Vardås (Færder)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rester av en kanonstilling på Vardås som den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig bygde ved hjelp av russiske krigsfanger.

Vardås er Færder kommunes nest høyeste punkt med 89 moh., og er beliggende omtrent midt på Nøtterøy, like ved Oserød.

Rester av en bygdeborg og en gravrøys gjør at Vardås har status som fornminne. Vardås er en av tre bygdeborger på Nøtterøy som trolig stammer fra folkevandringstiden, de to andre er Leirfjell og Høgås.[1] Mot slutten av andre verdenskrig begynte den tyske okkupasjonsmakten byggingen av et kystfort med kanonstillinger på Vardås.

Vardås fort[rediger | rediger kilde]

Modell av terrenget og kystfortet som tyskerne anla på Vardås 1944-45.

Under andre verdenskrig ble det påbegynt en større utbygging av et batteri på Vardås. Den tyske planen var å lage et anlegg her med tre større kanonstillinger, som skulle hindre de allierte å innta Oslofjorden og Oslo med krigsskip. Kun én av kanonstillingene ble ferdigstilt. Tyskerne planla å ha et mannskap på 900 mann på Vardås når alt var ferdigbygd. De ville også knytte kanonstillingene på Vardås til en radar, for å bedre treffsikkerheten. Den offisielle tyske betegnelsen på festningen var Batterie 6/ MAA 501.

Kanonene var av et kaliber på 38 centimeter og veide 93 tonn. Prosjektilet kunne veie opptil 800 kg og hadde en maksimal rekkevidde på 43 000 meter. Disse kanonene ble tatt fra den franske marinen, og var egentlig påtenkt deres slagskip «Jean Bart».

Bygging[rediger | rediger kilde]

Rester av utstyret brukt under byggingen av anlegget.

Tyskerne begynte å evaluere norske kystfestninger allerede sommeren 1940, for å finne ut om de kunne brukes til å forsvare det okkuperte landet. Fra 1941 begynte de å bygge sine egne forsvarsanlegg rundt om i landet, og i 1944 startet de bygging av et batteri med tre kanoner på Vardås. Byggingen av Vardås ble i stor grad utført av russiske krigsfanger stasjonert på Bergan fangeleir. Men også nordmenn, lokket av generøs betaling, deltok i byggingen. Det ble arbeidet dag og natt helt fram til frigjøringen i mai 1945. Bare den nordligste av kanonstillingene ble ferdig. I tillegg rakk tyskerne å bygge ferdig veiene i området og å lage rom og ganger i fjellet. Ifølge den tyske sjefen på Vardås, løytnant Riedel, ble det avfyrt seks granater fra Vardås.[2] Riedel ble etter kapitulasjonen i mai 1945 internert i Larvik. Han ga amerikanske eksperter tekniske opplysninger om kanonene.

Vardås i etterkrigstida[rediger | rediger kilde]

Vardås har også i etterkrigstida blitt brukt til militære formål. Området kom under norsk militær kontroll etter tyskernes kapitulasjon. Fram til 1949 ble ingenting rørt. Dette året begynte man å demontere de to kanonene som var satt opp, og løpene ble sendt tilbake til Frankrike. De ble erstattet av tyske kanonløp av samme kaliber. 20. oktober 1950 foretok Forsvaret en annonsert prøveskyting. I 1957 ble det bestemt at Vardås ikke lenger skulle huse disse kanonene, og året etter ble de demontert, hugd opp og fraktet bort som skrapjern. Traverskrana ble solgt og står i dag ved et jernbanespor nord for Nesbyen.

Etter den kalde krigens slutt har størsteparten av Vardås blitt frigjort for offentligheten og kun et mindre område på toppen av Vardås blir i dag fortsatt brukt av det norske forsvaret. Heimevernet hadde base på Vardås fram til 1993, men i dag sitter Forsvaret kun igjen med en data- og sambandsstasjon inne i fjellet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Dyrhaug, Tore (1993). Vardås – bygdeborgen som ble tyskernes tunge batteri. Njotarøy – Årsskrift 1993/94.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]