Wilhelm Voigt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wilhelm Voigt
Wilhelmvoigt.JPG
Født13. februar 1849
Sovetsk
Død3. januar 1922 (72 år)
Luxembourg by
Gravlagt Cimetière Notre-Dame
Beskjeftigelse Kriminell
Nasjonalitet Luxembourg, Preussen, Det tyske riket

Friedrich Wilhelm Voigt (født 13. februar 1849, død 3. januar 1922) var en tysk bedrager som i 1906 utga seg for en prøyssisk militæroffiser, stilte opp en rekke soldater under sin kommando og beslagla mer enn 4 000 tyske mark fra kommunekassen. Selv om han fikk to år i fengsel ble han en folkehelt som kaptein i Köpenick, og han ble benådet av keiser Wilhelm II.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Voigt ble født i Tilsit, Preussen (nå det sovetiske Kaliningrad oblast). I 1863, 14 år gammel, ble han dømt til 14 dagers fengsel for tyveri, noe som førte til at han ble utvist fra skolen. Han gikk i skomakerlære hos sin far.

Mellom 1864 og 1891 ble Voigt dømt til fengsel for i alt 25 år for tyveri, forfalskning og innbrudd. Den lengste straffen var en 15-års dom for et mislykket innbrudd i domstolens kassererkontor Han slapp ut 12. februar 1906.

Voigt ble drevet fra sted til sted før han til slutt bosatte seg hos sin søster i Rixdorf i nærheten av Berlin. Han var en kort tid ansatt hos en velrenommert skomaker til det lokale politiet jaget ham fra Berlin som uønsket, utelukkende basert på det faktum at han var en eks-fange. Den 24. august 1906 reiste han offisielt til Hamburg, selv om han forble i Berlin som uregistrert bosatt.

Kaptein i Köpenick[rediger | rediger kilde]

En statue av Wilhelm Voigt som kaptein i Köpenick i Köpenick rådhus 
En jubileumsplakett for Wilhelm Voigt og kaptein i Köpenick i Köpenick rådhus. Teksten forklarer hendelser i kort form, inklusive eksakt dato. Senere ble han berømt gjennom Carl Zuckmayers skuespill
Tysk frimerke, 2006

16. oktober 1906 Voigt var klar for sitt neste kupp. Han hadde kjøpt deler av en brukt kaptuniform fra forskjellige butikker og testet virkningen på soldater. Han hadde trukket seg fra skomakerverkstedet i ti dager tidligere. Han tok uniform ut fra bagasjeoppbevaringen, satte den på og gikk til den lokale hærens brakker, stoppet fire grenaderer og en sersjant på vei til brakkene og ba dem om å komme med ham. uten spørsmål fulgte de med ham. Han ba kommanderende sersjant om å melde fra til sine overordnede og senere kommanderte han ytterligere seks fsoldater fra en skytebane. Så tok han toget til Köpenick, øst for Berlin, okkuperte det lokale rådhuset med sine soldater og ba dem om å stenge alle utganger. Han ba  politiet om å sørge for «lov og orden og hindre telefonering til Berlin i en time» på det lokale postkontoret.

Han fikk kasserer von Wiltberg og ordfører Georg Langerhans arrestert, angivelig for mistanke om falsk bokføring og konfiskerte 4 002 mark og 37 pfennig - i et uttak, han signerte (selvfølgelig) med sin tidligere fengselsdirektørs navn. Så kommanderte to vogner kjørt frem og fortalte grenaderer om å ta de arrestert menn til Neue Wache i Berlin for avhør. Han fortalte de gjenværende vakter til å bli på plass i en halv time, og forlot stedet deretter og dro til jernbanestasjonen. Han bytter senere til sivile klær og forsvant.

Oppdagelse  og arrest[rediger | rediger kilde]

Uniformen som Wilhelm Voigt brukte som kaptein i Köpenick

I de følgende dagene spekulerte den tyske pressen på hva som egentlig hadde skjedd. På samme tid drev hæren drev sin egen undersøkelse. Publikum så ut til å være positive og moret seg over den dristige skurken.

Voigt ble arrestert den 26. oktober og 1. desember ble han dømt til fire års fengsel for forfalskning, for å utgi seg for å være en offiser og urettmessig fengsling av ordførere og kasserer. Men mye av den offentlige opinion var på hans side. Den tyske keiser  Wilhelm II benådet ham 16. august 1908. Det er noen som hevder at selv keiseren moret seg over hendelsen som referererte til ham som en «vennlig kjeltring», og var fornøyd med den myndighet og ærbødighet som hans militære åpenbart måtte ha blant befolkningen.[1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Voigt besluttet å tjene på sin berømmelse. Hans voksfigur dukket opp i vokskabinettet i Unter den Linden fire dager etter han ble løslatt. Han dukket opp i muséet for å signere sine bilder, men offentlige tjenestemenn stengte ham ute samme dag. Han dukket opp i små teatre i et skuespill som skulle forestille ham og han signerte flere bilder som kaptein i Köpenick. På tross av forbudet turnerte han i Dresden, Wien og Budapest i forskjellige show, restauranter og fornøyelsesparker, og i 1909 utga han en bok i Leipzig, Wie ich Hauptmann von Köpenick wurde. Mein Lebensbild von Wilhelm Voigt, genannt Hauptmann von Köpenick. Boken solgte godt. Selv om hans USA-turné nesten ble mislykket fordi myndighetene nektet ham visum kom han i 1910 via Canada. Han endte opp i Madame Tussauds vokskabinett i London.

I 1910 flyttet han til Luxembourg og arbeidet som servitør og skomaker. Han fikk et liv med pensjon fra en rik enke i Berlin.[2] To år senere kjøpte han et hus og pensjonerte seg, men inflasjonen etter første verdenskrig ødela hans rikdom. Voigt døde i Luxembourg i 1922.

Skuespill og filmer[rediger | rediger kilde]

I 1931 skrev den tyske forfatteren Carl Zuckmayer et skuespill om saken kalt Der Hauptmann von Köpenick. Ein deutsches Märchen., som flyttet fokus og viser hvordan hans omgivelser og situasjon i livet hadde hjulpet Voigt til å danne sin plan. En engelskspråklig versjon ble skrevet av John Mortimer og først spilt av Royal National Theatre Company på Old Vic 9. mars 1971 med Paul Scofield i hovedrollen.

Ulike filmer ble produsert om Wilhelm Voigt (de fleste av dem er basert på Zuckmayers skuespill), blant dem Der Hauptmann von Köpenick (1931); Kaptein fra Köpenick (1945) med skuespilleren Albert Bassermann; Der Hauptmann von Köpenick (1956), med Heinz Rühmann; 1960-TV-filmen Der Hauptmann von Köpenick, med Rudolf Platte, og 1997 TV-filmen Der Hauptmann von Köpenickmed skuespilleren Harald Juhnke.

Den grunnleggende linje i skuespillene og filmene var en ynkelig catch-22-situasjon Voigt prøver å tjene til livets opphold i Berlin: «Ingen bolig, ingen postadresse. Intet pass. Må gå til grunne».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Blundell, Nigel (1995). «The great pretender who duped a city's mayor». The World's Greatest Mistakes. New York: Bounty Books. s. 158. ISBN 0-600-57232-3. 
  2. ^ Blundell, Nigel (1995). «The great pretender who duped a city's mayor». The World's Greatest Mistakes. New York: Bounty Books. s. 158. ISBN 0-600-57232-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]