Indianerreservat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Indianerreservater i USA

Et indianerreservat er et fredet område som er forbeholdt indianere.

Det bor rundt 700 000 indianere i Amazonasregnskogen, 400 000 av dem i reservater der de forsøker å beskytte sin tradisjonelle kultur, språket og måten å leve på. I Canada finnes over 600 indianerreservater. I USA finnes ca. 300 indianerreservat, hvilket innebærer at ikke alle 500 indianerstammer har egne reservater: visse stammer har mer enn ett reservat mens andre ikke har noen. Dessuten er det visse reservater som på grunn av videresalg og omfordeling av områdene utgjør en separat enklave. Dette kan medføre store administrative vanskeligheter. Reservatene er ujevnt fordelt over USA; i visse stater finnes det ingen indianerreservater.

Den lovgivende makten i indianerreservatet er stammerådet. Indianerreservatene har ofte en egen form for regjering, selv om mange har likheter med hverandre.

For øyeblikket bor det et stort antall indianere og inuitter på andre steder enn i reservatene. Ofte bor de på store steder i den vestlige USA, som Phoenix og Los Angeles.

Historie[rediger | rediger kilde]

USAs policy som gikk ut på å skape reservater for Amerikas urbefolkning ble etablert av Ulysses S. Grants administrasjon sent på 1860-tallet som en respons på de innfødtes stadige konflikter med nybyggerne. Forholdet mellom nybyggerne og indianerne hadde blitt svært dårlig etter at settlerne slo seg ned på stammenes jaktmarker og tok over ressursene som disse tidligere hadde brukt.

Grant fulgte en påstått "fredspolitikk" som en mulig løsning på konflikten. Den inneholdt blant annet en forflytning av stammene fra deres hjemlige trakter, til områder som var spesielt opprettet for dem å bosette seg på. Dette innebar også en utskiftning av stammenes interne regjeringrepresentanter til religiøse menn som kulle ha ansvaret for å holde oppsikt over reservatene og for å kunne spre det kristne budskap. Kvekerne var spesielt engasjert i denne politikken.

Ettersom stammene ikke lenger hadde tillatelse til å jakte slik som de tidligere hadde gjort, skulle de læres opp i grunnleggende jordbruk for å kunne livnære seg bedre av sitt nye land. I mange tilfeller var dog ikke landområdene egnet for dyrking, så mange av stammene som startet opp med jordbruk levde på randen til sult.

Sultproblematikken medførte noen ganger at den føderale regjeringen gav en stamme en viss mengde ressurser. Fordelingen av disse ressursene var ofte svært ujevn, og i mange tilfeller ble ikke varene levert.

Tvister[rediger | rediger kilde]

Politikken var kontroversiell allerede fra begynnelsen. Reservatet ble ofte etablert på beordring fra staten, men i mange tilfeller krympet reservatenes størrelse etterhvert, ettersom de hvite settlerne leverte klager på dem. En rapport fra USAs kongress i 1868 påpekte stor utbredelse av korrupsjon blant de føderale indianerbyråene, og allment dårlige vilkår for de forflyttede stammene.

Mange stammer ignorerte i første omgang forflytningsordrene, og ble dermed tvunget til sine nye forminskede områder. I mange tilfeller tvang den amerikanske armeen dem til forflytning. Disse tvangsoperasjonene resulterte i et antall "Indian Wars". Det mest kjente slaget er konflikten med Siouxstammen i de nordlige slettelandene mellom 1876 og 1881, som inkluderte slaget ved Little Bighorn. En annen krig var mellom USAs hær og Nez Perce.

På slutten av 1870-tallet ble Grants politikk ansett som mislykket, fremfor alt fordi den hadde ledet til noen av de blodigste krigene mellom urbefolkningen og USA. I 1877 begynte president Rutherford B. Hayes å fase ut politikken, og i løpet av 1882 hadde alle religiøse organisasjoner gitt sin myndighet tilbake til de føderale indianerbyråene.

I 1887 slo den amerikanske kongressen inn på en ganske annerledes reservatpolitikk, da den opprettet Dawes Act, eller "General Allotment (Severality) Act". Bestemmelsen avbrøt den allmenne politikken som gikk ut på å bevilge landområder til stammene som en helhet, og begynte nå i stedet å dele ut små landområder til de individuelle stammemedlemmene. I enkelte tilfeller minsket dette reservatenes størrelse, ettersom overskuddet av land ofte ble gitt til hvite innbyggere. Den individuelle utdelingen pågikk helt frem til 1934, da den ble nedlagt gjennom bestemmelsen "Wheeler-Howard Act".

Se også[rediger | rediger kilde]