Aztlán

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En illustrasjon i Codex Boturini fra 1500-tallet, som avbilder reisen fra Aztlán

Aztlán (spansk uttale [as'tlan], fra nahuatl Aztlān, IPA: [ˈastɬaːn]) eller Aztatlān, er det mytisk-legendariske hjemlandet til nahuaene, som var et dominerende kulturfolk i Mesoamerika. Fortellingene om Aztlan er en sentral opphavsmyte i aztekisk mytologi. Etnonymet azteker er et ord fra nahuatl som betyr «folket fra Azt[at]lān».

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Aztlán er en feilaktig spansk uttale av et navn på nahuatl. Ord på nahuatl er alltid paroksytoner, mens navnet Aztlán legger trykket på den siste stavelsen, og er et oksyton. Aztlán er derfor ikke den opprinnelige uttalen, men et av mange låneord fra nahuatl til mexicansk spansk, hvor de opprinnelige paroksytonene er forvandlet til oksytoner.

Navnets etymologiske mening er omstridt. Crónica Mexicayotl fra 1598 beskriver dets mening som «hegrenes sted». En slik betydning kan imidlertid ikke tilskrives navnet Aztlán. I henhold til morfologien i nahuatl, skal «hegrenes sted» uttales Aztatlān (Aztatl = «hegre» + Tlan = «sted»).[1]

Andre forslag om ordets mulige mening er «stedet for det hvite»[1], og «ved stedet i nærheten av redskapene»[1].[2]

Kildetekstene[rediger | rediger kilde]

De originale kildene for beskrivelsene av Aztlán er Codex Borbonicus, Codex Telleriano-Remensis og Aubin Codex.

Aztlán er også nevnt i Historia Tolteca-Chichimeca fra 1500-tallet, i Historia de la Nueva Espana av Bernardino de Sahagún, og i Tlaxcalas historie av Diego Muñoz Camargo fra 1580-tallet.

Fortellingen nådde Europa gjennom Fray Diego Duráns bok Historia de las Indias de la Nueva España e Islas de la Tierra Firme (1581), hvor Aztlán ble skildret som en Edens hage uten sykdom og død, som eksisterte et eller annet sted langt i nord. Slike fortellinger ble gjentatt av andre, og var en av drivkreftene bak spanske ekspedisjoner nordover til det som idag er delstaten California i USA.

Legenden[rediger | rediger kilde]

Legendene forteller at syv nahua-stammer bodde i Chicomoztoc, som betyr «stedet med de syv huler». Hver hule representerte en av stammene: xochimilca, tlahuica, acolhua, tlaxcalan, tepaneca, chalca og mexica. På grunn av deres felles språklige opprinnelse, blir disse stammene kalt nahuatlaca (nahuaer). Etter å ha forlatt hulene, bosatte disse syv stammene seg i nærheten av Aztlán.

De ulike beskrivelsene av Aztlán er ikke entydige. I noen legender beskrives Aztlán som et paradis. I Aubin Codex hevdes det derimot at aztekerne var underkuet av en tyrannisk samfunnselite på Aztlán som kalte seg selv Azteca Chicomoztoca. Under ledelse av deres prest, greide aztekerne til slutt å flykte fra denne herskerklassen. På veien fikk de forbud av deres gud Huitzilopochtli mot å kalle seg selv «atzekere». Guden forklarte dem at de skulle bli kjent under navnet mexica.

Aztláns rolle i aztekernes mytologi er mindre viktig enn deres legendariske fortellinger om folkevandringen til Tenochtitlan. Denne vandringen sørover begynte ifølge legenden den 24. mai 1064. I 1064 fant det sted et vulkansk utbrudd i Sunset Crater i Arizona. Det aztekiske solåret ble innledet den 24. mai 1054. Samme år som supernova-eksplosjonen i krabbetåken ble observert fra mai til juli.

Hver enkelt av de syv stammene skal ifølge legendene ha dannet sine egne bystater i det sentrale Mexico. To av disse bystatene skal ha vært Tepaneca (idag Azcapotzalco) og Matlatzinca (som talte et otomangueansk språk som ikke er en del av den uto-aztekiske språkfamilie), som ble dannet i perioden 1300–1521.

Legendene forteller videre at mexica var den siste stammen som vandret sørover. Da de ankom deres forfedres hjemland i Mexicodalen, var alt land erobret, og de ble tvunget til å okkupere et område langs Texcocosjøen.

Hvor lå Aztlán?[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om Aztlán har mange fellestrekk med andre mytologiske steder, som Tamoanchan, Chicomoztoc, Tollan og Cibola. På tross av dette, har arkeologer prøvd å identifisere den geografiske beliggenheten til Mexica-stammens hjemland.

I 1837 fremsatte N. F. Hyer teorien om at Aztlán kunne være identisk med Aztatlan hos Mississippi-kulturen i Wisconsin. Teorien bygde på en etymologisk fortolkning av navnet Aztatlan som ble foretatt av Alexander von Humboldt. Denne fortolkningen er ikke akseptert av senere forskning av de aztekiske krønikerne, som ble funnet i Tenochtitlan like etter den spanske erobringen.

Fjellet «Cerro del Culiacan» i Yuriria-innsjøen har også blitt antatt å kunne være Aztlán. Når det fotograferes fra vannet fra sørsiden, ligner fjellet svært mye på en øy, ikke ulik illustrasjonen til høyre. Alle spanske skribenter som noterte seg hva de beseirede Mexica-lærde fortalte, beskriver avstanden til Mexica-folkets hjemland som beliggende «150 leguas» (150 dagsmarsjer eller 630 km) unna Tenochtitlan. En slik avstand faller sammen med dette fjellet.

I sin bok Atlantis: The Antediluvian World fra 1882 forsøkte Ignatius L. Donnelly å sette Aztlán i forbindelse med Atlantis, som ble omtalt av den greske filosofen Platon i dialogene Timaios og Kritias.

I 1887 fremsatte den mexicanske antropologen Alfredo Chavero hypotesen om at Aztlán befant seg ved Stillehavskysten i delstaten Nayarit.

Tidlig på 1980-tallet hevdet også Mexicos president José López Portillo at den lille menneske-skapte øybyen Mexcaltitán i delstaten Nayarit, var den geografiske beliggenheten til Aztlán. Delstaten inkorporerte symbolet på Aztlán i sitt våpenskjold sammen med inskribsjonen «Nayarit, mexicanernes hjemland».[3] Mexicanske historikere har forkastet dette som et politisk utspill, og som en politisk bløff for å trekke flere turister til dette kystområdet.[3]

Den mexicanske arkeologen Eduardo Matos Moctezuma har forsøkt å plassere Aztlán et eller annet sted i de moderne delstatene Guanajuato, Jalisco og Michoacán.[4]

Det har også blitt fremsatt hypoteser om at Aztlán var beliggende i området omkring Lake Powell mellom Utah og Arizona. De atzekiske legendene om deres folkevandring, beskriver et opphold på Culhuacán («det bueformede fjellet»), og enkelte har tolket dette som Anasazikulturens hjemland ved klippe-palasset i Mesa Verde nasjonalpark. Denne hypotesen er imidlertid blitt forkastet som en romantisk forestilling hos personer som er ukjente med den mesoamerikanske muntlige tradisjon blant innfødte i Mexico.[5]

Tekster på norsk[rediger | rediger kilde]

Diego Durans tekster «Reisen fra Aztlán og grunnleggelsen av Tenochtitlan» og «Reisen tilbake til Aztlán» er utgitt på norsk i antologien Myter fra Meso-Amerika, 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c J. Richard Andrews: Introduction to Classical Nahuatl (revidert utgave), Norman, side 496, University of Oklahoma Press, 2003. ISBN 0-8061-3452-6. OCLC 50090230
  2. ^ J. Richard Andrews: Introduction to Classical Nahuatl (revidert utgave), Norman, side 616, University of Oklahoma Press, 2003. ISBN 0-8061-3452-6. OCLC 50090230
  3. ^ a b Jesús Jáuregui: Mexcaltitán-Aztlán: un nuevo mito, Arqueología mexicana, México, D.F.: Instituto Nacional de Antropología e Historia, Editorial Raíces, 12 (67), 2004, sidene 56–61, ISSN 0188-8218, OCLC 29789840.
  4. ^ Matos Moctezuma Eduardo: The Great Temple of the Aztecs: Treasures of Tenochtitlan, New Aspects of Antiquity series. Doris Heyden (engelsk oversettelse), Thames & Hudson, New York, 1988, side 38, ISBN 0-500-39024-X. OCLC 17968786
  5. ^ Antoon Leon Vollemaere: Chimalma, first lady of the Aztecan migration in 1064, Sixth Gender and Archaeology Conference, 6.-7. oktober, 2000