Vassdal-ulykken

Vassdal-ulykken
Vassdalen med Storebalak til venstre
Dato		5. mars 1986
Tidspunkt		Ca. kl. 13
Ulykkessted		Vassdalen
Årsak		Snøskred
Tall
Omkomne		16
Overlevende		15
Vassdal-ulykken 68°33′24″N 17°43′17″Ø

Vassdal-ulykken fant sted i Vassdalen 5. mars 1986 da en tropp med ingeniørsoldater ble tatt av snøskred. 16 soldater omkom. Ulykken er den verste det norske Forsvaret har opplevd i fredstid.

Ulykken skjedde under NATOs vinterøvelse Anchor Express. 5. mars 1986 skulle en tropp med ingeniørsoldater etablere en beltevogntrasé fra Bjerkvik til Salangsdalen via Vassdalen, Bukkedalen og Rauddalen som ledd i en flankeoperasjon. Etter klokka 13 løsnet et flakskred fra fjellet Storebalak og tok med seg 31 soldater og tre beltevogner.

Enkelte soldater kom seg på egen hånd ut av snøskredets overflate (etter at skredet stanset), men 16 soldater omkom. Ulykken førte til at resten av øvelsen ble avlyst og det ble rettet kritikk - fra medier, privatpersoner og granskninger - mot øvelsesledelsens beslutninger. Det ble i ettertid, som et resultat av ulykken, opprettet nye sikkerhetsprosedyrer i Forsvaret.^[hvilke?]

Før øvelsen

Været i området var dårlig uken før militærøvelsen, og de første meldingene om stor snøskredfare i området kom 25. og 28. To skredeksperter fra Forsvaret hadde undersøkt Vassdalen og kommet til at det var stor snøskredfare. Også øvelseslederen, generalmajor Martin Vadset, var på befaring over området med helikopter og observerte noen mindre snøskred. To dager før ulykken gikk det også et snøskred et annet sted i Vassdalen og noen timer før ulykken gikk det to mindre skred i det samme området. Øvelsen ble igangsatt og rundt 20 000 norske og allierte soldater deltok i vinterøvelsen i Troms og Nordland.

Hendelsesforløpet

Som en del av øvelsen skulle bataljonene gjennomføre en flankeoperasjon gjennom Vassdalen, Bukkedalen og Rauddalen. Målet med operasjonen var å komme bak motstanderne og avskjære E6 i Salangsdalen. For å få dette gjort, måtte det legges en beltevogntrasé gjennom dalførene. Dette oppdraget ble tildelt Tropp 2/Ingeniørkompaniet/Brigaden i Nord-Norge fra Holmen leir i indre Troms. Troppsjefen for Ingeniørtropp 2 hadde forut for hendelsen forlangt forsikringer om at oppdraget var trygt, og mannskapet regnet med at oppdraget ville bli avblåst på grunnlag av rasfaren og tidligere skred i området.

Klokken seks om morgenen 5. mars startet mannskaper fra tre lag i andre tropp, ingeniørkompaniet, fremrykkingen fra øst innover Vassdalen. Fremrykkingen gikk tregt fordi snøen var dyp og løs, og soldatene måtte delvis spa seg fram. Det var gråvær, snøfokk, dårlig sikt og rundt 10 minusgrader i området. Troppsjefen og mannskapet som satt i første vogn observerte to mindre skred på motsatt side av dalen og rapporterte via radiokommunikasjon inn til tredje bataljon, som troppen var underlagt. Beltevognene fulgte en oppmerket trasé innover dalen og kom til en flate nederst ved elven Storforsen. Derfra kjørte de opp en bratt stigning på rundt 100 meter, men beltevognene fikk problemer med å ta seg fram så mannskapet måtte ut av vognene og hjelpe til.

En BM BV202 beltevogn under øvelse i 1981.

Foto: Sjt. Stout

Om radiosambandet fungerte før raset kom, er det delte meninger om.

Snøskredet fra Storebalak

Troppen hadde klart å tilbakelegge omtrent to tredjedeler av stigningen da det klokken 13.05 løsnet et flakskred på omtrent 100 meters bredde fra fjellet Storebalak. Skredet gikk nedover fjellsiden og tok med seg 31 soldater fra ingeniørtroppen - og tre BV 202-beltevogner. Soldatene var blitt ført ned langs den skogkledde skråningen. Noen av soldatene klarte å komme seg løs ved egen hjelp, og begynte å grave frem sine medsoldater. Lagføreren som kom seg løs (fra snøskredet som hadde stanset) - en sersjant - overførte stedlig kommando til en av soldatene mens han sjøl løp tilbake langs traséen (som troppen tidligere hadde anlagt), for å tilkalle hjelp; En beltevognsfører løp også tilbake samme vei, for hjelp. Etter en halvtime kom sersjanten frem til noen knappetelt som var kommandoposten til et kompani fra tredje bataljon, og fikk meldt fra om skredet via radiosambandet.

Redningsarbeidet og funn av døde

Etter omtrent klokka 14 kom troppens nestkommanderende – med fenriks grad - frem til troppen. Troppssjefen var allerede kommet til skredområdet. Noen soldater gravde med bare hendene, i snø som var hard som betong. De fleste omkomne var påført store slagskader og var tildels ugjenkjennelige. Noen hadde overlevd selve raset og pustet under snøen, men døde senere. Militære mannskaper fra teltleirer ytterst i Vassdalen var [blant] de første framme på rasområdet. Flere timer senere kom politi fra Narvik og letemannskaper med helikoptre, og de hadde med seg skikkelig redningsutstyr. Da var det ingen overlevende igjen under snøen.

Omtrent en halvtime etter at raset gikk, kom det første militære helikopteret, blant annet med brigadesjefen. Han hjalp med å laste ofre inn i helikoptre - og holdt på i to-tre timer, inntil politiets skadestedsleder ankom.

Tolv militære helikoptre, et sivilt ambulansehelikopter og fire lavinehunder ble satt inn i leteaksjonen, men stiv kuling gjorde at de minste helikoptrene måtte trekkes ut. Letemannskapet bestod av om lag hundre mann fra Forsvaret, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp og Sivilforsvaret. Ti soldater ble fraktet til forsvarets feltsykehus i nærheten, mens åtte døde og en overlevende ble fraktet til Narvik sykehus. Tre døde og to overlevende ble fraktet til Harstad sykehus.

Blant redningsarbeiderne var Mads Gilbert.

Etter at NATO-øvelsen ble avlyst

Minneplate i Vassdalen.

Dagen etter – den 6. mars – ble resten av NATO-øvelsen avlyst. Samtidig kom den massive kritikken mot Forsvaret og øvelsesledelsen for beslutningen om å sende kompaniet inn i det svært skredfarlige området. Det kom også frem opplysninger om at soldatene flere ganger skal ha bedt om å få snu og at lokalbefolkningen advarte Forsvaret mot å gå inn i området på grunn av skredfaren.

Brigadesjef Arne Pran tok det formelle ansvaret for ulykken og sluttet i Forsvaret etter at saken var gransket. Han sa at «han aldri mottok skredekspertenes varsler, og han visste heller ikke at (...) ingeniørtroppen vegret seg for å gå inn i området».

Granskningskommisjon og kritikk

I juni 1987 leverte en regjeringsoppnevnt granskingskommisjonen sin konklusjon. Ingen av de ansvarlige offiserene ble tiltalt etter skredulykken. Forsvaret fikk hard kritikk av den offisielle granskingskommisjonen som ble nedsatt kort tid etter. Ifølge kommisjonen tok ikke de ansvarlige hensyn til de mange og alvorlige advarslene som forelå om snøskredfaren i området.

Kritikk fra pårørende har blant annet kommet fra Birgit Marskar Larsen - distriktsarbeidssjef i Ofoten; Hun har kritisert blant annet «den katastrofepsykiatriske oppfølgingen av etterlatte og pårørende etter raset» - ledet av Pål Herlof Herlofsen: Larsen sa at «Under minnemarkeringen på Bardufoss ble vi første gang kontaktet av Herlofsen. Han ga klar beskjed om at pårørende ikke måtte stille spørsmål til soldatene som overlevde. Begrunnelsen var hensynet til de overlevende».

I et TV-intervju på NRK i 2016 sa Stein Gunnar Frostrud (som var troppens nestleder på ulykkesdagen) at sjefer - uten å nevne navn - har forklart seg tildels uriktig i ettertid eller har rømt «i fra ansvaret ved da enten å huske dårlig (...)».

I 2019 mottok Eivind Hovin og Per Åge Nymoen Forsvarets medalje for edel dåd for sin innsats i ulykken.

Påvirkning på Forsvaret

Ulykken i Vassdalen satte en ny standard for hvordan Forsvaret i Norge ser på sikkerhet, og Hæren har brukt erfaringene fra ulykken til å fokusere på sikkerhet. Blant annet har rutinene ved øvingsplanlegging blitt skjerpet. Det har også blitt opprettet skredgrupper som skal undersøke snøforhold og skredfare, samt at det trenes på ulykkeshåndtering før og under øvelser. Ulykken har i ettertid også blitt brukt som studieoppgave i forbindelse med lederskapsopplæring ved Forsvarets skoler. Det har også vært tunge innslag av skredsikringslag på hver eneste større vinterøvelse siden.

Minnestein

Sommeren 1986 ble i det tidligere Holmen leir (like ved Maukstadmoen leir i Skjold garnison) i Målselv reist en minnebauta. I tillegg ble det ved rasstedet i nærheten av Storforsen i Vassdalen satt opp en minneplate over de 16 ingeniørsoldatene som mistet livet.

Se også

• Søk og redning/ SAR/ redningstjeneste

Litteratur

• Terje Vestvik: En tilnærming til begrepet ansvarsledelse i lys av Vassdalen-ulykken, 2007. Hovedoppgave - Universitetet i Oslo
• Harald Layton Den siste dagen : Vassdalenulykken, 2015 ISBN 9788269014105
• Camilla Ianke Snøskredulykker i Forsvaret : en studie av den menneskelige faktors betydning ved snøskredulykker i Forsvaret : muligheter og utfordringer ved Forsvarets ulykkesforebyggende arbeid Masteroppgave - Norges idrettshøgskole, 2010
• NOU 1986:20 Skredulykken i Vassdalen 5. mars 1986. Oslo: Universitetsforlaget. 1986. ISBN 8200710459. 
• Espen Viklem Eidum: Vassdalen 1986: Avhørene - offiserene - den hemmelige granskningen, 2019,

Eksterne lenker

• «20 år siden Vassdalulykka», fra NRK Troms 1. mars 2006
• Referat fra Stortingets spørretime 4. mai 1994, angående jagerflyene
• Referat fra Stortingets spørretime 18. mai 1994, angående jagerflyene
• Minneplate Vassdalulykken
• Dagbladet: 20 år siden Vassdalen
• Fremover: Måtte vise foreldre guttens grav
• Fremover: – Forsvaret har aldri fortalt sannheten
• - Det var ingen forvarsel. Jeg hørte bare et kraftig smell, så kom snøen.