Sovjetiske krigsfanger 1941–42

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Russiske krigsfanger)
Hopp til navigering Hopp til søk
Invasjonsplanen
Konflikt: Del av Østfronten under andre verdenskrig
Operation Barbarossa.png
Den opprinnelige tyske invasjonsplanen
Dato22. juni 1941 - 5. desember 1941
StedSentral-Europa og Øst-Europa
ResultatAksemaktene erobret store deler av Sovjetunionen og påførte Den røde armé store tap, men mislyktes i å slå ut Sovjetunionen i en blitzkrieg
Stridende parter
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Romanias flagg Romania
Finland Finland
Ungarns flagg Ungarn
Den første slovakiske republikks våpenskjold Slovakia
Kroatias Ustasa-flagg Den uavhengige staten Kroatia
Sovjetunionen Sovjet

I løpet av kun åtte måneder i årene 1941–1942 under andre verdenskrig, drepte den invaderende tyske hæren (Wehrmacht) anslagsvis 2,8 millioner sovjetiske krigsfanger gjennom systematisk utsulting, eksponering og summariske henrettelser. Denne lite kjente krigsforbrytelsen regnes sammen med massakren i Nanjing, borgerkrigen i Bangladesh og folkemordet i Rwanda og holocaust mot jødene som et av de verste massedrap i menneskehetens historie.

Mot slutten av 1939 gav SS-leder Heinrich Himmler (1900–1945) ordre om å utarbeide en helhetlig plan for okkupasjon og germanisering av de slaviske områdene i øst. En foreløpig skisse ble levert Himmler sommeren 1941, og den endelige versjonen var ferdig i mai 1942. Målet var en helt ny befolkningssammensetning i de vestlige delene av Sovjetunionen. Deler av den slaviske befolkningen skulle fordrives til Sibir, andre skulle utsettes for massedrap, dels ved utsulting, dels ved at grupper skulle drives inn i sumpområder og dels ved massakrer. Resten skulle beholdes som slavearbeidere. Fire millioner tyskere, eller «germanere» som nazistene kalte dem, skulle bosette og kolonisere de vestlige delene av Sovjetunionen.

Innledningen[rediger | rediger kilde]

Den tyske framrykkingen 21. juni
til 5. desember 1941:

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9. september 1941

██ til 5. desember 1941

Den tyske hæren invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, i den største militære operasjon verden hadde sett. Hitlers Operasjon Barbarossa hadde som mål å velte Stalins kommunistregime og å innføre «Lebensraum» – et brutalt system basert på slaveri og koloniell utbytting av de sovjetiske massene og det sovjetiske samfunnet. Den sovjetiske hærene var desimert på grunn av utrenskningene, og ved synet av nazistenes angripende hær, smuldret den raskt.

I de første månedene av krigen samlet nazistene sovjetiske vernepliktige i store leire rundt Minsk, Smolensk, Bryansk og Kiev. Før den brutale russiske vinteren var over, var millioner av sovjetiske krigsfanger døde, fanget bak piggtråd uten beskyttelse mot vær eller vind, henrettet i hopetall av den tyske hæren eller transportert til Tyskland for utryddelse.

R.J. Rummel skriver at krigsfanger gjennom historien har fått «særlig dødelig behandling […] Hvis deres liv ble spart, ble de ofte sendt for å arbeide som slaver i gruver, i byssa, i sumper eller som annen arbeidskraft som drepte dem raskt. Mongolene brukte fangene sine i de fremre rekkene når de angrep befestede byer og tettsteder, og tvang dem til å fylle vollgravene eller forberede katapultene nær de farlige veggene. Hvis de ikke ble slaver, ble krigsfanger ofte rett og slett drept eller massakrert».[1] De unge sovjetiske menn som falt i tyske hender i løpet av disse månedene, kunne forvente ei behandling enda mer barbarisk enn den historiske standard. Som slavere ble de betraktet som «Untermenschen» – undermennesker – av nazistene. I den grad de nazistiske styrkene var bekymret for loven, mente de at krigens lover ikke gjaldt dem og deres framferd.

Som et aspekt kan vi slå fast at krigsfangebenevnelsen ikke nødvendigvis refererer til menn som hadde gjennomført militærtjeneste. Nazipolitikken i de okkuperte områdene var veldig eksplisitt: «Menn mellom 15 og 65 år skulle behandles som krigsfanger … [og] tatt til fangeleirene.» Den 18. panservidisjonen hadde «ordre om å arrestere alle menn i militær alder og sende dem bak fronten»[2]. Dette ble raskt en eufemisme for massemord gjennom drap, sult og eksponering. Selv de som var innkalt til formell militærtjeneste, fikk de liten mulighet til å oppleve kamp: de fleste av fangene i denne tidlige fasen av Operasjon Barbarossa overgav seg en masse etter å ha blitt omringet.

Massemordene[rediger | rediger kilde]

«Øyenvitneskildringer er veltalende og samstemte for hvordan hele divisjoner ble samlet under åpen himmel», skriver Alexander Dallin om skjebnen til de sovjetiske krigsfangene. «Epidemier og epidemiske sykdommer desimerte leirene. Tortur og overgrep fra vaktene var dagligdags. Millioner tilbrakte uker uten mat eller tak over hodet. Lastebillass av fanger var døde innen de ankom bestemmelsesstedene. Dødstallene varierte betydelig, men nesten ingen steder utgjorde de mindre enn 30 prosent vinteren 1941–1942, og noen ganger så høyt som 95 prosent»[3].

Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941

Mange av de fangede sovjetiske mennene ble tvunget til å gå «hundrevis av kilometer» til sine anviste leire. Oberst Erwin Lahousen, en tysk utenlandsk etterretningsoffiser, skrev i oktober 1941 at «Kolonnene av [sovjetiske] krigsfanger som beveget seg på veiene gjorde et idiotisk inntrykk, som flokker av dyr. Vaktlagene … kan bare opprettholde et skinn av orden … ved hjelp av fysisk makt. På grunn av de fysiske anstrengelsene som marsjen påfører dem, det magre kostholdet og de dårlige boforholdene og levekårene i de enkelte leirene, brøt ofte krigsfangene sammen, for deretter å bli båret av sine soldatkamerater eller bli liggende. Den 6. armé hadde gitt ordre om at alle krigsfanger som bryter sammen, skal henrettes. Dessverre ble det gjort langs veien, til og med i byene … »[4].

Forholdene i fangeleirene var tilsvarende fryktelige. «Det var ingen brakker eller permanente boliger. Leirene var rett og slett åpne områder innegjerdet med piggtråd. Fangene måtte ligge i sola, også i gjørma, og om vinteren – med temperaturer ned til minus 30 grader – med fare for å fryse i hjel», skriver Omer Bartov[5].

En ungarsk panservognoffiser som besøkte en innhegning beskrev det slik: «Bak piggtråden var det titusener av [sovjetiske] fanger. Mange var på nippet til å dø. Få kunne stå på beina. Ansiktene deres var tørket opp og øynene sunket dypt i skallen. Hundrevis døde hver dag, og de som hadde krefter igjen ble dumpet i ei stor grop»[6].

Kannibalisme var utbredt, og bevisst, ifølge Dallin: «Tysk politikk hadde forårsaket, eller i det minste hadde tålt, nedvurdering av fangene – og så holdt det opp mot sitt eget folk som noe utskjelt, som noe typisk av undermenneskene som aldri kunne bli som det vestlige mennesket»[7].

I sitt episke mesterverk The Gulag Archipelago, beskriver Aleksandr Solzjenitsyn scenen i en fangeleir slik: «… kveldståka hang over et myrlendt landskap omkranset av piggtråd, et mangfold av bål, og rundt bålene, vesener som en gang hadde vært russiske offiserer, men hadde blitt bestialske skapninger som gnagde bein av døde hester, som bakte karbonader av potetris, som røykte husdyrgjødsel og hos alle vrimlet det av lus. Ikke alle disse tobeinte skapningene var enda døde. Ikke alle hadde mistet evnen til forståelig tale. I refleksene fra bålene kunne vi se hvordan de gradvis forstod at de hensank til et liv som neandertaler»[8].

Massedød gjennom utsulting var ventet og planlagt av nazistenes militære strateger. «Daglige rasjoner utgjorde bare en firedel av hva en normal person trengte for å overleve. Disse magre rasjonene var resultat av vedtak forut for invasjonen, det vil si at det å tilby mat til Wehrmacht hadde høyest prioritet. ‘Som et resultat vil millioner av mennesker garantert sulte’, var den avvisende konklusjon formulert på en konferanse for tyske statssekretærer i Berlin i mai 1941»[5].

Hvor mange døde?[rediger | rediger kilde]

Fordi målgruppen hovedsakelig besto av soldater i en byråkratisk drevet moderne hær, er folkemordet mot de sovjetiske krigsfangene et av de best dokumenterte. Daniel Goldhagen, i Hitler's Willing Executioners[9], sier at «2,8 millioner unge, sunne sovjetiske krigsfanger» ble drept av tyskerne, «hovedsakelig gjennom utsulting … i løpet av mindre enn åtte måneder» i årene 1941–1942, før «svekking av sovjetiske krigsfanger … ble stoppet» og tyskerne «begynte å bruke dem som arbeidere». Det er god grunn til å tro at antallet drap overstiger selv den verste perioden av Holocaust mot jødene, selv om det totale antall drepte var lavere, og de sovjetiske ofrene kom fra et mye større befolkningsgrunnlag.

Peter Calvocoressi og Guy Wint skriver i Total War at «Det totale antall fanger tatt av de tyske armeer i Sovjetunionen var omtrent 5,5 millioner. Av disse var så mange som 3,5 millioner eller flere gått tapt innen midten av 1944 – enten bevisst drept eller gjennom kriminell uaktsomhet. Nesten to millioner av dem døde i leirene og tett på én millioner forsvant i militær varetekt enten i Sovjetunionen eller i omkringliggende områder; ytterligere 250 000 forsvant eller døde i transitt mellom fronten og leirene; ytterligere 473 000 døde eller ble drept i militær varetekt i Tyskland eller Polen». De legger til at «denne slaktingen av fanger kan ikke forklares på grunn av det eiendommelige kaos som ble skapt av krigen i øst … den virkelige årsaken var en bevisst umenneskelig politikk fra nazistenes side mot russerne som et folkeslag, ivaretakelse av hærsjefenes holdninger og forhold som oppfordret dem til å utstede en dødsdom på sine fanger.»

Tapene må plasseres i sammenheng med en krig som drepte så mange som 40 millioner sovjetene, inkludert et stort antall ikke-stridende utenom krigsfangene. Likevel, skriver Alexander Werth at «ved siden av jødene i Europa, seks millioner av dem omkom i hendene på tyskerne … den største tyske forbrytelse var utvilsomt utryddelse gjennom sult, eksponering og på andre måter av … [sovjetiske] krigsfanger»[10]. Gitt at mesteparten av drapene fant sted i løpet av bare åtte måneder, var det sammen med folkemordet i Rwanda, den mest konsentrerte masseslakt gjennom alle tider, bortsett fra de mest ekstreme månedene av jødiske holocaust. Det var også uten tvil den største enkelthandling av kjønnsrelaterte drap i menneskehetens historie.

En viktig gruppe av sovjetiske ofre er utelatt i beregningene, nemlig de soldatene som aldri nådde fangenskap etter å ha overgitt seg. Ifølge Ward Churchill, «kanskje så mange som én million soldater … ble rett og slett henrettet av Wehrmacht og Waffen-SS-enheter heller enn å bli tatt til fange i første omgang»[11].

Som en skjebnens ironi opplevde de to millioner krigsfanger som overlevde hjemsendelsen til Sovjetunionen, å bli arrestert en masse, mistenkt for samarbeid med tyskerne. Nesten uten unntak ble de dømt til lange straffer i de sovjetiske dødsleirene. Ingen vet med sikkerhet om antallet som døde der, men totalt må det ha vært ti tusener om ikke hundretusener. «I russisk fangenskap, ble som i tysk fangenskap, det verste av alt reservert for russerne,» skriver Solzjenitsyn. «I Russlands et tusen et hundre årige eksistens som stat, har det vært gjort mange feil og fryktelig gjerninger, men blant dem var det aldri en så multimillioner stygg gjerning som dette! Å forråde dine egne soldater og proklamere dem forrædere»[12].

Hvem hadde ansvaret?[rediger | rediger kilde]

Massedrapet på de sovjetiske krigsfangene var et direkte uttrykk for «de ideologiske begrepene i naziregimet, som fysisk ønsket å eliminere ‘de bolsjevikske Untermenschen’», skriver Bartov[13]. Som sådan er det lederne av Nazi-regimet, fremfor alt Adolf Hitler, som bærer det største ansvaret for å påføre sine rasistiske tanker på de sovjetiske folk, jødene og mange andre. «Selv tydelig klar over fangenes situasjon,» skriver Alexander Dallin, «nazislederne inntok en indignert positur av rettferdig harme over de lidendes oppførsel». Propagandaminister Hermann Göring spøkte om kannibalisme i leirene,forteller en diplomat som «i leirene for [sovjetiske] krigsfanger, etter å ha spist alt mulig, inkludert sålene på støvlene, har de begynt å spise hverandre, og hva er mer alvorlig, har også spist en tysk vakt»[7].

Ingen mann eller lita gruppe kan begå folkemord alene. Beslutningen om å ignorere de lover som regulerer behandling av krigsfanger ble også laget av titusener av tyske offiserer. «Bortsett fra at noen generaler ved Nürnbergprosessen forsøkte å hevde at det var vanskelig uventet å måtte mate så mange krigsfanger, fins det ikke bevis for at hæren gjorde noe som helst for å motarbeide politikken om å utrydde [sovjetiske] krigsfanger, iallfall ikke i løpet av de første tolv eller atten månedene av krigen. Noen av disse gentleman-tyske generalene sultet bevisst de [sovjetiske] krigsfangene», skriver Werth[14].

Folkemord-handlinger mot det sovjetiske folket, og mot sovjetiske jøder i særdeleshet, ble utført av hundretusener av «vanlig tyskere» sendt for å kjempe på østfronten og gjennomføre den nazistiske okkupasjonens politikk. Daniel Goldhagens bok Hitler's Willing Executioners (Hitlers villige bødler) har gjort mye for å gjenopplive debatten om rollen som «vanlige» mennesker hadde i å påføre grusomheter på andre mennesker.

Etterord[rediger | rediger kilde]

Sovjeterne stoppet nazistenes hærer fem mil fra Moskva i desember 1941, og klarte også til slutt å få overtaket i slaget ved Stalingrad (1942–1943) og slaget ved Kursk (juli 1943). I april 1945 hadde de sovjetiske styrkene knust all motstand og okkuperte den tyske hovedstaden, Berlin.

Sovjetene tok en glupsk hevn på de millioner av krigsfanger som falt i deres hender under krigen. Mange ble rett og slett henrettet, de fleste ble sendt til konsentrasjonsleirer hvor de døde av eksponering, sult og overarbeid. Tyske krigsfanger (sammen med rumenere, italienere og andre) «ble [ikke] behandlet i samsvar med Genève-konvensjonen. Tusenvis frøs ihjel og sultet på marsj eller i uoppvarmede storfelastebiler, eller gjennom slavearbeid i leirene. Varme, husly og klær var utilstrekkelig, sykdommer som tyfus var frodig og maten var så knapp at det ved flere anledninger fant sted kannibalisme. I alt mistet minst én million tyske fanger livet av de 3 150 000 som Den røde armé tok», skriver MacKenzie[15].

Den russiske hæren er i dag fortsatt ei dødsfelle for vernepliktige menn – men er ikke i hendene på en utenlandsk inntrenger. Så mange som 10 000 soldater dør hvert år på grunn av trakassering, overgrep, mord eller selvmord.

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rummel, Death by Government, side 67
  2. ^ Bartov, The Eastern Front, side 110
  3. ^ Bartov, The Eastern Front, side 110
  4. ^ sitert i The Hamburg Institute for Social Research, The German Army and Genocide: Crimes Against War Prisoners, Jews, and Other Civilians, 1939–1944 [New York: The New Press, 1999], side 100, sid. 142
  5. ^ a b The German Army and Genocide, side 142
  6. ^ Werth, Russia At War, side 635-36
  7. ^ a b Dallin, German Rule in Russia, side 415
  8. ^ Solzjenitsyn, The Gulag Archipelago, side 218
  9. ^ side 290
  10. ^ Russia in war, side 634
  11. ^ Churchill, A Little Matter of Genocide, side 48
  12. ^ Solzjenitsyn, The Gulag Archipelago, side 240, side 256.
  13. ^ side 107
  14. ^ Werth, Russia At War, side 637
  15. ^ SP MacKenzie, «The Treatment of Prisoners of War in World War II,» ~~~~The Journal of Modern History, 66: 3, september 1994, side 511

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Omer Bartov, The German Army and Genocide: Crimes Against War Prisoners, Jews, and other Civilians in the East, 1939–1944 (New Press, 1999)
  • Omer Bartov, Hitler's Army: Soldiers, Nazis, and War in the Third Reich (Oxford University Press, 1992)
  • Anthony Beevor, Stalingrad: The Fateful Siege (Penguin, 1999)
  • Alan Clark, Barbarossa: The Russian-German Conflict 1941–1945 (William Morrow & Company, 1985).
  • Daniel Jonah Goldhagen, Hitler's Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust (Vintage Books, 1997)
  • Richard Overy, Russia's War (Penguin, 1998)
  • Ron Rosenbaum, Explaining Hitler: The Search for the Origins of His Evil (HarperCollins, 1999)
  • R.J. Rummel, Death By Government (Transaction Publishers, 1997).
  • Alexander Werth, Russia At War, 1941–1945 (Carroll & Graf, 1999).
  • Alexander Solzjenitsyn, The Gulag Archipelago (Harper & Row, 1973).
  • Ward Churchill, A Little Matter of Genocide (City Lights Books, 1997).
  • SP MacKenzie, «The Treatment of Prisoners of War in World War II,» The Journal of Modern History, september 1994.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]