Rauøy fort
| Rauøy fort | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Fredrikstad | ||
| Formål | Kystfort | ||
| Kart | |||
 Rauøy fort 59°13′48″N 10°41′45″Ø | |||
Rauøy fort er ett av kystfortene i Oslofjord festning. Fortet ligger på øya Rauøy i Oslofjorden i Fredrikstad kommune.
Opprettelse av fortet[rediger | rediger kilde]
De første delene av Rauøy ble kjøpt av Forsvaret i 1916 og 1918, men Hæren ved Festningsartilleriet begynte etableringen på Rauøy fort allerede i 1913. Fra 1916 ble det bygget et provisorisk anlegg som nøytralitetsvern under den første verdenskrig. Anlegget hadde seks kanoner, hvorav fire var 12 cm kanoner hentet fra krigsskipet Kong Sverre.
Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]
I løpet av 1930-tallet ble Rauøy fort kraftig modernisert og ble i 1934 utstyrt med to 15 cm batterier, hver med to HKL/50 Bofors-kanoner med en skuddvidde på 19 500 meter. I tillegg fikk anlegget et luftsvernsbatteri og flere lyskastere. I 1939 tjenestegjorde 200 mann og snaut 20 offiserer i tre måneder om gangen.
Invasjonen i 1940[rediger | rediger kilde]
Da det tyske angrepet mot Norge ble innledet kom Kampgruppe 5 med den tunge krysseren Blücher i spissen innover Oslofjorden natten til den 9. april 1940. Rauøy fort ble varslet om den tyske eskadren som det norske bevoktningsfartøyet Pol III hadde observert. Ca. kl 23:30 1940-04-08 observerte batterisjef kaptein Gullichsen på søndre 15 cm batteri konturene av to krigsskip i lyskjegelen fra en 150 cm lyskaster, identifisering var ikke mulig. Kl 23:32 åpnet søndre batteri et løst og deretter et varselskudd 30 grader foran baugen på forreste fartøy. Krigsskipene stoppet ikke, men blendet fortet med to lyskastere.
Kl 23:35 åpnet søndre batteri ild med brisantgranater mot det fremste fartøyet, ildgivningen tok slutt etter fire skudd kl 23:42 da tåken var så tett at ikke strandlinjen var synlig. Ca kl 05:30 1940-04-09 ble det observert at det ble landsatt soldater fra to fartøyer i Revebukta på østsiden av Rauøy. Etter harde kamper hvor det fra norsk side ble skutt 45 granater fra Nordre batteri og ca. 2500 skudd fra mitraljøsene. To norske soldater falt under kampene. De tyske styrkene hadde 60 falne (øyenvitner sier ca. 200) og et fly.[1] Ca. kl 07:55 fikk fortet feilaktig beskjed om å overgi seg, senere på dagen ble styrkene sendt vekk fra øyen.
Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Den tyske okkupasjonsmakten anla en marineartilleriskole på Rauøy. I 1942 ble kanonene skiftet ut med fire 15cm SKL/45.
Fangeleiren på Rauøy[rediger | rediger kilde]
På Rauøy finner en fremdeles ruiner etter en krigsfangeleir for sovjetiske krigsfanger. Stolpehullene etter piggtrådgjerdet er uomtvistelige bevis på hva som var her. [2]
På slutten av krigen, da Finnmark og Nord-Troms var evakuert, var det en periode hele 600 fanger på øya. Leiren var anlagt tidligere og fangene ble brukt som slaver for å bygge det tyske festningsanlegget. De levde under umenneskelig forhold på den forblåste øya. Krigsfangeleiren ligger på vestsiden av øya, uten ly for vær og vind. Leiren besto av mange uisolerte brakker med doble piggtrådgjerder og vakttårn.
Oppholdsrommene i brakkene var beregnet til 15-20 mann, men måtte ta imot 40-50 mann. På ca. 20 kvm skulle fangene spise og gjøre sitt fornødne. Når fangene som straff ble holdt innestengt i brakkene, ble verken vinduer eller dører lukket opp. Brakkkene var forøvrig utilstrekkelig med tynn elendig bekledning, som gjorde de varme om sommeren og iskalde om vinteren. Når freden kom den 8. mai 1945, ble det funnet 381 krigsfanger i en slett forfatning her.
Som tause vitner om krigens brutalitet, ligger ruinene på rad og rekke og roper ut en historien som de fleste har glemt. Stolpehullene etter piggtrådgjerdet er uomtvistelige bevis på hva som var her. Oppholdsrommene i brakkene var beregnet til 15-20 mann, men måtte ta imot 40-50 mann. På ca. 20 kvm skulle fangene spise og gjøre sitt fornødne. Når fangene som straff ble holdt innestengt i brakkene, ble hverken vinduer eller dører lukket opp. Brakkene var bygd uten isolasjon og med tynn kledning, som gjorde de varme om sommeren og iskalde om vinteren. Da freden kom i mai 1945 ble det funnet 381 krigsfanger i en slett forfatning her.
7. juni 1945 reiste fangene fra Fredrikstad stasjon. Oberst Koschenko, russernes sjef, ga uttrykk for sin takknemlighet for all vennlighet og hjelp de hadde mottatt i distriktet. Lokomotivet var pyntet med et norsk og et sovjetrussisk flagg, og flere av russerne hadde små, norske flagg i hendene.
Under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
I 1948 eksproprierte Forsvaret de resterende delene av Rauøy. Fra juli 1947 til 1958 hadde Forsvaret en rekruttskole på Rauøy. Fra 1953 til 1959 holdt Forsvarets hundeskole til på Rauøy.
Under den kalde krigen utgjorde Bolærne sammen med Bolærne fort Bolærne-Rauøy-linjen som skulle hindre en fiende i å trenge inn i Oslofjorden. I 1963 ble det satt opp et batteri med fire eks-tyske 15cm SKC/28 kanoner, i 1966 ble kanonene flyttet til nye kasematter. I 1967 ble det satt opp et batteri med tre 10,5cm SKC/32 som bestrykningsbatteri for det kontrollerbare minefeltet i Rauøyfjorden. Et batteri med tre 75mm Bofors-tårnkanoner ble etablert i 1979, samtidig så ble en 10,5cm SKC/32 utfaset.
På det meste skal over tusen mann ha tjenestegjort på Rauøy samtidig. Anlegget skal ha bestått av opptil hundre bygninger, hvorav omtrent halvparten var brakker. 20 hus står fortsatt igjen. De fleste av disse ble bygget på slutten av 1930-tallet eller av okkupasjonsmakten. Under hele den kalde krigen var enten Bolærne eller Rauøy fort beredskapsfort hvor hovedstridsmidlene skulle være klare til å åpne ild på 30 minutters varsel, i 1981 ble kravet redusert til 4 timer.
Fra 1980-tallet har Rauøy fort mest blitt brukt til trening- og øvelsesvirksomhet av Forsvarets skoler, Heimevernet og jegerstyrker. I 1990 detonerte minefeltet i Rauøyfjorden ved et uhell etter et lynnedslag.
Etter den kalde krigen[rediger | rediger kilde]
10,5 cm batteriet ble sammen med to av de fire 15 cm batteriene demontert i perioden 1998–1999, samtidig ble minefelt utfaset[3]. De to øvrige 15 cm kanonene anses som museumsgjenstander. I likhet med i resten av Kystartilleriets anlegg så ble tårnkanonbatteriet lagt i møllpose i 2001.
I 2004 kom flere avisoppslag om at øya var blitt tilbudt til Brunstad Christian Church.[4] Dette ble senere benektet av Forsvarsdepartementet, som opplyste at Rauøy fort fortsatt er i militær bruk og ikke er lagt ut for salg.
Per 2007 ble anlegget disponert Hærens jegerkommando. Det har likevel vært åpnet for en viss allmenn ferdsel på nordspissen av øya.[5]
Alle spor etter militær virksomhet i landskapet innenfor Forsvarets eiendom er i dag vernet. To moniermagasin fra 1930-tallet er dessuten fredet.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fjeld, Odd T. (1930-) (1995). Kystartilleriets falne og sårede i krigen 1940-1945: et minneskrift. Oslo: Kystartilleriet. s. 15.
- ^ www.festningsverk.no
- ^ St. prp 33 Arkivert 3. juli 2014 hos Wayback Machine.
- ^ f-b.no: Rauøy ikke til salgs[død lenke]
- ^ f-b.no: Den hemmelighetsfulle øya[død lenke]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Klar til strid – Kystartilleriet gjennom 100 år, Kystartilleriets Offisersforening, 1999. ISBN 82-995208-0-0
- Forsvaret av hovedstaden: Østlandets sjøforsvarsdistrikt og Karljohansvern 1945-2000, Bergen: Eide, 2007.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Rauøy fort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- f-b.no: Stort og smått om Rauøy[død lenke]
- Katalog Østlandet 010610 Rauøy
