Karl Radek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Radek
Радек.JPG
FødtKarol Sobelsohn
31. oktober 1885[1][2]
Lviv
Død19. mai 1939[2][3] (53 år)
Verkhneuralsk
Ektefelle Larisa Reisner
Partner(e) Larisa Reisner
Utdannet ved Det jagellonske universitet
Beskjeftigelse Politiker[4], universitetslærer, journalist
Parti Kommunistische Partei Deutschlands, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (19081913), Sovjetunionens kommunistiske parti, Sosialdemokratiet i kongeriket Polen og Litauen (19041912)
Nasjonalitet Østerrike, Polen, Sovjetunionen
Medlem av Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet

Karl Radek

Karl Berngardovitsj Radek (russisk: Карл Бернга́рдович Ра́дек; opprinnelig Karol Sobelsohn; født 31. oktober 1885 i Lemberg i Galizien i Østerrike-Ungarn, død formodentlig 19. mai 1939 i Nertsjinsk i Sovjetunionen) var en polsk-russisk kommunistisk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Radek var sønn av en jødisk posttjenestemann og studerte 1902-03 jusi Krakow.

olitisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Radek sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1898 og det polsk-litauiske arbeiderpartiet i 1904, siden deler av Polen på dette tidspunktet var en del av det russiske imperiet.

Hanmedvirket i sosialistisk presse. På grunn av sin støtte til den sosialistiske opposisjonen ved marsrevolusjonen i Russland ble han fengslet av tsarregimet og tilbragte ett år i fengsel.[trenger referanse]

I 1907 emigrerte han til Tyskland og ble der medlem i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og medvirkete i et par sosialdemokratiske aviser. På grunn av venstreradikal propaganda ble han ekskludert fra DPD i 1912.[trenger referanse]

Under 1. verdenskrig oppholdt han seg i Sverige og Sveits, der han sluttet seg til bolsjevikene.

Til Russland[rediger | rediger kilde]

I 1917 reiste han sammen med blant andre Lenin til Russland. De to neste årene befant han seg i Tyskland der han forsøkte å organisere den revolusjonære bevegelsen, før han i 1920 dro tilbake til Russland der han sluttet seg til Komintern.

Som Kominterns fremste ekspert på Tyskland fikk Radek mye av skylden for at det tyske revolusjonsforsøket mislyktes i 1923, og han ble året etter fjernet fra sine verv i Komintern.[trenger referanse] Politisk tilhørte han venstreopposisjonen, og tok i årene 192627 standpunkt for Den Forente Opposisjonen.[trenger referanse] Dette førte til at han ble ekskludert fra partiet i 1927. Han kapitulerte imidlertid og fikk partimedlemskapet tilbake i 1930. Samme år ble han ansatt som utenriksredaktør i avisen Izvestija. Han var også involvert i utarbeidelsen av Sovjetunionens nye grunnlov, men før den var ferdig ble han arrestert anklaget for forræderi.

I 1937 ble han i forbindelse med den andre Moskvaprosessen dømt til ti års fengsel, og han døde to år senere som resultat av et slagsmål med en medfange.

Rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Radek ble rehabilitert i 1988.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Karl Radek, w6ns0xxx
  3. ^ Internet Movie Database, 21. jul. 2015, nm0705420
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, 24. jun. 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wolf-Dietrich Gutjahr: „Revolution muss sein“. Karl Radek. Die Biographie. Böhlau, Köln u. a. 2012, ISBN 978-3-412-20725-0. Rezension durch Otto Langels im DLF vom 9. Juli 2012 [1]
  • Hildegard Kochanek: «Radek, Karl Bernhardowitsch.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 21, Duncker & Humblot, Berlin 2003, ISBN 3-428-11202-4, s. 89 (digitalisering).
  • Warren Lerner: Karl Radek. The Last Internationalist. Stanford University Press, Stanford CA 1970, ISBN 0-8047-0722-7.
  • Hermann Weber (utg.): Kommunisten verfolgen Kommunisten. Stalinistischer Terror und „Säuberungen“ in den kommunistischen Parteien Europas seit den dreißiger Jahren. (Beiträge des internationalen wissenschaftlichen Symposions an der Universität Mannheim „Weisse Flecken“ in der Geschichte des Weltkommunismus – stalinistischer Terror und „Säuberungen“ in den kommunistischen Parteien Europas seit den dreißiger Jahren vom 22. bis 25. Februar 1992). Hrsg. Hermann Weber und Dietrich Staritz in Verbindung mit Siegfried Bahne, Richard Lorenz. Akademie-Verlag, Berlin 1993, ISBN 3-05-002259-0.