Mannbjørn

Mannbjørn, sjeldnere også kalt hambjørn og varbjørn (verr betød «mann» på norrønt), var ifølge gammel norsk og nordeuropeisk folketro en person, nesten alltid en mann, som var, eller kunne bli, omskapt til en bjørn. En mannbjørn var en såkalt hamløper, det vil si et menneske som frivillig eller ufrivillig skiftet til dyreham, på samme måte som en varulv. Flere naturmystiske sagn forteller om hvordan mannbjørner overtok rovdyrets naturlige villskap og blodtørst, men også dets mot og list, for å skade mennesker og husdyr, ofte med stor råskap.

Forestillinger i folketroen[rediger | rediger kilde]

Forestillingene og fortellingene om mannbjørner har variert gjennom historien og på ulike steder. I noen jakttradisjoner var dette de verste slagbjørnene som bare kunne drepes med kuler av arvesølv. I Telemark kunne slike bjørner kalles «illgjerd-bjørnar».

Selv om det også er noen få beretninger om kvinnelige varbjørner, ble mannbjørnene regnet som spesielt farlige for kvinner; flere historier handler om bjørner som tok livet av gravide, gjerne gifte kvinner og rev fostrene ut av mødrenes liv. Hvis barna var gutter kunne bjørnen ale dem opp slik at de selv kunne bli varbjørner. I enkelte av disse fortellingene er det mannbjørner som bare kan bli fri fra forbannelsen dersom de fostrer opp nettopp et guttebarn. Store, kraftige karer, i Telemark kalt «bjørnefantar», ble sagt å ha vokst opp hos slike bjørner.

Mannbjørner kunne også være trollkyndige som selv kunne forvandle seg og innta en annen skikkelse, altså ikke bare forheksede ofre. Varbjørner kunne dessuten være menneskesjeler, for eksempel tilbakevendte døde personer, som manglet en egen kropp og måtte velge en fra et dyr.

Liknende bjørneskikkelser[rediger | rediger kilde]

Ifølge Snorre hadde Harald Hårfagre rasende berserker («bjørneskjorter») og ulfheðnar («menn med kapper eller trøyer av ulveskinn») som elitesoldater i hæren sin. Hvorvidt slike drakter skulle gi krigerne kamplyst og krefter som rovdyr i sin ekstatiske «berserkergang», eller skremme fienden, er ikke klart. Noen har også tolket ordet berserk som «bar serk», altså «i bare skjorta», det vil si lett kledt, uten tung krigerdrakt, og sagt at begrepene er blandet sammen. Berserkerne har derfor trolig ikke vært uttrykk for en tro på krigerske mannbjørner og varulver.

Samtidig har det vært en bjørnekult hos samer og andre, uten belegg for påvirkning til norrøn mytologi. Forestillinger om bjørnens kraft og en viss «bjørnedyrkelse» har trolig likevel vært utbredt. Bruken av mannsnavnet Bjørn kan være uttrykk for det.

I eventyret Snøhvit og Rosenrød (Schneeweisschen und Rosenrot), som de tyske brødrene Grimm publiserte første gang i 1827, er det en snill bjørn som blir venner med to unge søstre. Dyret viser seg til sist å være en prins som er blitt omskapt av en ond dverg som har stjålet gullet hans og også plaget søstrene.

I gresk mytologi ble den vakre kongsdatteren Kallisto lurt og voldtatt av gudekongen Zevs. Da det ble oppdaget at hun var med barn, omskapte gudinnen Hera, Zevs' make, henne til en bjørn som fødte sønnen Arcas. Seinere ble hun et stjernebilde.

Se også[rediger | rediger kilde]

Overnaturlig vesener
Varulv, «manneulv» i folketro og mytologi
Berserk, ville vikingkrigere trolig kledt i bjørneham
Hamløper, menn som ifølge folketroen skiftet kropp og ble varulv, mannbjørn eller valravn, eller kvinner som ble mare
Bjørnekult, magisk-religiøse seremonier knyttet til bjørnen som hellig dyr og mytologisk vesen

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]