Sportsbil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Porsche 911, sportsbil
1963 Jaguar E-type, en klassisk sportsbil
Ferrari 599 GTB Fiorano
Lotus Elan: sportsbil med motor foran og forhjulstrekk

En sportsbil er en bil som er laget for sportslig kjøring. De fleste sportsbiler er bakhjulsdrevne, har to seter, to dører og er spesielt utviklet for rask akselerasjon, gode kjøreegenskaper og et oppsiktsvekkende utseende. En sportsbils hovedtrekk kan sies å være særegne kjøre- og bremseegenskaper, lav vekt og høy effekt fremfor god plass, komfort og drivstofføkonomi.

Sportsbiler kan være enten luksuriøse eller spartanske, men kjøreopplevelsen står alltid i sentrum. Potensielle kjøpere ser ofte på merkenavnet og tilhørende racinghistorie (for eksempel Ferrari, Porsche og Lotus) som tegn på kvalitet, mens merker som Lamborghini, som ikke har noen historie i racing, ansees også som ekte sportsbiler.

En bil kan være sportslig uten å være en sportsbil. Modifiserte standardbiler, som sportslige sedaner, muskelbiler, GTI-modeller og liknende ansees vanligvis ikke som sportsbiler, til tross for at de har flere likhetstrekk.

En sportsbil er ikke avhengig av en stor og kraftig motor, selv om mange har slike. Endel klassiske, britiske sportsbiler manglet kraftige motorer, men ble allikevel kjent for eksepsjonelle kjøreegenskaper grunnet lav vekt, et balansert chassis og moderne understell. På smale og svingete veier vil en slik bil ofte være mer effektiv å kjøre enn en tyngre bil med større motor.

På grunn av utslippskrav er mange sportsbiler ikke tilgjengelig i USA og Canada. I Europa, og Storbritannia spesielt, har liberale regler omkring spesialbiler produsert i små antall gjort at selskaper som TVR, Noble og Pagani har gjort suksess.

Den først sportsbilen som ble bygd i Norge var «Rally» i 1950-51.[1]

Oppsett[rediger | rediger kilde]

I en bil er det drivverket og motorens plassering som i stor grad bestemmer kjøreegenskaper.

Oppsettet med motoren foran og bakhjulstrekk (FR-layout) har i alle tider vært populært i sportsbiler. Dette oppsettet har overlevd lenger i sportsbiler enn i vanlige personbiler, grunnet ytelser, kjøreegenskaper og kostnader. Eksempler i dagens bilpark er Caterham 7, Mazda MX-5 og Chevrolet Corvette.

I søken etter bedre kjøreegenskaper og vektdistribusjon har andre oppsett vært forsøkt. MR-layout, hvor motoren er midtmontert i bilen og driver bakhjulene, finnes vanligvis kun i sportsbiler. Produsenter av superbiler, som Ferrari og Lamborghini, foretrekker dette oppsettet i sine modeller.

Porsche er en av de få gjenværende produsentene som fortsatt benytter seg av RR-layout, hvor motoren er montert bak i bilen og driver bakhjulene. Dette sørger for at motorens vekt distribueres jevnt over bakhjulene og gir et godt grep, men fordi motorens vekt ikke sitter mellom bilens to aksler gir dette også en dårlig balanse, noe som sørget for at mange tidlige Porsche-modeller hadde uforutsigbare kjøreegenskaper. Porsche har fortsatt å utvikle dette systemet, og i senere år har blant annet elektroniske hjelpemidler sørget for at kjøreegenskapene er betraktelig bedre.

Enkelte sportsbiler har benyttet seg av den såkalte FF-layout, med frontmontert motor og forhjulstrekk. Eksempler på dette er blant annet Lotus Elan, Fiat Coupé og Saab Sonett. Dette oppsettet er lønnsomt i små og lette sportsbiler med lavere effekt, fordi man unngår økt vekt, økt effekttap i drivverk og plasseringsproblematikk rundt en langsmontert motor slik som i biler med bakhjulstrekk og motoren foran. Samtidig sørger de konservative kjøreegenskapene, spesielt understyring, for at mange førere mener FR er et bedre oppsett for sportsbiler. FF-layout er mer vanlig i sportslige familiebiler, som Honda Civic Si og Type-R og Volkswagen Golf GTi.

Frem til 1980-tallet var svært få sportsbiler utstyrt med firehjulstrekk, på grunn av store vektøkninger. Utviklingen etter dette har gjort at dette ikke lenger er tilfelle, og i dag er firehjulstrekk vanlig i sportsbiler med høy effekt, som Porsche, Lamborghini og Bugatti Veyron (som innehar verdens hastighetsrekord med 431 km/t).[2]

Seter[rediger | rediger kilde]

Noen sportsbiler har små bakseter, som kun er passende for bagasje eller små barn. Et slikt oppsett kalles vanligvis 2+2 (To «skikkelige» seter pluss to «reserveseter»). Mazda RX-8 har fått to dører som åpner bakover («selvmordsdører») for å lette inn- og utstigning for baksetepassasjerer.

I årenes løp har flere produsenter av sportsbiler forsøkt å øke praktisk bruk av sine biler ved å øke den innvendige plassen i kupéen. En metode er å plassere førersetet i midten av bilen, og dermed få plass til to passasjerseter på hver side, rett bak sjåføren. Dette oppsettet var opprinnelig planlagt i Lamborghini Miura, men ble forkastet. McLaren brukte dette i sin superbil McLaren F1.

En annen britisk bilprodusent, TVR, løste problemet på en annen måte i sin Cerbera. Kupéen var designet slik at dashbordet på passasjersiden svingte fremover mot fronten av bilen, noe som gjorde det mulig for passasjeren å sitte lenger frem enn sjåføren. Dette sørget for at baksetepassasjerer fikk bedre plass, og dermed var det plass til tre voksne passasjerer i tillegg til et barn bak sjåføren. Dette oppsettet kalte selskapet 3+1. Enkelte sportsbiler, blant annet fra Matra, har også hatt tre seter ved siden av hverandre.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Liste over sportsbilprodusenter

I tillegg til egne sportsbilmerker bygger nesten alle bilprodusenter én eller flere sportsbiler. Ford har GT, Mazda RX-8, BMW med sin M-serie, Chevrolet med Corvette, Nissan med 350Z og Mercedes-Benz med sin sportsavdeling AMG.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Finansavisen Motor 2012-10-13 «Rally - made in Norway»
  2. ^ «2011 Bugatti Veyron 16.4 Super Sport» (engelsk). topspeed.com. 11. august 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Sports car – bilder, video eller lyd