Victor Herbert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Victor Herbert
Victor Herbert cph.3a01932.jpg
Født1. februar 1859
Dublin
Død26. mai 1924 (65 år)
New York
Yrke Komponist, dirigent, manusforfatter, cellist
NasjonalitetIrland

Victor August Herbert (født 1. februar 1859, død 26. mai 1924) var en irskfødt amerikansk komponist, cellist og dirigent med tysk bakgrunn. Selv om Herbert hadde en viktig karriere som cellosolist og dirigent, er han best kjent som komponist av mange suksessfulle operetter som hadde premiere på Broadway fra 1890-tallet til første verdenskrig. Han var også prominent blant tin Pan Alley av komponister og senere grunnlegger av American Society of Composers, Authors and Publishers. Som profilert komponist skrev Herbert to operaer, en cantate, 43 operetter, musikk til 10 skuespill, 31 komposisjoner for orkester, ni bandkomposisjoner, ni cellokomposisjoner, fem fiolinkomposisjoner med piano eller orkester, 22 pianokomposisjoner og utallige sang og koralkomposisjoner og arrangerte verker av andre komponister for orkester, blant annen musikk.

Tidlig på 1880-tallet begynte Herbert en karriere som fiolinist i Wien og Stuttgart da han begynte å komponere orkestermusikk. Herbert og hans hustru Therese Förster, som var sangerinne flyttet til USA i 1886 da begge ble ansatt ved Metropolitan Opera. I statene fortsatte Herbert sin karriere mens han også underviste ved "National Conservatory of Music", dirigerte og komponerte. Hans mest notable instrumentalkomposisjon var hans Cello Concert No. 2 i E minor, Op. 30 (1894), som ble standardrepertoar.[1] og hans Auditorium Festival March (1901). Han ledet Pittsburgh Symphony fra 1898 til 1904 og grunnla så "Victor Herbert Orchestra" som han dirigerte resten av sitt liv.

Herbert begynte å komponere operetter i 1894, hvorav flere ble suksesser, deriblant The Serenade (1897) og The Fortune Teller (1898). Enda mer vellykket var noen av de operetter som han skrev etter hundreårsskiftet (1900-tallet).: Babes in Toyland (1903), Mlle. Modiste (1905), The Red Mill (1906), Naughty Marietta (1910), Sweethearts (1913) og Eileen (1917). Etter første verdenskrig da musikalsksmaken endret seg, begynte Herbert å komponere musikaler og bidro til musikk i andre komponisters show. Mens noen av disse ble godt mottatt, oppnådde han aldri samme nivå av suksess som han hadde med sine mest populære operetter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Herbert ble født i Dublin i Irland av protestantiske foreldre, Edward Herbert (død 1861) og Fanny Herbert (født Lover). Da han knapt var fylt tre år, kort tid etter hans fars død flyttet unge Herbert og hans mor til sine besteforeldre i London hvor han ble oppmuntret til å fortsette med sine skapende evner. Hans bestefar var irsk forfatter, (noveller og skuespill), dikteren og komponisten, Samuel Lover. Loverfamilien hadde ofte besøk av musikere, skribenter og kunstnere i sitt hjem. Herbert flyttet til sin mor i Stuttgart i 1867, et år etter at hun hadde giftet seg med en tysk lege, Carl Schmidt fra Langenargen. I Stuttgart fikk han en sterk liberal utdanning ved "Eberhard-Ludwigs-Gymnasium", hvor det også ble undervist i musikk. .[2][3]

Herberts opprinnelige planer var å utdanne seg til lege. Selv om hans stefar hadde blodsbånd til adelige familier var hans finansielle situasjon ikke god nok da Herbert var tenåring. Medisinutdanning i Tyskland var kostbart, så Herbert fokuserte i stedet på musikk.[4] Han startet med piano, fløyte og piccolo men endte opp med cello, startet med å studere dette instrumentet med Bernhard Cossmann fra han var 15 til 18 år.[5][6] Han gikk så på "Stuttgart Conservatory". Etter cello, musikkteori og komposisjon under Max Seifritz, ble Herbert ferdig utdannet og fikk diplom i 1879.[7]

Tidlig karriere og flytting til USA[rediger | rediger kilde]

Konsertpakat for Eduard Strauss' orkester

Enda før han begynte å studere med Cossmann, var Herbert profesjonelt engasjert for å spille konserter i Stuttgart. Hans første stilling var med fløyte og piccolo, men snart dreide han til kun å spille cello. Da han var fylt 19 år, hadde Herbert fått ansettelse som soloist ved fere viktig tyske orkestre.[4] Han spilte i orkesteret til den velstående russiske baron, Paul von Derwies for noen få år, og i 1880, var han soloist for et år i Eduard Strauss' orkester i Wien. Herbert sluttet seg til hofforkesteret i Stuttgart i 1881, hvor han ble værende de neste fem år. Der fikk han komponere sine første instrumentale verker, spilte solo på premieren til sine første to store verker,: Suite for cello og orkester Op. 3 (1893) og Cello Concerto No. 1, Op. 8.[7] I 1883 ble Herbert valgt av Johannes Brahms til å spille i et kammerorkester for å feire Franz Liszt, da Liszt var 72 år gammel. Denne konsert ble holdt Zürich.[4]

I 1885 be Herbert romantisk involvert med Therese Förster (1861–1927), en sopran som han nylig hadde opptrådt sammen med. Förster sang flere ledende roller ved "Stuttgart Opera" i 1885 frem til sommeren 1886. Etter et år ble paret gift 14. august 1886. Den 24. oktober 1886 flyttet de til USA da de begge var blitt hyret av Walter Damrosch og Anton Seidl til stillinger ved Metropolitan Opera i New York City. Herbert ble ansatt som førstedirigent for operaens orkester og samtidig som cellist, mens ektefellen, Förster ble engasjert til hovedroller ved "Met".[4] Under overfarten til Amerika, ble Herbert og hans hustru venner med sine medpassasjerer på båten, den fremtidige dirigent ved Metropolitan Opera, Anton Seidi og andre sangere som skulle begynne ved "Met".[8]

Musikklivet i New York City[rediger | rediger kilde]

Seidl ble en viktig mentor for Herbert og viste spesiell interesse i å dyktiggjøre Herbert som komponist. Da de kom til New York ble Herbert og Förster aktivt med i New Yorks tyske musikksamfunn, de slo seg sammen og møttes på kafeer, slik som Luchows. På disse kaféer delte Herbert ut sitt visittkort som forlte at Herbert var "solo cellist from the Royal Orchestra of his Majesty, the King of Wurtemberg. Instructor in cello, vocal music and harmony."[4] Herbert håpet dermed å skaffe seg en ekstra inntekt ved undervisning, da han bare tjente 40 - 50 dollar i uken som cellist i "Met"s orkestergrav.

Anton Seidl, Herberts mentor og venn

Herbert ble snart en prominent person i New York City musikkliv, gjorde sin første amerikanske soloopptreden på cello i en oppføring av sin egen "Suite for Cello and Orchestra, Op. 3" med Walter Damrosch som dirigent for New Yorks Symphony Selskap ved Metropolitan Opera House den 8. januar 1887. Avisen, New York Herald skrev om arrangementet: "[Herbert'] style is infinitely more easy and graceful than that of most cello players".[4] Denne varme mottagelse førte raskt til flere solonengasjementer samme år, inklusive oppføring av hans egne Berceuse og Polonais. Herbert fortsatte som cello soloist ved store amerikanske orkestre frem til 1910-tallet. Høsten 1887, dannet han sitt eget 40-manns orkester, "The Majestic Orchestra Internationale" som han dirigerte og hvor han også spilte som soloist på cello. Selv om hans orkester overlevde bare en sesong så opptrådte det i flere av New Yorks mest betydningsfulle konsertsaler .[4]. Samme året grunna han "New York String Quartet" sammen med fiolinistene Sam Franko og Henry Boewig og violaspiller Ludwig Schenck. Gruppens første konsert ble arrangert 8. desember 1887, og fortsatte å gi gratiskonserter i flere år i Steiway Hall hvor de fikk et entusiastisk publikum, og høstet mye ros.[9]

I løpet av sommeren 1888, ble Herbert Seidls assisterede dirigent ved New York Filharmoniens ti ukers sommerkonsert sesong på Boardwalk ved Brighton Beach, en prestisjefylt post. Seidls konsertsesong gjorde Brighton Beach til et viktig sted for New Yorks musikalske venue hver sommer..[4] Herbert dirigerte et 80-manns orkester med lettere stykker, samtidig med et mer seriøst repertoar ved sommerkonsertene og ved festivaler i løpet av de neste få år.[7] Herberts forbindelse med New York filharmonien endte i 1898, etter elleve sesonger, hvor han tidvis var assisterende dirigent, gjestedirigent og solo cellist. Høsten 1888 ble Herbert leid av sopranen Emma Juchs for å dirigere et "concert party" under en turné til byer og landsbyer i Midtvesten, som hadde opplevd lite av musikk. De hadde et variert program av sanger, operascener og arier.Akkompagnatøren var vanligvis pianisten, Adele Aus de Ohe med Herbert på cello. Gruppen presenterte sine konserter til sine rike tilhørere i fashionable private selskap og oftest for mindre, lokale tilhørere og gav de en innføring i opera, sang og tidens musikk.[4]

Suksess som dirigent og komponist[rediger | rediger kilde]

Den 1. desember 1888 satte Seidl Herberts Serenade for String Orchestra, Op. 12 på programmet som en konsert i Steinway Hall, ed komponisten som dirigent. I januar var Herbert og fiolinisten Max Bendix solister i de ameriknskem premiere i den utfordre Double Concerto, Op. 102 for Violin, Cello og Orkester av Brahms. dirigenten Theodore Thomas inviterte Herbert til å dirigere og spille med ham i Chicago. I 1889 dannet Herbert "Metropolitan Trio Club" med Bendix og pianisten Reinhold L. Herman. Bransjeblladet, "Musical Courier ga overstrømmene ros til både Herberts komposisjoner og ("refined taste, abundant melodic invention") hans spill: "As a violoncellist, Mr. Herbert ranks with the foremost alive".[4] Seidl bragte Herbert, Förster, Bendix, Juchs, Ohe og Lilli Lehmann sammen i et stort orkester og et kor på 500 sangere til Pittsburgh, Pennsylvania i mai 1889 som del av en stor musikkfestival for å feire den nye Exposition Building.

Herbert både spilte i og dirigerte for Worcester Music Festival, hvor han ofte returnerte til gjennom 1890-tallet. Høsten 1889 spilte Herbert sammen med fakultetet til "National Conservatory of Music" hvor han underviste i cello musikk komposisjon i flere år. I 1890 ble han ansatt som dirigent for "Boston Festival Orchestra" var der i flere sesonger frem til 1893, i tillegg til all dirigering andre steder.[10] I 1891 hadde Herbert premiere på en ambisiøs cantata, The Captive, for solister, kor og fullt orkester. Hans Irish Rhapsody (1892) fikk en kort, men intens populær periode..[4]

He ble dirigent for regimentmusikken i New York, the 22nd Regimental Band of the New York National Guard i 1894, som var grunnlagt av Patrick Gilmore og ble den mindre vellykkede etterfølger av Gilmores etterfølger David Wallis Reeves. Herbert turnerte med regimentsmusikken gjennom 1900, som spilte både hans egne komposisjoner og fra et repertoar som han hadde arrangert.[11] Fra 1894 da han begynte å komponere opretter. Herberts marsjer var noen ganger tatt fra materiale fra hans operetter. Gjennom hele sin karriere var Herbert godt likt orchesterets spiller for sin enkle og upresentiøse opptreden. Herbert fortsatte å komponere orkestermusikk,skrev noen av sine fineste verker: Cello Concerto No. 2 in E minor, Op. 30, som hadde premiere i1894.[7]

Pittsburg symfoniorkester[rediger | rediger kilde]

I 1898 ble Herbert førstedirigent for Pittsburgh symfoniorkester, en stilling han hadde frem tilm1904. Under hans ledelse ble orkesteret et av de større amerikanske ensemble og ble foretrukket av kritikere, i likhet med New York PhilharmonimOrchestra og Boston Symphony Orchestra. Orkesteret turnerte til mange av de store byer under Herbertsmpr som dirigent. Hadde premiere påHerberts Auditorium Festival March for feiringen av Chicagos Auditorium Theatre i 1901. Etter en tvst med ledelsen av Pittsburgh Symphony i 1904, sa Herbert opp sin stilling og gunnla sitt eget orkester Victor Herbert Orchestra Hanndirigerte et program med lett orkestermusikksammen med et mer seriøst repertoisr (som han hadde gjort tidligere med Anton Seidls Brighton Beach Orchestra)[7] Hans orkester gjorde mange akustiske innspillinger, både for Edison Records fra 1909 til 1911, og for Victor Talking Machine Company fra 1911 til 1923. Herbert var også cello soloist i flere Victor innspillinger.[12]

Aktivust for komponisters rettigheter[rediger | rediger kilde]

Tidlignpå 1920-tallet forsvarte Herbert komponisters rett til å tjene på sine arbeider. I 1909 forsvarte han for United States Congress at det skulle statuttene for loven om Copyright fra 1909. Denne loven skulle hjelpe og sikre komponisters rett til å kreve royalties fra salget av pateinnspillinger.[7]

Herbert arbeide også tett med John Philip Sousa, Irving Berlin og andre i forbindelse med dannelsen av American Society of Composers, Authors, and Publishers (ASCAP) og ble den 13. februar 1914 organusasjonens visepresident og direktør frem til sin død i 1924. Organisasjonen har historisk arbeidet for å beskytte skapende musikere og fortsetter dette arbeide i dag. I 1917 vant Herbert en rettstvist i De forente staters høyesterett. som ga komponister gjennom ASCAP retten til å ta betaling, "performance fees" for offentlige forestillinger av deres musikk.[13] ASCAP commissioned a statue in Herbert's honor in New York City's Central Park, erected in 1927.[14]

Dd og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Herbert hadde god helse og ikke vært syk i hele sitt liv, men døde brått og uventet av hjerteattakk 65 år gammel den 26. mai 1924, kort tid etter sitt siste show, The Dream Girl, som hadde før-premiere for Broadway i New Haven Connecticut.[15] Hans etterlatte, kone og to barn, Ella Victoria Herbert Bartlett og Clifford Victor Herbert.[16][17] Han ble gravlagt ved Woodlawn Cemetery, The Bronx,, New York.[18]

Herbert og hans musikk er feiret:

  • I filmen The Great Victor Herbert, fra 1939, hvor han ble spilt av Walter Connolly og også Mary Martin medvirket".[19]
  • Han ble også portrettert av Paul Maxey i filmen Till the Clouds Roll By fra 1946.
  • Mange av of Herberts egne arbeider er blitt brukt i uttalige filmer og i TV-show.ilms, and his music has been used in numerous films and television show
  • En skole i Chicago bærer navnet: Herbert Elementary School.

Arbeider[rediger | rediger kilde]

Spåkonen
Mary Garden i tittelrollen "Natoma"

Herbert var en produktiv komponist. Skrev:

  • To operas
  • En kantate
  • 43 operetter incidental music t
  • Ti produksjon for scenen
  • 31 composisjoner for orkester
  • ni for band compositions
  • ni for cello
  • fem for fiolin med piano eller orkester
  • 22 forpiano compositions,
  • en for føyte og klarinett
  • uttalige sanger, inklusive mange for Ziegfeld Follies,
  • 12 koral compositions
  • Utallige orkestreringer andre komponisters arbeider..[4]
  • Også The Fall of a Nation (1916), en av hans første for en helaftens film. Var antatt tapt, men kom tilsyne i kongressbiblitekets musikkavdeling.ncen bords spilt inn i 1987.[7]

Som komponist er Herbert ibest husket for sine operetter. Av hans instrumentale arbeider, bare få er å ffinne på et konsertprogran i dag. Likevel, etter Herberts død er noen av hans glemte verker fått ny populæritet i de par siste ti-år.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

'oftere av Victor Herbert av Edmond T. Quinn i Central Park, New York City

Følgende er en liste over noen av de best kjente innspillinger av Herberts musikk

  • The Music of Victor Herbert, Album C-1, dirigert av Nathaniel Shilkret, Victor, 1927
  • The Music of Victor Herbert, Album C-11, Victor Salon Group and Orchestra dirigert av Shilkret, RCA Victor, 1930
  • The Music of Victor Herbert, C-33, RCA Victor, dirigert av Shilkret med soloister, inklusive Jan Peerce kor og and orkester, RCA Victor, 1939; denne ble spilt inn like etter The Magic Key fra RCAs radioprogram med samme musikk.[20]
  • The Music of Victor Herbert, spilt inn av Beverly Sills, sopran og Andre Kostelanetz som dirigent på Angel records SFO-37160 (1976) vant Grammy-prisen
  • Cello Concerto no. 2, spilt inn av Julian Lloyd Webber, med London Symphony Orchestra, dirigert av Sir Charles Mackerras påmEMI Classics 747 622-2
  • Cello Concerto, Lynn Harrell med The Academy of St. Martin in the Fields, dirigert av Sir Neville Marriner på Decca 417 672-2
  • Victor Herbert Eileen: Romantisk komisk Opera i tre akter (1998) Ohio Light Opera James Stewart, Artistic Director; Newport Classic (NPD 85615/2)
  • Victor Herbert: Beloved Songs and Classic Miniatures (1999) spilt inn av Virginia Croskery sopran og Keith Brion, dirigent for Slovak Radio Symphony Orchestrapå the Naxos CD 8.559.26
  • The Red Mill: Romantisk Opera i to akter av Victor Herbert (2001) Ohio Light Opera; L. Lynn Thompson, dirigent; Steven Daigle, Kunstnerisk leder; Albany Records (Troy 492/493).
  • Stereo innspillinger av fire av Herberts operetter ble foretatt av Reader's Digest for deres album i 1963 Treasury of Great Operettas. Hver av operettene i settet på en LP side. De fire operettene i settet er Babes in Toyland, Mlle. Modiste, The Red Mill og Naughty Marietta. The Naughty Marietta selections have been re-released on CD.
  • Hero and Leander; Grofé: Grand Canyon Suite, Pittsburgh Symphony Orchestra, conducted by Lorin Maazel. (1994) Sony SK52491
  • Columbus Suite / Irish Rhapsody, Slovak Radio Symphony Orchestra conducted by Keith Brion (2000) Naxos 8.559027
  • Victor Herbert: The Collection, Victor Herbert And His Orchestra (2007) Syracuse University Recordings, SUR 1018. These are remastered transfers from Herbert's 1909–11 Edison cylinders.

Bibliography[rediger | rediger kilde]

  • American Society of Composers, Authors and Publishers. Victor Herbert. A bibliography of his recordings, compositions, operettas, instrumental, choral and other works. New York, 1959.
  • Herbert, Victor (1927). Victor Herbert Song Album (Vol. 1 utg.). New York: M. Witmark & Sons. OCLC 8022756. 
  • Herbert, Victor (1938). Victor Herbert Song Album (Vol. 2 utg.). New York: M. Witmark & Sons. OCLC 38229555. 
  • Herbert, Victor (1976). The Music of Victor Herbert. New York: Warner Bros. Publications. OCLC 3551867. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Sullivan's only concerto a classic", Arkivert 24. september 2010 hos Wayback Machine. The Los Angeles Daily News, March 13, 1987, reprinted at julianlloydwebber.com
  2. ^ Purdy, p. 72
  3. ^ Waters, p. 6
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Mott, Alyce.
  5. ^ Waters, p. 7
  6. ^ Kaye, pp. 25-26
  7. ^ a b c d e f g Ledbetter, Steven.
  8. ^ Herbert, Victor.
  9. ^ Waters, pp. 39-40
  10. ^ Waters, p. 57
  11. ^ Gould, pp. 66-83
  12. ^ Waters, p. 405
  13. ^ Victor Herbert profile at the Songwriters' Hall of Fame website, accessed 11 November 2009
  14. ^ "Victor Herbert Statue: Central Park", NYC Parks Dept. website, accessed 11 November 2009
  15. ^ Gould, p. 521
  16. ^ Tubb, Benjamin Robert.
  17. ^ Victor Herbert at the NNDB website, accessed 11 November 2009
  18. ^ Victor Herbert at Findagrave, accessed 11 November 2009
  19. ^ The Great Victor Herbert Arkivert 3. januar 2009 hos Wayback Machine.[1] Arkivert 3. januar 2009 hos Wayback Machine. at the Mary Martin website
  20. ^ Shilkret, Nathaniel, ed.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]