Vendetunnel
En vendetunnel er en hestesko- eller spiralformet tunnel som lages der vei eller jernbane må legges i slyng i terrenget for å omgå kraftige stigninger. Der det er liten plass, kan svingen i slynget legges i tunnel i fjellet. Slike vendetunneler brukes enkelte steder av jernbanen, siden slyng på jernbanelinjene krever stor svingradius. Vendetunneler brukes også noen steder på vei der det er for liten plass til å bygge slyng utenpå fjellet.
Jernbane
[rediger | rediger kilde]
På jernbanenettet i Norge er det vendetunneler på fire steder.
- På Dovrebanen ovenfor Dombås ligger vendetunnelen Grønbogen tunnel.[1][2][3] Dette var den første vendetunnelen på jernbane i Norge.[4]
- På Raumabanen ved Verma ligger vendetunnelen Stavem tunnel, samt Kylling tunnel som sammen med Kylling bro utgjør andre halvdel av vendesystemet.[1][5] [3]
- På Flåmsbana nedenfor Myrdal ligger vendetunnelen Vatnahalsen tunnel (i tillegg er det en hesteskosving i dagen ved Reinunga). Ved vendetunnelen krysser Flåmsbana sin egen høyereliggende trase to ganger.[6][7][3]
- På Sørlandsbanen (mellom Kongsberg og Nordagutu) er Kolset tunnel (899 meter)[8] en vendetunnel.[9]
Veg
[rediger | rediger kilde]
Vendetunneler brukes noen steder i det norske veinettet.
- Fylkesvei 50 i Aurlandsdalen[10] har fire vendetunneler: Langetunnelen, Kroktunnelen og Låvisbergtunnelene[11]
- Fylkesvei 53 mellom Tyin og Øvre Årdal har tre
- Europavei 134 ved Røldal har to Hordatunnelen (som er på felles strekning med riksvei 13) og Austmannalitunnelen[12]
- Riksvei 7 i Måbødalen har én vendetunnel: Storegjeltunnelen
- Fylkesvei 500 (Rogaland) i Lysefjorden har én vendetunnel: Lysetunnelen
- Spiralen er på en kommunal vei i Drammen.
- Aursjøvegen har en vendetunnel i det bratte berget ovenfor Finnset i Eikesdalen.[13][14]
- Vestbanekrysset har vendetunneler som ramper til/fra E18 i Oslo
- Kvitsøytunnelen på en arm til E39 blir en vendetunnel når den åpnes i 2033.
Enkelte vendetunneler finnes også på anleggsveier og mindre, offentlige veier. Veitunnelene er ofte avløsere for serpentiner (siksakk-veier), og leder gjerne veien gjennom både 360 og 720 graders svinger og mer, med betydelig nivåforskjell fra en inngang til den andre.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Alm, Paul (1924). Raumabanen. Aalesund: Hovedkommission: Aarflot.
- ↑ Norsk reisebok. Oslo: Hovedstyret. 1937. s. 13.
- 1 2 3 Østlund, Jan Helge (2003). Toget. [Hønefoss]: Kolltopp forl. ISBN 8299381088.
- ↑ Gundersen, Håkon (1983). Samferdsel i Norge. Oslo: Samlaget. s. 76. ISBN 8252123627.
- ↑ Norsk reisebok. Oslo: Norges statsbaner. 1939.
- ↑ Broch, Just (1938). Av Norges statsbaners historie. Oslo: Cappelen.
- ↑ Flåmsbana 40 år: 1940-1980. [Bergen]: John Grieg. 1980. ISBN 8271290312.
- ↑ Bjerke, Thor (2004). Banedata 2004: data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Oslo: Norsk jernbaneklubb. ISBN 8290286287.
- ↑ Fremgår av Norgeskartet, lest 6. juni 2022
- ↑ Welle-Strand, Erling (1996). Opplevelsesveier i Norge. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205238189.
- ↑ Lauritzen, Per Roger (2010). Aurlandsdalen og Skarvheimen. Oslo: Gyldendal. ISBN 9788205391451.
- ↑ NAF turforslag i Norge og Sverige. Oslo: NAF turisme. 1999. ISBN 8271671049.
- ↑ Norgeskart, lest 8. januar 2019
- ↑ Brubæk, Karoline (31. juli 2002). «Tøffere enn Trollstigen». DinSide.no (på norsk). Besøkt 8. januar 2019.