Massakren ved Wounded Knee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Wounded Knee»)
Massakren ved Wounded Knee
Konflikt: Indianerkrigene

De amerikanske soldatene vender tilbake etter massakren
Dato29. desember 1890
StedWounded Knee, dagens Sør-Dakota
43°8'33"N 102°21'54"V
ResultatAmerikansk seier, en massakre
Stridende parter
SiouxUSA
Kommandanter og ledere
Big FootJames W. Forsyth
Styrker
120 menn
230 kvinner og barn
500 mann
Fire Hotchkisskanoner
Tap
151 døde
50 sårede
150 savnede
25 døde
39 sårede
Massakren ved Wounded Knee ligger i Sør-Dakota
Massakren ved Wounded Knee
Wounded Knee
Massakren ved Wounded Knee (Sør-Dakota)

Massakren ved Wounded Knee, Lakota: Čhaŋkpé Ópi Wakpála eller slaget ved Wounded Knee 29. desember 1890 regnes som kulminasjonen på «indianerkrigene» og det siste væpnede sammenstøt mellom Lakotanasjonen (Sioux, South Dakota) og USA[1] ved Wounded Knee i Pine Ridge-reservatet i Territoriet Dakota. Hæren brukte fire Hotchkiss M1875 Mountain Gun, mens lakotakrigerne knapt hadde våpen. Da kanonaden stilnet, lå 153 (menn, kvinner og barn) av 350 indianere døde igjen i snøen, 51 var skadet (fire menn, 47 kvinner og barn) hvorav noen døde senere.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Allerede den 15. desember var høvdingen for Lakotanasjonen, Sitting Bull, blitt drept av reservatets innfødte politi under et mislykket forsøk på å arrestere ham. Halvbroren hans, Big Foot, ble valgt til ny leder. På bakgrunn av en generell følelse av håpløshet i reservatet etter Sitting Bulls død, valgte Big Foot å føre folket sitt fra reservatet de var tildelt, til slektninger i et annet reservat lenger sør som stod under høvdingen Red Cloud.[3]

At flokken brøt ut fra reservatet, satte hvite amerikanere i alarmberedskap, og major Samuel Whitside ble sendt ut med 7. kavaleriregiment for å stoppe dem. 7. kavaleriregiment var den samme avdelingen som tidligere var ledet av den berømte eller beryktede oberstløytnant George Armstrong Custer, som falt i slaget ved Little Bighorn i 1876.

Da Big Foot og hans lakota-gruppe på 350 menn, kvinner og barn ankom sitt mål, kjente Red Cloud allerede til de hvites reaksjoner og ba dem straks dra tilbake for ikke å sette Red Cloud og hans folk i knipe. Big Foot var allerede på vei tilbake da han ble «avskåret» av det 7. kavaleri. Han var selv i en elendig tilstand, og gruppen med flyktninger var en fillete og forkommen flokk, så de overgav seg uten motstand.

Leiren ved Wounded Knee Creek[rediger | rediger kilde]

Oberst James W. Forsyth ledet 7. kavaleriregiment.
Wounded Knee-høyden, hvor Hotchkiss-kanonene sto og senere stedet for fellesgraven.
De amerikanske soldater med Hotchkiss-kanoner.

Whitside overførte Big Foot til en armé-ambulanse på grunn av alvorlig lungebetennelse og eskorterte lakotaene til en foreløpig leir ved Wounded Knee-bekken før de skulle eskorteres videre tilbake til reservatet de hadde forlatt. Hæren ga dem telt og litt mat og talte dem. Det var 120 menn og 230 kvinner og barn.

Neste morgen så lakotaene at flere kavalerisoldater med hotchkiss-kanoner hadde kommet i løpet av natten. Kanonene ble satt opp på en lav ås rett over leiren. Oberst John W. Forsyth var blant de nyankomne fra 7. kavaleriregiment og overtok kommandoen over hærstyrkene, som på dette tidspunktet utgjorde 500 mann.[4]

Forsyth informerte om at lakotaene skulle tas til en militærleir i Omaha i Nebraska. Soldatene fikk ordre om å avvæpne lakotaene, som nå ble sett på som fanger. Major Whitside hadde ikke gjort noe forsøk på å avvæpne dem da de overgav seg dagen før, da han ikke så på dem som noen trussel. Men om morgenen ble lakotaene kalt inn til møte i leiren, der de fikk beskjed om å levere inn alle skytevåpen. Da soldatene ikke var fornøyde med mengden våpen de fikk utlevert, begynte de å gjennomsøke teltene og fjerne alt som kunne brukes som våpen, blant annet ekstra teltstenger og småøkser til vedhogst, som var livsnødvendige for lakotaene. Så begynte soldatene å undersøke krigerne personlig. I denne prosessen ble lakotaene mer og mer irriterte og uregjerlige, ifølge hærens egne rapporter.

Massakren[rediger | rediger kilde]

En av de siste mennene soldatene prøvde å avvæpne var Black Coyote, som lakotaene i etterkant fortalte var døv og hemmet på annet vis, og gjorde motstand da de hvite soldatene prøvde å ta fra ham en gammel rifle han ikke tidligere hadde gitt fra seg og hadde betalt mye for.[5] Et skudd ble avfyrt. Dette virket som et klarsignal for soldater oppe på åsen, som straks begynte å avfyre Hotchkiss-kanonene. Det ble kaos, soldatene nede i leiren ble fanget i kryssilden, og lakotaene løp til alle kanter for å komme unna den dødelige ildgivingen.

Høvding Big Foot død i snøen.

Da skytingen var over, lå 153 lakotaer og 25 amerikanske soldater døde tilbake. Big Foot, som syk og utmattet hadde forsøkt å komme unna, var blant de døde. Det er trolig at omtrent alle de døde soldatene ble drept i såkalt friendly fire,[6] altså av sine egne, som følge av at det ble skutt på kloss hold i en kaotisk situasjon. Men det ble ikke gjort noen undersøkelse av dette etterpå. I tillegg til 25 falne, ble 39 soldater såret, hvorav seks døde senere.[2]

Fellesgraven ved Wounded Knee.

Etter massakren[rediger | rediger kilde]

Sårede soldater og innfødte amerikanere ble fraktet i vogner til Pine Ridge. Om lag 50 lakotaer kom dit, men ble holdt utendørs i kulden i lang tid i påvente av husly. Ca. 150 lakotaer kan en ikke gjøre greie for. De fleste kildene viser til at de lyktes med å flykte, og et ukjent antall av dem døde av skader og kulden ute på den vinterlige prærien, uten muligheter til å finne ly. Det er ingen rapporter om at noen av dem fant tilbake til reservatet sitt, det eneste sted de hadde å søke seg til. De militære engasjerte flere sivile til å begravet de døde lakotaene som lå igjen i leiren i Wounded Knee. På grunn av en snøstorm tok det tre dager før de ankom. De døde lå nedfrosset i bakken, og de sivile graverne samlet de døde og la dem i en fellesgrav på den samme bakketoppen hvor artilleriet hadde stått. Tilsammen ble 84 menn, 44 kvinner og 18 barn drept på området, mens minst syv lakotaer ble dødelig såret.[7]

Forsyths overordnede, general Nelson A. Miles (1839-1925)[8] mente massakren var utført med hensikt.

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Oberst Forsyths overordnede, general Nelson Appleton Miles (1839-1925),[9] suspenderte ham og fratok ham kommandoen over 7. kavaleriregiment. Miles nedsatte en undersøkelseskommisjon som kritiserte Forsyth for hans disposisjoner, men fritok ham for ansvar. Kommisjonen var ingen formell krigsrett, og Forsyth ble derfor gjeninnsatt i sin kommando over 7. kavaleriregiment, på tross av vitnemål om at soldatene hadde forsøkt å skade ikke-stridende.

Miles, som senere ble hærsjef og militærguvernør for Puerto Rico, fortsatte sin kritikk av Forsyth og hevdet at det var hans mål å utrydde lakotaene. Miles konkluderte med at massakren var utført med hensikt, og ingen tragedie utløst av «uheldige omstendigheter». Han ønsket å stoppe Forsyths videre karriere, men Forsyth ble i stedet senere forfremmet til generalmajor.[10]

Reaksjonene i amerikansk offentlighet var generelt positive. 20 soldater fikk Kongressens æresmedalje. Redaktør Lyman Frank Baum, senere berømt forfatter av Trollmannen fra Oz, skrev i Aberdeen Saturday Pioneer den 3. januar 1891: «Avisen min har før erklært at vår eneste trygghet avhenger av at indianerne utryddes helt. Vi har behandlet dem dårlig i hundrevis av år, så vi må, for å verne vår sivilisasjon, følge opp med nok en dårlig gjerning, og utrydde disse utemmede og utemmelige vesener fra jordens overflate. I dette ligger sikkerheten for våre nybyggere og soldater, som står under inkompetent kommando. Hvis vi ikke gjør dette, kan vi i kommende år vente like mye trøbbel med rødhudene som årene før.»

Blant de ytterst få nordmenn som offentlig tok til orde mot massakren, var Knut Hamsun. Fem år tidligere hadde han etter sitt opphold i Amerika fascinert beskrevet indianernes kamp mot de hvite inntrengerne. Nå fordømte han massakren, først i en artikkel i Dagbladet 4. januar 1891 og deretter i Verdens Gang 8. januar 1891.[11]

Fellesgraven i dag.

Ettertidens syn[rediger | rediger kilde]

Det var ingen offisiell endring i synet på «slaget ved Wounded Knee» før på 1970-tallet, da tonen ble mer kritisk. I dag mener mange at hendelsen var en av de verste massakrene i USAs historie, og minnes i en sang av Buffy Sainte-Marie og boken Bury My Heart At Wounded Knee[12] av historikeren Dee Brown (1908–2002), en hvit sørstatsmann fra Arkansas[13] som har uttalt at det største kompliment han noen gang har fått for bestselgeren sin, kom fra en indianer som sa: «Du skrev ikke den boken. Det kunne bare en indianer gjort!»[14] Dee Brown har aldri utgitt seg for å være av indiansk opphav, slik Buffy Sainte-Marie prøvde seg på. Hun har nå fjernet påstanden om å være av indiansk avstamning fra nettsiden sin.[15]

Historisk sett er massakren ved Wounded Knee regnet som sluttpunktet for perioden med «indianerkrigene», serien av konflikter mellom hvite soldater på den ene siden og urfolket på den andre, siden 1600-tallet, konflikter som endte med total US-amerikansk dominans i grenselandet (the Frontier). I 1890 ble det også erklært at the Frontier ikke fantes lenger.

Fra 27. februar 1973, mer enn 80 år etter massakren, ble Wounded Knee igjen åsted for en konflikt. Denne varte i 71 dager mellom føderale myndigheter og medlemmer av American Indian Movement[16] som bevisst valgte stedet til konfrontasjon pga symbolverdien, og opprøret ble startskuddet for en voksende selvbevissthet blant the Amerindians, som urbefolkningen også kaller seg, med krav om anerkjennelse og respekt. Denne utviklingen spredde seg også til andre urbefolkninger, slik som samene, som også fikk en oppvåkning gjennom Alta-konflikten på slutten av 1970-tallet.

I 2007 ga HBO Films ut en filmadapsjon av boken Bury My Heart At Wounded Knee med samme navn. Filmen ble nominert til hele 17 Emmy-priser og tildelt seks priser.

Nasjonalt minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Stedet har vært en nasjonalt minnesmerke fra 1965 og ble først da skrevet inn i National Historic Landmark, og deretter i National Register of Historic Places året etter.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «National Historic Landmarks Program: Wounded Knee». National Park Service. Arkivert fra originalen 10. januar 2003. Besøkt 10. desember 2011. 
  2. ^ a b Jack Utter: Wounded Knee & the Ghost Dance Tragedy, side 25, National Woodlands Publishing Company; første utgave (april 1991) ISBN 0-9628075-1-6
  3. ^ Viola, Herman J.: Trail to Wounded Knee: The Last Stand of the Plains Indians 1860-1890. Washington, D.C.: National Geographic Society, 2003.
  4. ^ Major Samuel L. Russell: Selfless Service: The Cavalry Career of Brigadier General Samuel M. Whitside from 1858 to 1902, MMAS Thesis, Fort Leavenworth: U.S. Command and General Staff College, 2002
  5. ^ Randy Parsons. «The Wounded Knee Massacre - December 1890». Lastoftheindependents.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. desember 2011. 
  6. ^ Strom, Karen (1995). «The Massacre at Wounded Knee». Karen Strom. Besøkt 10. desember 2011. 
  7. ^ Josephy, Jr., Alvin M., Trudy Thomas og Jeanne Eder: Wounded Knee: Lest We Forget, Billings, Montana: Buffalo Bill Historical Center, 1990.
  8. ^ «General Nelson Appleton Miles», gov
  9. ^ «General Nelson Appleton Miles», armyhistory.org
  10. ^ Ostler, Jeffrey: (2004) The Plains Sioux and U.S. Colonialism from Lewis and Clark to Wounded Knee, side 354, 2004
  11. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 153), Gyldendal 2003, ISBN 82-05-30069-0
  12. ^ Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, Spartacus Forlag, ISBN 9788243004146
  13. ^ Christopher Reed: «Dee Brown», nekrolog i the Guardian 17. desember 2002
  14. ^ «Dee Brown», encyclopediaofArkansas
  15. ^ Buffy Sainte-Marie's claims of Cree ancestry and birth on Sask. First Nation removed from her website, 30. november 2023
  16. ^ 50-årsjubileet for Wounded Knee-okkupasjonen i 1973, 2023

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]