Zimmerwaldkonferansen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kolorert litografi av Hotel "Beau Séjour" i Zimmerwald, der delegatene bodde. Hovedbygningen blr revet i 1960-årene; gjestehuset og deler av parten består (2014).

Zimmerwaldkonferansen fant sted 5.–8. september 1915 i Zimmerwald, en by 7,5 kilometer sør for Bern, av sosialister og radikale sosialdemokrater om hvordan man kunne bidra til en rask anslutning av første verdenskrig og gjenopprette Den sosialistiske internasjonalen. En fortsetning av denne konferanse, iblant kalt Andre Zimmerwaldkonfanse, fulgte 24.–29. april 1916 i den nærliggende landsbyen Kienthal. De to konferensene var forløpere til den tredje internasjonale som senere ble stiftet i Moskva i 1919.[1]

Konferansens bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den sosialdemokratisk dominerte Andre internasjonale hadde på kongresser i Stuttgart 1907, København 1910 og Basel 1912 tatt stilling for at arbeiderbevegelsen i de forskjellige europeiske land ved krigsfare skulle «utnytte all den makt og alle de midler som organisasjonen og proletariatets styrke la i deres hender for å forhindre krigen». Da den første verdenskrig brøt ut i 1914 viste det seg imidlertid at majoriteten i Vesteuropas arbeiderpartier stilte seg bak sine egne lands krigsanstrengelser. Dette innebar de facto slutten for Andre internasjonale.

De partier eller minoriteter innen partiene som motsatte seg krigen strebet etter å sammenkalle en konferanse for å diskutere situasjonen. Dette klarte man først i september 1915, da de italienske og sveitsiske sosialistpartiene tok initiativet til Zimmerwaldkonferansen.

Konfereasen[rediger | rediger kilde]

Konferensen bestod av et 40-talls deltagere fra tolv land. Fra Tyskland kom opposisjonsmennene innen SPD Georg Ledebour og Adolf Hoffmann. Frankrike ble representert av fagforeningsmennene A. Bourderon og A. Merrheim. Fra det italienske partiet kom Serati, Morgari, Modigliani og Angelica Balabanoff. Sveits ble representert av Robert Grimm og Fritz Platten. Fra de russiske partiene kom Vladimir Lenin, Grigorij Zinovjev og Karl Radek (alle bolsjeviker), Pavel Axelrod og Julius Martov (mensjeviker), Tsjernov og Bobrov-Nathanson (sosialrevolusjonære), samt den da partiuavhengige Leo Trotskij. Offisielle representanter fantes videre fra de polske, rumenske og bulgarske partiene. Partiminoritetene fra Nederland, Norge og Sverige sendte representanter. Fra Sverige kom Ture Nerman og Zeth Höglund.

Zimmerwaldkonferansen fattet beslutning om å anta et fredsmanifest til Europas arbeidere, der verdenskrigen ble fremstilt som en frukt av det imperialistiske system og de kapitalistiske institusjoner, og fredens gjenopprettelse ble sagt å avhenge av klassekampens gjenopptakelse.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Den bevegelse som ble skapt i Zimmerwald og Kiental fortsatte å bestå frem til den kommunistiske internasjonalens (Kominterns) grunnleggelse. På Kominterns konstituerende kongress i 1919 ble det besluttet å oppløse zimmerwaldbevegelsen, en beslutning som de ledende innen bevegelsen ikke en gang ble informert om. Men uansett hadde bevegelsen tapt sin funksjon og raknet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zimmerwald i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1926)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Angelica Balabanova: Die Zimmerwalder Bewegung 1914–1919. Hirschfeld, Leipzig 1928.
  • Hans-Ulrich Jost: Linksradikalismus in der deutschen Schweiz 1914–1918. Stämpfli, Bern 1973.
  • Horst Lademacher: Die Zimmerwalder Bewegung. 2 Bde. Den Haag 1967.
  • Arnold Reisberg: Lenin und die Zimmerwalder Bewegung. Berlin 1966.
  • Zeth Höglund: Hjalmar Branting och hans livsgärning. Andra delen. 1934.
  • Werner Schmidt: Kommunismens rötter i första världskrigets historiska rum. 1996.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]