Julius Martov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Julius O. Tsederbaum, med dekknavn Martov

Julius Martov (russisk: Юлий Осипович Мартов; egentlig Julius O. Tsederbaum; født 24. november 1873 i Konstantinopel, død 4. april 1923 i Schömberg) var en russisk politiker. Han var leder for mensjevikene i Russland på starten av 1900-tallet.

Martov kom tidlig med i det illegale arbeidet mot tsarismen, som medlem i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartietet (RSDAP). Han ble forvist til Sibir, ikke langt unna en annen forvist sosialdemokrat ved navn Vladimir I. Uljanov. Disse to hadde en viss kontakt, og forholdet mellom dem skulle bli livslangt men konfliktfylt.

Tsederbaum, som brukte dekknavnet «Martov», dro etter forvisningen i eksil og ble sammen med Uljanov (bedre kjent som Lenin) med i styret for partiavisen Iskra (Gnisten). De politiske motsetningene mellom de kom for en dag på partikongressen i London i 1903. Lenins forslag til nye strenge organisasjonsprinsipp ble først nedstemt, men tilhengerne hans fikk flertall under valgene, og kalte seg deretter bolsjeviker, flertalsmenn. Martov og mindretallet ble kjent som mensjeviker, mindretalsmenn. Partiet var fra da delt i to fraksjoner, som senere ble to ulike parti, selv om leninistene/bolsjevikene ikke begynte å kalle seg kommunister før i 1918.

Martov argumenterte sterkt mot at partiet skulle styres etter en slags unntakslover som ga ledelsen farlig stor makt. Han fikk støtte bl.a. fra Lev Bronstein (Lev Trotskij) og Rosa Luxemburg.

Da første verdenskrig begynte, stemte begge de sosialdemokratiske fraksjonene i nasjonalforsamlinga Dumaen mot krigskreditter. Men snart utviklet det seg en «defensistisk» fløy blant mensjevikene. Martovs venstre-mensjeviker holdt likevel fast på krigsmotstanden.

I mars 1917 brøt tsarstyret sammen, og det ble opprettet en provisorisk regjering. Samtidig gjenoppstod arbeiderråd, («sovjeter»), som hadde oppstått første gang under revolusjonsforsøket i 1905.

Den provisoriske regjeringen var svak. Dens fremste feil var at den forsøkte å fortsette krigen.

I november gjennomførte bolsjevikene sitt kupp under parolen «All makt til sovjetene», og den provisoriske regjeringen falt nesten uten kamp. Martov, som var enig i at en ny midlertidig regjering måtte utgå fra sovjetene, krevde regjeringsrepresentasjon fra alle partiene som var representerte der, og ikke bare ett.

Valget til grunnlovgivende forsamling ble holdt. Men da det viste seg at bolsjevikene bare fikk 25 prosent av stemmene, og bondepartiet SR fikk over 50 prosent, oppløste bolsjevikene forsamlingen. Martov protesterte, og krevde en samlingsregjering av alle venstrepartiene.

De mensjevikiske avisene ble stengt en etter en, selv om Martov da borger- og intervensjonskrigen begynte fordømte de såkalte «hvite» generalene og deres vestlige hjelpere, og oppfordret til aktivt forsvar for revolusjonen og sovjet-regjeringen.

Mens borgerkrigen varte, ble Martovs mensjeviker halvveis tolerert. Men da den var over ble mange arrestert eller drevet i eksil, blant dem Martov.

Ved borgerkrigens slutt var stemningen i Russland ifølge historikeren Isaac Deutscher slik at mensjeviker og anarkister uten tvil ville vunnet et fritt valg. Men Lenin og Trotskij sto nå fast på ettpartidiktaturet.

Martov slo seg ned i Berlin, der han fremdeles var aktiv, både i den mensjevikiske eksilorganisasjonen og i den såkalte To-og-en-halv-internasjonalen av venstresosialistiske parti, til han døde i 1923.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Ned med dødsstraffen! (1918),
  • Nedbryting eller erobring av staten? (1921/1923).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]