefter (1903–04)
  • En racingmotor med 120 hk, med overliggende innsug- og eksosventiler og dobbel tenning (1906, i en alder av 60 år)

Igjen ble han degradert til det ubetydelige Inventors Office i DMG, og han forlot igjen selskapet i 1907, 61 år gammel. DMG erstattet ham med Paul Daimler.

Luftskip-motorer (1908)[rediger | rediger kilde]

I 1900 hadde Maybach sin første samtale med Grev Ferdinand von Zeppelin, som ville forbedre motorene i sitt Zeppelin-LZ1 luftskip. Maybach bygget noen motorer for ham basert på skisser av en 150 hestekrefters motor laget av sønnen, Karl, mens han jobbet for DMG.

I 1908 forsøkte Grev Zeppelin å selge sine modeller LZ3 og LZ4 til myndighetene, men LZ4 ble utsatt for en katastrofe den 5. august da motorene sviktet, og luftskipet eksploderte i noen trær i et forsøk på å nødlande. Dette var langt fra slutten på luftskip-prosjektet, det ble donert 6.25 millioner tyske mark til videreutviklingen, og Zeppelin stiftet Luftschiffbau Zeppelin GmbH, som skulle fortsette utviklingen av Zeppelin-luftskipene.

Maybach hadde fått tilbud om å bli med i det nye selskapet, men hadde ventet fordi han fortsatt var i forhandler med DMG. Derfor tok Karl hans plass, men den 23. mars 1909 ble en kontrakt signert, og en motor-underavdeling av Luftschiffbau Zeppelin ble stiftet, Wilhelm Maybach var teknisk assistent, mens sønnen Karl var teknisk sjef. Deres første utviklinger klarte 20 meter i sekundet.

Wilhelm Maybach flyttet selskapet til Friedrichshafen, og ga det navnet Luftfahrzeug-Motoren-GmbH, med 20 % av aksjene eid av far og sønn. De fortsatte å levere motorer til Zeppelin, men jobbet samtidig med andre luftbaserte motorer. I 1912 tok selskapet navnet Maybach-Motorenbau GmbH. Under krigen, i 1916, utviklet de en flymotor på 160 hk, som ble solgt i et antall på 2000 før konflikten var over.

Maybach-biler (1922)[rediger | rediger kilde]

Etter den 1. verdenskrig forbød Versailles-avtalen fra 1919 produksjonen av luftskip i Tyskland, så Maybach ble tvunget til å produsere dieselmotorer for båt og jernbane, og bensinmotorer for biler, men ikke komplette biler.

Mange av de små bilprodusentene i Tyskland bygget sine egne motorer av kostnadshensyn, og kun nederlandske Spyker var interessert i å kjøpe Maybach-motorer. Wilhelm Maybach, nå 74 år gammel, takket nei til avtalen fordi det ikke ble oppnådd enighet rundt betingelsene. I stedet valgte han å bygge komplette biler, og fra 1921 startet fabrikken produksjon av luksusbilene Maybach.

Den første modellen, Maybach W3, ble presentert på bilutstillingen i Berlin i 1921. Bilen hadde en sekssylindret motor, bremser på alle fire hjul, en helt nyutviklet girkasse og en toppfart på 105 km/t. Den ble produsert frem til 1928, og solgte i 300 eksemplarer, hvorav de fleste var sedan-utgaver. Det ble også produsert en sportsligere versjon med to seter, men denne hadde ikke særlig suksess. Maybach W5 fulgte, med en toppfart på 135 km/t, og solgte i 250 eksemplarer mellom 1927 og 1929.

Deretter produserte Maybach sin V12-modell. Dette var den første tyske bilen med en 12-sylindret motor, og hadde en aluminiumsmotor med stempler i aluminium og et sylindervolum på 7 liter. Motoren leverte 150 hestekrefter ved 2800 o/min. Kun noen få eksemplarer ble solgt på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland etter krigen. I 1930 var etterfølgeren, DS7-Zeppelin, også utstyrt med en 12-sylindret motor på 7 liter.

I august 1929 brukte Grev Zeppelin en Maybach-V12-motor på 550 hk i sitt nye luftskip.

DMGs siste år (1924-1929)[rediger | rediger kilde]

I 1924 slet DMG med økonomien, på grunn av den økonomiske krisen i Tyskland etter krigen. Selskapet ble presset av bankene, og prosessen som skulle ende med en sammenslåing med Karl Benzs Benz & Cie. begynte. I 1926 slo de to selskapene seg sammen, og ble til Daimler-Benz AG.

Wilhelm Maybach døde i Stuttgart den 29. desember 1929 i en alder av 83 år.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • I 1907, samme år som han forlot DMG, ble Wilhelm Maybach æresmedlem i den tyske motorbyggerforeningen.
  • Under krigen, i 1916, fikk Wilhelm Maybach en æresdoktorgrad fra det tekniske universitet i Stuttgart, 70 år gammel.
  • Wilhelm Maybach ble tatt inn i Automotive Hall of Fame i 1996.
  • Tre tekniske skoler i Tyskland har navnet Wilhelm Maybach: Stuttgart, Heilbronn og Berlin-Spandau.
  • I 2002 begynte DaimlerChrysler å produsere biler under Maybach-navnet.

Se også[rediger | rediger kilde]

External Internetlinks[rediger | rediger kilde]