Angelica Balabanoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Angelica Balabanoff
Angelika Balabanova.jpg
Født7. mai 1878
Tsjernihiv
Død25. november 1965 (87 år)
Roma
GravlagtCimitero acattolico di Roma
Beskjeftigelse Politiker, selvbiograf, feminist
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Angelica Balabanoff og David Ben Gurion, 1962

Angelica Balabanoff (opprinnelig Анжелика Исааковна Балабанова, Anzjelika Isaakovna Balabanova; født 7. mai 1878 i Tsjernigov i Tsarrussland, død 25. november 1965 i Roma) var en italiensk sosialistisk politiker med ukrainsk-jødisk bakgrunn.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Balabanoff spilte under årtiet før første verdenskrig en betydelig rolle innen den italienske arbeiderbevegelse, som en av dens fremste agitatorer. Hun tilhørte en tid partiledelsen i Partito Socialista Italiano, en tid som partiets leder, og redigerte sammen med Benito Mussolini partiorganet Avanti. Hun var tettest knyttet til Antonio Labriola, Giacinto Menotti Serrati, Benito Mussolini og Filippo Turati. Under første verdenskrig deltok hun livlig i fredsagitasjonen og var en av Zimmerwaldkonferansens ledende krefter, og gikk over til den tredje internasjonale da denne ble dannet, og var dens sekretær 1919-20. Hun ble imidlertid ekskludert i 1924.

Balabanoff tilbragte mye tid i Sverige og var god venn med mange ledende personer innen den tidlige svenske kommunistiske bevegelse, blant andre Fredrik Ström, Zeth Höglund, Kata Dalström og Ture Nerman. Etter den russiske revolusjon i 1917 flyttet hun til Russland og var aktiv innen Komintern. Hun ble en åpen kritiker av bolsjevismen og forlot Sovjetunionen i 1922. Tilbake i Italia begynte hun et nært samarbeid med Giacinto Menotti Serrati. Etter at Serrati brøt ut og sluttet seg til kommunistene, ledet hun hans maksimalistgruppe inntil den italienske fascismes store gjjennombrudd tvang henne til å flykte til Sveits, der hun redigerte Avanti! og ble sekretær for Parisbyrået. Hun flyttet til Paris, og videre til New York City ved utbruddet av annen verdenskrig.

I 1933 brant nasjonalsosialister alt som de kom over som var utgitt av henne under i bokbål rundt om i Nazityskland.

Etter krigens slutt vendte hun tilbake til Italia og sluttet seg til det italienske sosialistiske arbeiderparti, som senere ble det italienske demokratiske sosialistiske parti (etyter å ha opptatt i deg det forente sosialistparti).

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Il vostro Dovere in tempo di Elezioni: Alle Proletarie. Lugano: Cooperativa Tipografica Sociale, 1904.
  • Neskolko slov ob agitatsii: Pismo-lektsija . Moskva: Gosudarstvennoje Izdatelstvo, 1920.
  • Ot rabstva k svobode: Obiazannosti i prava kommunistov v pervoj trudovoj respublike . Moskva: Gosudarstvennoje Izdatelstvo, 1920.
  • Svetloj pamjati Iakova Mikhajlovitsja Sverdlova. Moskva: Gosudarstvennoje Izdatelstvo, 1920.
  • Iz likhnykh vospominanii Tsimmervaldtsa. Leningrad-Moskva: Izdatelstvo "Kniga," 1925.
  • Erziehung der Massen zum Marxismus: Psychologisch-pädagogische Betrachtungen. Berlin: Laub, 1927.
  • Marx und Engels als Freidenker in ihren Schriften Berlin: Der Freidenker, 1930.
  • Sozialismus als Weltanschauung. Berlin: Dt. Freidenkerverband, c. 1932.
  • Caduti per noi, caduti per voi. New York: Edizione "La Fiaccola," c. 1935.
  • My Life as a Rebel. London: Hamish Hamilton, 1938.
  • Traitor: Benito Mussolini and his "Conquest" of Power. New York: G. Popolizio, c. 1942.
  • Tears. Chicago: Jay Bass, 1943.
  • Impressions of Lenin. Isotta Cesari, University of Michigan Press, 1964.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]