Bolærne fort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°12′12,733″N 10°34′15,114″Ø

7,5cm Bofors tårnkanon
Tyskbygd mitraljøsestilling med utsikt ut over havneområdet

Bolærne fort er ett av kystfortene i Oslofjord festning. Fortet ligger på Østre Bolærne i øygruppen Bolærne i Nøtterøy kommune.

Opprettelse av fortet[rediger | rediger kilde]

Høsten 1916 startet Forsvaret med en provisorisk utbygging på Østre Bolærne med fire stk eldre 12 cm Bofors-kanoner og to stk. 65 mm kanoner på Østre Bolærne for å trygge marinens hovedbase som den gang var Karljohansvern i Horten.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I januar 1935 startet en utbygging på Østre Bolærne med tre stk 15 cm L/50 Bofors-kanoner.

Invasjonen i 1940[rediger | rediger kilde]

Tysk minekart over Bolærne

Kl. 23:32 den 8. april 1940 observerte Bolærne fort tre mindre fartøyer i tåken, etter at de nesten hadde passert observasjonsfeltet til kommandoplassen. Fortsjefen, major F. W. Færden, beordret ild med brisantgranater, men batterisjefen var så inneksersert med nøytralitetsreglene at han beordret varselsskudd. Fartøyene svarte på varselsskuddet med å blende fortet med lyskastere. Da fortsjefen fikk batteriet til å skyte skarpt fikk ikke den uøvde betjeningen åpnet ild før etter at fartøyene hadde kommet ut av orografens sektor. Om morgenen 9. april lettet tåken, og mellom kl. 09 og 10 forsøkte tyskerne å angripe fortet med tre mindre fartøyer. Fortsjefen lot fartøyene komme midtfjords før han beordret ildåpning. Etter fem skudd trakk tyskerne seg tilbake mens de la røykskjerm. Etter angrepet ble fortet bombet av fly. Sjefen for den ene mitraljøsetroppen, fenrik G. A. Kvisle, ble såret av en bombesplint gjennom kjeven. En menig ble også såret. Tyskerne angrep på ny ca. kl. 12 med to fartøyer. Kl. 12.14 var kanon 1 ute av funksjon, og kl. 12.23 var kanon 2 også ute av funksjon, men tyskerne trakk seg likevel tilbake. Flyangrepene fortsatt utover dagen. Etter at tyskerne merket at det norske luftvernet var ineffektivt gikk de på mer nærgående og bestrøk fortet med mitraljøseild. Etter gjentatte angrep var to av tre kanoner ute av drift kl. 09.40 den 10. april. Den siste kanonen hadde mulighet til å avfyre noen få skudd før den også ville være ute av drift. Kl. 12.30 heiste fortet hvitt flagg for å markere at det hadde overgitt seg. Menig Hans Christian Furuseth ble drept i det han heiste flagget. Senere på kvelden ble mannskapet ført vekk fra Bolærne av tyskerne.

Under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under krigen bygde okkupasjonsmakten ut Østre Bolærne med ytterligere en 15 cm HKL/50 Bofors-kanon og i tunnelbatteriet ble det i 1944 montert fire stk 10,5 cm K331(f). Førstnevnte batteri fikk betegnelsen "MKB 3/501 Bolärne, tunnelbatteriet "HKB 8./980 Kongshavn (983)" (MKB ⇒ Marine-Küsten-Batterie).

Under den kalde krigen[rediger | rediger kilde]

Signalstasjon

Under den kalde krigen utgjorde Bolærne sammen med Rauøy fort Bolærne-Rauøy-linjen som skulle hindre en fiende i å trenge inn i Oslofjorden. I tillegg til kanoene ble det lagt ut et kontrollerbart minefelt i Huikjæla i fredstid. Minestasjonen ligger på Vestre Bolærne. Ved mobilisering skulle det legges ut et ukontrollerbart minefelt mellom Rauøy og Bolærne, slik at skipstrafikken måtte gå mellom fastlandet og hhv. Rauøy eller Bolærne. Under hele den kalde krigen var enten Bolærne eller Rauøy fort beredskapsfort hvor hovedstridsmidlene skulle være klare til å åpne ild på 30 minutters varsel. I 1981 ble kravet redusert til 4 timer.[1]

I 1950/51 ble kanonene i tunnelbatteriet byttet ut med 4 stk 12,7 cm SKC/34. Bofors-kanonene ble faset ut før 1960. I 1972 ble det montert to 75 mm Bofors tårnkanoner, og ytterligere en ble montert i 1974. På Vestre Bolærne ble det på 1960-tallet bygget et lageranlegg i fjellet for NATO-midler som hovedsakelig ble brukt av den vesttyske marinen.[2]

Nedleggelsen av fortet[rediger | rediger kilde]

Tunnelbatteriet samt minefeltet ble nedlagt i 1999.[3] De tre tårnkanoene ble lagt i møllpose i 2001[4].I 2004 ble Bolærne solgt til Brunstad Christian Church. Etter mye politisk debatt frasa BCC seg eiendommen, slik at den ble solgt til Vestfold fylkeskommune og åpnet som friluftsområde. Før området ble åpnet for allmennheten ble øyene sikret ved at løpegraver ble gjenfylt, bunkere og nærforsvarsstillinger gjenmurt og piggtråd fjernet. Kanonene i tunnelbatteriet står igjen, men er gjenmurte, slik at kanonrørene stikker ut av kasemattene.[5]

Museumsvirksomhet[rediger | rediger kilde]

I 2013 ble fjellanlegget til to av tårnkanonene plombert, men selve kanonene står igjen. Den sydligste kanonen samt radarstasjonen er åpen for omvisning om sommeren i regi av Tønsberg Forsvarsforening.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Klar til strid – Kystartilleriet gjennom 100 år, Kystartilleriets Offisersforening, 1999. ISBN 82-995208-0-0
  • Forsvaret av hovedstaden: Østlandets sjøforsvarsdistrikt og Karljohansvern 1945-2000, Bergen: Eide, 2007.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]