Æthelbald av Mercia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Æthelbald
Konge av Mercia
Æthelbald av Mercia
Navnet til Æthelbald på Ismere Diploma, antagelig skrevet i 736
Navn: Rex Britanniæ
Regjeringstid: Mercia: 716757
Død: 757, Seckington, Warwickshire
Foreldre: Alweo

Æthelbald (også stavet Ethelbald, eller Aethelbald)[1] (død 757) var konge av Mercia fra 716 til 757 i hva som i dag er området Midlands i England. I løpet av hans lange regime ble Mercia det dominerende kongedømmet til angelsakserne, og gjenvant posisjonen av tidligere status som det hadde hatt i løpet av 600-tallet under de sterke kongene Penda og Wulfhere av Mercia. Kongedømmets dominans av England fortsatte fram til slutten av 700-tallet; Offa, sønnesønn av Æthelbalds fetter Eanwulf, styrte for ytterligere 39 år, og startet kort tid etter at Æthelbald ble myrdet.

Æthelbald kom tronen da hans fetter, kong Ceolred, var død. Både Wessex og Kent hadde vært styrt av sterke konger på denne tiden, men innenfor femten år skrev den samtidige historieskriveren Beda at Æthelbald styrte over hele England sør for elven Humber. Den angelsaksiske krønike lister ikke Æthelbald som en bretwalda (hersker over Britannia), skjønt det er antatt å være grunnet Krønikens østsaksiske opprinnelse.

Den hellige Bonifatius skrev til Æthelbald en gang rundt år 745, irettesatte ham for ulike lastefulle religionsløse handlinger. Det påfølgende kirkemøtet i Clovesho i 747, og et charter som Æthelbald utstedte ved Gumley i 749 — som frigjorde kirken for en del av dens forpliktelser — kan ha vært et svar på Bonifatius' brev. Æthelbald ble drept i 757 av sine egne livvakter. Han ble kortvarig etterfulgt av Beornrad, som det ellers er lite kjent om, men innenfor et år hadde Offa erobret tronen.

Tidlig liv og trontiltredelse[rediger | rediger kilde]

Kongedømmene i England på slutten av 600-tallet da Æthelbald ble født.

Æthelbald slektet selv fra Mercias kongelige familie, men hans far Alweo var aldri konge. Æthelbalds bestefar var Eowa, som kan ha delt tronen for en tid med sin bror, Penda av Mercia. Den angelsaksiske krønike nevner ikke Eowa, skjønt den daterte Pendas styre som tretti år fra 625 til 656 da Penda ble drept i slaget ved Winwaed. Imidlertid nevner to senere kilder Eowa som konge: Historia Brittonum og Annales Cambriae. Sistnevnte er kilden for Eowas død i 644 i slaget ved Maserfield hvor Penda beseiret Oswald av Northumbria. Detaljer om Pendas styre er sparsommelige, og det er kun spekulasjon om Eowa var en underkonge som ga sin lydighet til Penda, og om Eowa og Penda isteden hadde delt Mercia mellom seg. Om det siste var tilfelle er det mest sannsynlig at Eowa styrte den nordlige delen av Merica da Pendas sønn Peada ble senere etablert som konge av sørlige Mercia av Oswiu av Northumbria som hadde beseiret Mercias hær og drept Penda i 656. Det er faktisk også mulig at Eowa kjempet imot Penda ved Maserfield.[2]

I løpet av Æthelbalds var det Pendas slekt som hersket over Mercia; Ceolred og derfor en tremenning av Æthelbald, var konge av Mercia fra 709 til 716.[3] En tidlig kilde, Felix' Livet til sankt Guthlac, avslører at det var Ceolred som drev Æthelbald i landflyktighet.[4] Guthlac var en adelsmann fra Mercia som oppga livet som kriger for først å bli en munk ved Repton og deretter en eremitt som levde i gravhøyde ved Crowland.[5] Guthlac var sympatisk til Æthelbalds sak, kanskje på grunn av at Ceolred var i strid med klostrene.[6] Andre besøkende hos Guthlac inkluderte biskop Haedde av Lichfield, en innflytelsesrik mercianer, og det kan være at Guthlac' støtte var politisk nyttig for Æthelbald til å ta tronen. Etter at Guthlac var død hadde Æthelbald en drøm hvor Guthlac spådde ham en stor framtid, og Æthelbald belønnet senere Guthlac med en helligdom da han ble konge.[4][7]

Da Ceolred døde i anfall ved mektig gestebud,[8] kom Æthelbald tilbake til Mercia og ble kongedømmets hersker. Det er en mulighet at en konge ved navn Ceolwald, kanskje en bror av Ceolred, styrte for en kort stund etter Ceolreds død og til Æthelbald grep makten.[4][9] Med Æthelbalds trontiltredelse ble Pendas slekt avsluttet; Æthelbalds styre ble fulgt, etter et kort opphold, av Offa, en annen etterkommer av Eowa.[3]

Mercias overherredømme[rediger | rediger kilde]

Æthelbalds styre markerte en tilbakevending til Mercias maktposisjon. Den skulle komme til å vare til slutten av 700-tallet.[10] Med unntaket av det korte styret til Beornrad, som etterfulgte Æthelbald for mindre enn et år, ble Mercia styrt i åtti år av to av de mest mektige angelsaksiske kongene, Æthelbald og Offa.[11][12]

Ved 731 hadde Æthelbald alle engelskmenn sør for elven Humber under sitt overherredømme, i henhold til Beda.[13] Det er få direkte bevis på forholdet mellom Æthelbald og de kongene som var avhengig av ham.[6] Generelt var en konge som underlagt en overherre som Æthelbald fortsatt å regne som en konge, men ville ha sin uavhengighet innskrenket i en del tilfeller.[14] Chartere er en viktig kilde for bevis på dette forhold. Charter var skriftlige dokumenter som skjenket landområder til tilhengere eller kirkemenn, og ble bevitnet av kongen som hadde makt til å bevilge land.[15][16] Et charter som ga land i området til en av småkongene kunne nedtegne navnene på både småkongene og overherren. En slik vitneliste kan eksempelvis bli sett i Ismere Diploma. Titlene gitt til disse kongene i disse dokumentene kan også være avslørende: en konge kunne ble beskrevet som en «subregulus», det vil si en «underkonge».[17]

Det har blitt bevart tilstrekkelig med informasjon for antyde progresjonen av Æthelbalds innflytelse over to av de sørlige kongedømmene, Wessex og Kent. Ved begynnelsen av Æthelbalds styre ble både Wessex som Kent styrt av sterke konger, henholdsvis Ine og Wihtred. Wihtred av Kent døde i 725, og Ine av Wessex, en av de mest bemerkelsesverdige herskerne i sin tid, abdisert i 726 for å reise på pilegrim til Roma. I henhold til Den angelsaksiske krønike kjempet Ines etterfølger, Aethelheard, mot en ealdorman ved navn Oswald, og som Krøniken har gitt en ætt som viste nedstamming fra Ceawlin, en av de tidlige kongene av Wessex.[18] Aethelheard lyktes til slutt i denne kampen for tronen, og det er påfølgende indikasjoner at han hersket underlagt Mercias autoritet. Av den grunn kan det være at Æthelbald bidro til å etablere både Aethelheard og hans bror, Cuthred, som etterfulgte Aethelheard i 739.[19] Det er også bevis på sørsaksisk område ble løsrevet fra vestsaksisk dominans tidlig på 720-tallet, og dette kan være en indikasjon på Æthelbalds økende innflytelse i området, skjønt det er mulig at det heller var innflytelse fra Kent framfor Mercia som svekket vestsaksisk kontroll.[20]

For Kent er det bevis «cartulary», diplom, fra Kent som viste at Æthelbald var beskytter av kirker i Kent.[21] Det er imidlertid ingen bevis i charter som viste at Æthelbald tildelte jordområder i Kent, og charter tilhørende Aethelberht og Eadberht, begge konger av Kent, har blitt bevart som viser at de skjenket jord uten at Æthelbald var nevnt.[22] Det kan være at charter som viste Æthelbalds overherredømme rett og slett ikke har overlevd, men resultatet er at det ikke finnes direkte bevis på utstrekningen av Æthelbalds innflytelse i Kent.

Mindre er kjent om hendelsene i Essex, men det var på omtrent denne tiden at London ble knyttet til kongedømmet Mercia framfor det til Essex. Tre av Æthelbalds forgjengere, — Æthelred, Coenred, og Ceolred, — hadde hver bekreftet i et østsaksisk charter som ga Twickenham til Waldhere, biskopen av London. Fra charter i Kent er det kjent at Æthelbald kontrollerte London, og fra Æthelbalds tid og framover synes det som om overgangen til Mercias kontroll over den kommende storbyen ble fullført; et tidlig charter til Offa ga land i nærheten av Harrow som ikke inkluderte kongen av Essex på vitnelisten.[6][21] For sørsakserne er det svært få bevis i charter, men mangelen på bevis skal ikke skygge for det faktum at Beda, som var en samtidig skribent, oppsummerte situasjonen i England i 731 ved å liste biskopene i sørlige England, og la til at «alle disse provinsene, sammen med andre sør for elven Humber og deres konger, er underlagt til Æthelbald, mercianernes konge.»[13]

Det er bevis på at Æthelbald måtte gå til krig for å hevde sitt overherredømme. I 733 gikk Æthelbald til angrep på Wessex og erobret det kongelige herregodset ved Somerton. Den angelsaksiske krønike forteller også hvordan Cuthred etterfulgte Æthelheard til tronen i Wessex i 740, han gikk «modig til krig mot Æthelbald, konge av Mercia».[23] Tre år senere er Cuthred og Æthelbald beskrevet da de drev krig mot walisere. Dette kan ha vært en plikt som ble lagt på Cuthred av Mercia; tidligere konger hadde på lignende vis støttet Penda og Wulfhere, to tidligere sterke konger i Mercia på 600-tallet.[19] I 752 var Æthelbald og Cuthred igjen på motsatt side av konflikten, og i henhold til en versjon av manuskriptet gikk Cuthred til kamp mot Æthelbald ved «Burford».[24] Æthelbald synes å ha gjenopprettet sin autoritet over vestsakserne på den tiden ved sin død ettersom en senere vestsaksisk konge, Cynewulf, er nedtegnet som vitne ved et charter fra Æthelbald fra helt i begynnelsen av hans styre i 757.[25]

I 740 ble en krig mellom piktere og nurthumbrianere rapportert. Æthelbald, som kan ha vært en alliert med Óengus, konge av pikterne,[21] dro fordel av Eadberhts fravær fra Northumbria til å herje i dennes land, og Æthelbald brente kanskje York.[26]

Titler og bretwaldaskap[rediger | rediger kilde]

Ismere Diploma, et charter fra kong Æthelbald til ealdorman Cyneberht i 736.

Tidligere i Bedas krønike Historia ecclesiastica gentis Anglorum listet han syv konger som styrte engelskmennenes sørlige provinser med styre som er datert fra slutten av 400-tallet og fram til slutten av 600-tallet. Deretter har Den angelsaksiske krønikie, en annen viktig kilde for perioden, beskrevet disse syv som bretwaldaer eller brytenwaldaer, en tittel som er oversatt som «Britannia-hersker» eller «Vidt-hersker».[27] Krøniken legger kun til én konge til listen: Egbert av Wessex, som styrte på 800-tallet. Den resulterende listen av åtte bretwaldas utelater sterke konger fra Mercia. Det er mulig at krønikeren kun la Egberts navn til Bedas opprinnelige liste av syv framfor å hevde at ingen annen konge oppnådde tilsvarende makt i England. Krønikeskriveren var ganske sikkert en vestsakser, og siden hverken Æthelbald eller Offa var konger av Wessex er det mulig at skriveren ikke nevner dem på grunn av regional stolthet. .[28]>[29] Betydningen av begrepet «bretwalda», og maktens vesen og innhold for disse åtte kongene har har vært emne for stor akademisk granskning og diskusjon. En har foreslått tolkning at siden Beda skrev i løpet av Æthelbalds regime var den opprinnelige liste på syv de konger som kunne bli sett på som prototyper på Æthelbald i deres dominans av England sør for Humber.[30]

Ytterligere bevis på Æthelbalds makt, eller i det minste på hans titler, er gitt av et betydningsfullt charter fra 736, Ismere Diploma, som har blitt bevart i et samtidig (og muligens original) kopi. Det begynner med å beskrive Æthelbald som «konge ikke bare av mercianere, men også av alle provinser som er kalt av det vanlige navnet sørengelske»; i vitnelisten er han navngitt som «Rex Britanniæ», «Konge av Britannia».[31][32] En historiker har beskrevet denne tittelen som «en frase som kan kun bli fortolket som en latinsk gjengivelse av den engelske tittelen Bretwalda»;[6] men det kan være at en gang ble disse titlene ikke anerkjent ikke mye lengre bortenfor Worcester, hvor dette og andre dokumenter fra 730-tallet som benyttet tilsvarende titler ble skrevet.[33]

Forholdet til kirken[rediger | rediger kilde]

I 745-746 sendte den ledende angelsaksiske misjonæren i Tyskland, sankt Bonifatius, samme med syv andre biskoper, et refsende brev til Æthelbald for at han hadde stjålet kirkens inntekter, forbudt seg mot kirkens privilegier, tvunget geistligheten til bestemte oppgaver, og drevet utukt med nonner.[32] Brevet tryglet Æthelbald til å ta seg en hustru og oppgi sine lystige synder:

«Vi derfor, vår elskede sønn, bønnfaller vi Deres Nåde ved Kristus, Guds sønn og av Hans kommende og av Hans rike, at om det er sant at du fortsetter med denne synden skal du forbedre ditt liv ved sjelebot, rense deg sekv og ha i minne hvor skammelig at det er gjennom lyst å endre det bilde av Gud som har skapt i deg til et et bilde og likheten med en fordervet demon. Husk at du ble gjort til konge og hersker over mange, ikke av dine egne fortjenester, men gjennom Guds overveldige nåde, og nå gjør du deg selv ved din egen lyst til den onde åndens slave.»[34]

Boniface sendte brevet først til Ecgberht, erkebiskop av York, og ba ham korrigere alle unøyaktigheter og forsterke hva som var riktig, og han ba Herefrith, en prest som Æthelbald hadde lyttet til tidligere, å lese og forklare brevet til kongen i egen person.[35] Selv om Bonifaces brev priset Æthelbalds tro og hans almisser har brevets kritikk i sterk grad farget ettertidens oppfatning av Æthelbald.[32] Et krav gjort på en liste av donasjoner på 800-tallet fra klosteret i Gloucester hvor Æthelbald hadde «stukket [ned] — eller slått» til døde en slektning av en abbedisse fra Mercia har også bidratt negativt til hans omdømme.[36]

Æthelbald kan ha påvirket utnevnelsen av påfølende erkebiskoper av Canterbury i Tatwine, Nothelm, og Cuthbert, den siste antagelig tidligere biskop av Hereford;[22] og til tross for Bonifaces sterke kritikk er det bevis på Æthelbalds positive interesse i kirkens affærer. Et påfølgende brev fra Boniface til Cuthbert, erkebiskop av Canterbury, har gitt en god del informasjon om frankiske kirkemøter, særlig et som ble holdt i 747, påbud og forordninger som Boneface gjengir i brevet. Boniface sier ikke direkte til Cuthbert at han også bør holde et kirkemøte, men det synes klart at dette var Bonifaces hensikt.[37] Et kirkemøte ble faktisk holdt ved Clovesho (et sted som i dag ikke lenger kan lokaliseres); og Æthelbald var tilstede og muligens ledet dette møtet. Kirkemøtet behandlet forholdet mellom kirken og den sekulære verden, og det fordømte mange overgrep på de geistlige.[38] Rådet begrenset forholdet mellom munker og lekmenn og bestemte at sekulære aktiviteter var utillatelig for munker, sekulær forretning og sekulære sanger var forbudt, særlig «tåpelige sanger».

En gravering fra 1800-tallet av krypten ved Repton hvor Æthelbald ble gravlagt.

To år etterpå, i 749, ved kirkemøtet i Gumley, utstedte Æthelbald et charter som friga kirkelige landområder fra alle forpliktelser unntatt kravet til å bygge borger og bruer — plikter som lå på alle og enhver som en del av trinoda necessitas. Vitner til dette charter var flere biskoper i Mercia, og det er mulig at det ikke hadde noen effekt utenfor Mercia, men det er også mulig at det var en vesentlig del av et reformprogram inspirert av Boniface og tilskyndet ved Clovesho.[39][40]

Død[rediger | rediger kilde]

I 757 ble Æthelbald drept ved Seckington i Warwickshire, ikke langt unna det kongelige setet i Tamworth. I henhold til en senere fortsettelse av Bedas kirkehistorie ble han «forræderisk myrdet om natten av hans egne livvakter», skjønt grunnen til hvorfor er ikke nevnt.[41] Han ble etterfulgt kortvarig av Beornrad. Æthelbald ble gravlagt ved Repton i en krypt som fortsatt kan bli sett. En samtidig er rapportert for å ha sett ham i en visjon i helvete, noe som forsterker inntrykket av en konge som ikke ble gjennomgående likt.[42] Klosterkirken på det stedet ble antagelig reist av Æthelbald for å huse det kongelige gravsted; andre graver her omfatter blant annet Wigstan.[32][43][44]

Et fragment av et steinkors som er blitt bevart ved Repton som inkluderer på den ene siden et ansikt av en utskåret figur av en mann har blitt foreslått som en minnestein over Æthelbald. Figuren er av en mann som bærer rustning og bærer et sverd og skjold og med et diadem bundet rundt hodet.[45]

Legenden om «Alfred III, konge av Mercia»[rediger | rediger kilde]

I henhold til en fortelling nedtegnet på 1500-tallet av den oldtidsinteresserte John Leland, og avledet av ham fra en i dag tapt bok som var i eie av jarlene av Rutland ved Belvoir Castle, var det en gang en kong Alfred III av Mercia som skal ha styrt på 730-tallet.[46] Selv om det aldri har vært noen konge i Mercia som har hatt navnet Alfred, og absolutt ikke tre av dem, om denne fortellingen har noen som helst historisk basis (noe Leland selv avviste) må den antagelig være knyttet til Æthelbald. Legenden hevdet at Alfred III hadde ved en anledning besøkt en viss William de Albanac, den påståtte stamfaren til jarlene av Rutland, ved dennes festning ved Grantham, og gikk til sengs med Williams tre tiltalende døtre. Det var kongens hensikt å ta en av dem som sin elskerinne, men William truet med å drepe uansett hvem han valgte framfor å se henne bli vanæret på dette viset, noe Alfred «answerid that he meant to take one of them to wife, and chose Etheldrede that had fat bottoks, and of her he had Alurede that wan first all the Saxons the monarchy of England.» («svarte at han mente å ta en av dem som sin hustru, og valgte Etheldrede som hadde stor bakdel, og med henne hadde han Alurede som vant først alle saksere Englands monarki.») Et maleri som avbildet denne påståtte hendelsen ble bestilt i 1778 av den daværende hertugen av Rutland, men det ble ødelagt i en brann i 1816.[47]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Stavingen «Æthelbald» benytter det angelsaksiske alfabet og kan således betraktes som den mest autentiske, men navnet har blitt tidvis blitt modernisert i sekundære kilder «Ethelbald» eller «Aethelbald».
  2. ^ Kirby: Earliest English Kings, s. 91.
  3. ^ a b Se genealogi i figur 8 av appendiks, i Kirby: Earliest English Kings, s. 227.
  4. ^ a b c Kirby: Earliest English Kings, s. 129.
  5. ^ Campbell: The Anglo-Saxons, s. 82.
  6. ^ a b c d Stenton: Anglo-Saxon England, ss. 203–205.
  7. ^ Campbell, The Anglo-Saxons, s. 94.
  8. ^ Whitelock, Dorothy (1968): English Historical Documents: Vol. 1 c500–1042. Oxford University Press. ss. 755.
  9. ^ Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. Seaby. ss. 111. ISBN 1-85264-027-8.
  10. ^ Hunter Blair: Roman Britain, s. 168.
  11. ^ Disse lange regimene var uvanlige ved disse tider. Til sammenligning var det i samme periode elleve konger som hersket i Northumbria, og mange av dem døde en brutal død.
  12. ^ Hunter Blair: An Introduction, s. 755.
  13. ^ a b Bede, s. 324, oversatt av Leo Sherley-Price.
  14. ^ I norsk tradisjon er det vanlig å betegne en konge som er underlagt en overherre som en «småkonge» slik at tittelen er beskrivende.
  15. ^ Hunter Blair: Roman Britain, ss. 14–15.
  16. ^ Campbell: The Anglo-Saxons, ss. 95-98.
  17. ^ For en redegjørelse av progresjonen fra Offas overherredømme av Hwicce til undertrykkelsen av dennes kongeslekt, og påfølgende innlemmelse av dette kongedømmet inn i Mercia, se Campbell, The Anglo-Saxons, s.123.
  18. ^ Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, pp. 42–43.
  19. ^ a b Kirby: Earliest English Kings, s. 133.
  20. ^ Kirby, Earliest English Kings, s. 131.
  21. ^ a b c Campbell: The Anglo-Saxons, s. 95.
  22. ^ a b Kirby: Earliest English Kings, s.132.
  23. ^ Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, ss 44–45.
  24. ^ Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, 46–47.
  25. ^ "Anglo-Saxons.net: S 96"
  26. ^ Anderson, Scottish Annals, ss. 55–56.
  27. ^ De ulike versjonene av tittelen, «bretwalda» og «brytenwalda», er i A- og E-tekstene av Den angelsaksiske krønike i oppslaget for året 827. Swanton: The Anglo-Saxon Chronicle, ss. 60–61.
  28. ^ Se kommentar og fotnote 2 i Keynes, Simon; Lapidge , Michael (2004): Alfred the Great: Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources. Penguin Classics. 210. ISBN 0-140-44409-2. ss. 11
  29. ^ Hunter Blair, An Introduction, p. 201.
  30. ^ Kirby: Earliest English Kings, s. 19.
  31. ^ «Anglo-Saxons.net: S 89»
  32. ^ a b c d Fletcher, Who's Who, ss. 98-100.
  33. ^ Kirby, Earliest English Kings, s.130.
  34. ^ Emerton, Letters, s. 105.
  35. ^ Kirby, Earliest English Kings, s. 135; Emerton, Letters, ss. 108-109.
  36. ^ Kirby (Earliest English Kings, s.134) siterer to dokumenter: Birch CS 535 (Sawyer 209), og Sawyer 1782. Teksten i CS 535 kan bli sett i dens originale latin ved «Anglo-Saxons.net: S 209». Se også: F.M (1970): Anglo-Saxon England. Oxford University Press; 3. reviderte utgave, 205. ISBN 0198217161.
  37. ^ Kirby, Earliest English Kings, s. 135–136.
  38. ^ Richard Fletcher (Who's Who, s. 100) skriver at erkebiskop Cuthbert av Canterbury presiderte, skjønt han la til at rådet kunne ikke ha blitt gjennomført uten kongelig godkjennelse: James Campbell (The Anglo-Saxons, s. 78) skriver at Æthelbald presiderte.
  39. ^ «Anglo-Saxons.net: S 92»
  40. ^ Campbell, The Anglo-Saxons, s. 100.
  41. ^ «Fortsettelsen av Beda» er skrevet i en annen håndskrift enn av Beda selv, skjønt de første få oppslagene kan faktisk være gjort av Beda. Se "Bede's Ecclesiastical History of England: Christian Classic Ethereal Library".
  42. ^ Kirby, Earliest English Kings, s. 134.
  43. ^ Swanton, The Anglo-Saxon Chronicle, ss. 48–49.
  44. ^ Fletcher, Who's Who, s. 116.
  45. ^ Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England. Blackwell Publishing. ISBN 0631224920: ss. 392.
  46. ^ Anglo-Saxon England (Michael Lapidge, Malcolm R. Godden & Simon Keynes)
  47. ^ Images of Anglo-Saxon England (Simon Keynes)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder

/ Anderson, Alan Orr (1908): Scottish Annals from English Chroniclers A.D. 500–1286. London: D. Nutt. OCLC 1248209. (1991: ISBN 1-871615-45-3)

  • Bede: Ecclesiastical History of the English People. Oversatt av Leo Sherley-Price, revidert ved R.E. Latham, red. D.H. Farmer. London: Penguin, 1990. ISBN 0-14-044565-X
  • Emerton, Ephraim (2000) [1940]: Noble, Thomas F.X (red.). red. The Letters of St.Boniface: With a New Introduction and Bibliography. New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-12093-1.
  • Swanton, Michael (1996): The Anglo-Saxon Chronicle. New York: Routledge. ISBN 0-415-92129-5.
Sekundære kilder
  • Hunter Blair, Peter (1960): An Introduction to Anglo-Saxon England. Cambridge: Cambridge University Press. (2003 edition: ISBN 0-521-83085-0)
  • Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain and Early England: 55 B.C. – A.D. 871. W.W. Norton & Company. ISBN 0-393-00361-2.
  • Campbell, James; John, Eric & Wormald, Patrick (1991): 'The Anglo-Saxons. London: Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5.
  • Fletcher, Richard (1989): Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England. London: Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-089-5.
  • Hill, David; Margaret Worthington (2005): Aethelbald and Offa: two eighth-century kings of Mercia. British Archaeological Reports, British series, 383. Oxford: Archaeopress. ISBN 1-84171-687-1.
  • Kirby, D.P. (1992): The Earliest English Kings. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5.
  • Stenton, Frank M. (1971): Anglo-Saxon England. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-821716-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Ceolred 
Konge av Mercia
(716757)
Etterfølger:
 Beornred