Tracy Chapman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tracy Chapman
Tracy Chapman 3.jpg
Født30. mars 1964[1][2]Rediger på Wikidata (58 år)
ClevelandRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Sanger og låtskriver, sanger, gateartist, komponist, musiker, gitarist, plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Tufts UniversityRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser Grammy Award for beste nye artist (1989)[3], BRIT Award for International Female Solo Artist (1989), Ohio Women's Hall of FameRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerAlternativ rock, folkemusikk i USA, blues, soulmusikk, folkemusikk, popmusikk, folkrock
InstrumentGitar,[4] vokal[4]
StemmetypeAlt
Aktive år1986–
PlateselskapElektra Records, Atlantic Records, Fast Folk
Nettstedhttp://www.tracychapman.com
IMDbIMDb
Tracy Chapman på Commons

Tracy Chapman (født 30. mars 1964 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk sanger og låtskriver, best kjent for singlene «Fast Car», «Talkin' Bout a Revolution», «Baby Can I Hold You» og «Give Me One Reason». Hun har vunnet flere Grammypriser.

Chapman ble signert til Elektra Records av Bob Krasnow i 1987. De påfølgende årene ga hun ut sitt debutalbum, Tracy Chapman, som ble en kommersiell suksess, blant annet ved hjelp av hennes opptreden på Nelson Mandelas 70års hyllningskonsert, der albumet Nelson Mandela 70th Birthday Tribute ble utgitt og ble sertifisert til 6 X Platina av Recording Industry Association of America. Albumet mottok seks Grammy Award nominasjoner, inkludert en for "Album of the Year", "Best New Artist", og en for "Best Female Pop Vocal Performance" for sin singel «Fast Car» og "Best Contemporary Folk Album". I 1989, ga Chapman ut sitt andre album, Crossroads, som ga henne nok en Grammy Award nominasjon for "Best Contemporary Folk Album". Hennes tredje album, Matters of the Heart, fulgte i 1992.

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Allerede som barn lærte hun å spille gitar og skrev sine første sanger. Hun fikk en ukulele av sin mor da hun var 3 år gammel. Chapman begybte å spille gitar og skrive sanger da hun var åtte år. Etter å ha fått et stipend studerte hun sosialantropologi og afrikanistikk, og spilte på samme tid inn sine første demoer. En av hennes medstudenter hadde kontakter i plateindustrien, og i 1987 fikk hun platekontrakt med Elektra Records. Året etter gav hun ut sitt debutalbum, Tracy Chapman, hvilket ble en kommersiell suksess, bl.a. med hjelp av hennes medvirkning ved hyllningskonserten da Nelson Mandela fylte 70 år. Innspillingen ble sertifisert som 6×Platinum av Recording Industry Association of America.

Chapman skriver låter med sparsom instrumentbruk og tekster med sosialkritisk innhold. Hun fikk sitt gjennombrudd da hun opptrådte på Nelson Mandela 70th Birthday Tribute Concert i 1988 på Wembley Stadion i London. Da Stevie Wonder måtte avlyse sin opptreden gikk hun spontant på scenen for annen gang og spilte flere sanger fra sitt debutalbum med tittelen Tracy Chapman. Samme år deltok hun på en veldedighetsturné for Amnesty International sammen med Peter Gabriel, Bruce Springsteen, Sting og Youssou N’Dour. Hun opptrådte også på en 50 års jubileumskonsert for Amnesty International i Paris den 10. desember 1998, kjent som "The Struggle Continues..." Hun var en av gjesteartistene ved "Pavarotti & Friends for Cambodia and Tibet" 6. juni 2000, der hun opptrådte med i en duett med Luciano Pavarotti med låten «Baby Can I Hold You Tonight».

Tematisk behandler hennes sanger ofte hverdagens trøstesløshet, sosiale problemer og skyggesidene ved «den amerikanske drømmen».

Karriere[rediger | rediger kilde]

Chapman gjorde sin store scenedebut debut som en åpning på en konsert for pioneren for kvinnemusikk, med pioneren Linda Tillery, ved Boston's Strand Theater 3. mai 1985. En annen Tufts student, Brian Koppelman, hørte Chapman opptre og og fortalte om henne til sin far, Charles Koppelman. Koppelman, som ledet SBK Publishing, signerte Chapman i 1986. Etter Chapman var ferdig med studiene ved Tufts i 1987, hjalp han henne til å få signert en kontrakt med Elektra Records.

Med Elektra, ga hun ut albumet Tracy Chapman i 1988. Albumet fikk gode kritikker og hun begynte å turnere og bygge opp en fanskare. «Fast Car» begynte å klatre på "U.S. Charts" rett etter at hun opptrådte med låten på TV-programmet "Nelson Mandela 70th Birthday Tribute concert at Wembley Stadium" i juni 1988. På konserten, opptrådte Chapman først med med en kort konsert, men nådde ut til et større publikum da hun i siste liten måtte steppe inn for Stevie Wonder, som fikk tekniske vanskeligheter. Denne opptredenen er blitt kreditert for den store økningen av salget av singelen og albumet. «Fast Car» klatret til nummer 6 på Billboard Hot 100 for uken som endte 27. august 1988. Rolling Stone rangerte sangen til No. 167 på sin 2010 liste med "The 500 Greatest Songs of All Time". «Talkin' 'bout a Revolution», oppfølgeren til «Fast Car», klatret til nr. 75 og ble fulgt opp av «Baby Can I Hold You», som klatret til nr. 48. Albumet solgte bra, og vant tre Grammy Awards, inkludert en hyllning av Chapman som "Best New Artist". Senere i 1988, Chapman deltok Chapman den verdensomspennende Amnesty International Human Rights Now! Tour.

Chapman clapping and smiling
Chapman opptrer i 2007

Chapmans etterfølgende album, Crossroads (1989), solgte mindre enn hennes debutalbum hadde gjort, men solgte likevel til platina i USA. I 1992 ga Chapman ut albumet Matters of the Heart. Hennes fjerde album, New Beginning (1995), ble en suksess, og solgte over fire millioner kopier bare i the USA. Albumet inneholdt hitsingelen «Give Me One Reason», som vant en 1997 Grammy for "Best Rock Song" og ble Chapman's mest populære singel i USA da, og klatret to nr. 3 på Billboard Hot 100, og fikk Platina. Etter fire års pause, ble hennes femte album, Telling Stories, utgitt i 2000, og solgte til gull. Chapman ga ut sitt sjette album, Let It Rain, i (2002).

Chapman ble bedt av the American Conservatory Theater om å komponere musikk til sin produksjon av Athol Fugards "Blood Knot", en forestilling om apartheid i Sør-Afrika, som begynte i 2008. Atlantic Records ga ut Chapmans åttende studioalbum, Our Bright Future i 2008. Albumet ble tildelt en Grammy-nominasjon for "Best Contemporary Folk Album" året etter.

Chapman ble utnevnt som medlem av juryen i "Sundance Film Festival U.S. Documentary" i 2014 . Chapman oppførte Ben E. Kings «Stand By Me» på en av de siste episodene av Late Show with David Letterman i april 2015. Opptredenen ble en viral hit og ble fokus i mange nyhetsmedier som Billboard og The Huffington Post.

Den 20. november 2015, utga Chapman albumet Greatest Hits, bestående av 18 spor inkludert en liveversjon av «Stand by Me». Albumet er Chapmans første globale samleutgivelse.

I oktober 2018, ble Chapman saksøkt av rapperen Nicki Minaj for copyright overtredelse, der han hevdet at Minaj hadde samplet sangen «Baby Can I Hold You«» uten samtykke. Chapman hevdet at hum stadig vekk hadde nektet tillatelse for sampling av «Baby Can I Hold You». Dommen ble at Minaj skyldig i et lovbrudd angående copyright ved å lage sangen "Sorry" og ved å distribuere den. Hun krevde at Minaj ikke fikk lov til å utgi sangen. Ifølge domsavsigelsen, har Chapman hrett til å nekte all forespørsel om å få sample hennes sanger. I september 2020, bestemte District Court Judge Virginia A. Phillips en dom som var en fordel for Minaj på den første delen av Chapmans klage, og fastslo at Minajs eksperimentering med Chapmans sang var lovlig og ikke en copyright overtredelse. Men dommeren bestemte ruled at den andre delen av saksøkningen skulle avgjøres i retten. I januar 2021, diskusjonen nedlagt da Minaj betalte Chapman $450,000.

Mot slutten av 2020 under presidentvalget i USA, framførte Chapman sangen «Talkin' 'bout a Revolution» på Late Night with Seth Meyers, en oppfordring for folk til å stemme.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • 1988: Tracy Chapman
  • 1989: Crossroads
  • 1992: Matters Of The Heart
  • 1995: New Beginning
  • 2000: Telling Stories
  • 2001: The Collection
  • 2002: Let It Rain
  • 2005: Where You Live
  • 2008: Our Bright Future

Samlingsalbum[rediger | rediger kilde]

Singler (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Topp 100 på Billboard Hot 100
  • 1988: «Fast Car» (#6)
  • 1988: «Talkin' 'bout a Revolution» (#75)
  • 1988: «Baby Can I Hold You» (#48)
  • 1989: «Crossroads» (#90)
  • 1995: «Give Me One Reason» (#3)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nederlandse Top 40, Nederlandse Top 40 artist ID tracy-chapman[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Internet Movie Database, IMDb-nummer nm1102495, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.rockonthenet.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2080, Wikidata Q99181182 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tracy_Chapman&oldid=23266825»