Dumuzi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tammuz (gud)»)
Dumuzi (Tammuz)
Dumuzi sammen med sin ektefelle Inanna. Reproduksjon av en sumerisk skulptur.
Trossystemsumerisk mytologi
ReligionssenterSumer, Akkad
ForeldreSirtur (far ikke kjent)
MakeInanna
AspektGjeternes gud, fruktbarhet, død- og oppstandelse
I andre mytologierAdonis (gresk mytologi)

Dumuzi (kileskrift:𒌉𒍣𒉺𒇻; sumerisk: Dumuzid sipad,[1] avledet fra sumerisk ord i betydningen «trofast sønn»;[2]), senere kjent under alternativ form Tammuz (gammelsyrisk ܬܡܘܙ; hebraisk: תַּמּוּז; akkadisk Duʾzu, Dūzu) var navnet på en mesopotamisk guddom i sumerisk mytologi og senere hos akkadere. Han var assosiert med gjetere, og forbundet med gudinnen Inanna i Sumer, og Ishtar i Akkad. I sumersk mytologi var Dumuzis søster Geštinanna, vegetasjonsgudinne. I Sumers kongeliste er Dumuzi listet som en konge fra før oversvømmelsen (den sumerske syndflod) i byen Bad-tibira og dessuten som en tidlig konge av byen Uruk. I det sumeriske diktet «Inanna foretrekker bonden», konkurrerte Dumuzi mot bonden Enkimdu for vinne Inanna i ekteskap. I «Inannas nedgang til underverden» feiler Dumuzi å sørge over Inannas død og da hun kommer tilbake fra underverden, lar hun galludemonene dra ham ned til underverden som hennes erstatning. Senere angrer hun på denne beslutningen og bestemmer at Dumuzi skal tilbringe halve året i underverden og den andre halvparten av året samme med henne. I den tiden hvor han er hos henne skal hans søster Geštinanna erstatte ham i underverden, således således oppsto de ulike årstidene. Fortellingene gjenspeiler vegetasjonens død i tørketiden og oppblomstring under vårregnet (Sammenlign med greske Persefone).

Gilgamesj refererer til Tammuz i tavle VI av eposet om Gilgamesj som en av Ishtars tidligere elskere, og som ble forvandlet til en råkefugl med en brukket vinge. Dumuzi ble assosiert med fruktbarhet og vegetasjon og de varme og tørre somrene i Mesopotamia ble forstått som påført av Dumuzis årlige og sesongmessige død. I løpet av måneden midt på sommeren som har hans navn skulle alle mennesker i Mesopotamia være engasjert i en offentlig, rituell sørging over ham. I løpet av slutten av 1900-tallet mente forskerne at i løpet av den sumeriske festivalen Akitu måtte kongene etablere deres legitimitet ved å ta rollen til Dumuzi og gjennomføre et rituelt seksuelt samleie med Inannas yppersteprestinne som en del av seremonien hellig bryllup. Denne oppfatningen er nå i stor grad avvist eller er diskutabel som feiltolkning av sumeriske litterære tekster. Dumuzis kult spredte seg senere til Levanten og til Hellas hvor han ble kjent under det vestsemittiske navnet Adonis.

Kulten med Ishtar og Tammuz fortsatte å blomstre fram til 1000-tallet e.Kr. og overlevde i deler av Mesopotamia så sent som på 1700-tallet. Tammuz er nevnt ved navn i Esekiels bok og er muligens hentydet til i andre avsnitt i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). På 1900-tallets religionsforskning ble Tammuz forstått som et utmerket eksempel på en arketypisk guddom for «død og oppstandelse», men oppdagelsen av den fullstendige sumeriske teksten av Inannas nedgang til underverden har vist at fortellingen ikke ender med Dumuzis gjenoppstandelse, men med hans død.

Gudsdyrkelse[rediger | rediger kilde]

Leirtavle fra oldtidens Mesopotamia, datert til den amorittiske perioden (ca. 2000-1600 f.Kr.), inneholder en klage over Dumuzis død, oppbevart Louvre i Paris.

Assyrologene Jeremy Black og Anthony Green beskrev den tidlig kultiske historien til Dumuzid/Tammuz som «kompleks og forvirrende».[3] I henhold til Sumers kongeliste (ETCSL 2.1.1) var Dumuzi den femte konge av byen Bad-tibira før flommen.[3] Dumuzi var også listet som en tidlig konge av Uruk,[3] hvor det ble sagt at han kom fra landsbyen Kuara like ved og var gemal til gudinnen Inanna.[3] Som Dumuzi sipad («Dumuzi gjeteren») ble det trodd at han var den som skaffet melk,[4] noe som var en sjelden, sesongbetont vare i oldtidens Sumer grunnet at det vanskelig kunne lagres uten å bli skjemmet.[5]

I tillegg til å være en guddom for gjetere var Dumuzi også en gud for landbruket, assosiert med planters vekst.[6][7] Dumuzi ble også assosiert med våren da landet var fruktbart og i overflod,[6][8] men i løpet av sommermånedene, da landet var tørt og goldt, ble det forstått som at Dumuzi hadde dødd.[6][9] I løpet av sommermånedene sørget folket i Sumer over hans død.[9][10] Dette synes å ha vært det primære aspektet av hans kult.[10] I Lagasj var måneden til Dumuzi den sjette måneden i året.[10] Denne måneden og helligdagen assosiert med den ble senere overført fra sumerne og til babylonerne og andre østsemittiske folk,[10] og hvor hans navn i disse språkene ble transkribert som Tammuz.[10] Et rituale knyttet til Ekurtempelet i Nippur likestilte Dumuzi med slangeguden Ištaran, som i dets rituale er beskrevet som gud som døde.[11]

Dumuzi var også identifisert med guden Ama-ušumgal-ana,[3] som opprinnelig var en lokal gud dyrket i byen Lagasj.[12] I en del tekster er Ama-ušumgal-ana beskrevet som en heroisk kriger.[10] Som Ama-ušumgal-ana er Dumuzi assosiert med daddelpalmen og dens frukter.[13] Dette aspektet med Dumuzis kult var alltid en glad og munter aspekt av hans karakter og hadde ingen tilknytning til de mørkere fortellingene som involverte hans død.[4] For oldtidens mesopotamere representerte daddelpalmen stabilitet ettersom den var en av få avlinger som kunne høstes året rundt, selv under de tørre sesongene.[4] I en del sumeriske dikt er Dumuzi referert til som «min Damu», som betyr «min sønn».[14][15] Dette navnet ble vanligvis benyttet i hans rolle som personliggjøringen av makten som fikk sevjen til øke i trær og planter.[16] Damu er det navnet som er nærmest assosiert med Dumuzis tilbakekomst om høsten etter den tørre sesongen var over.[17] Dette aspektet av hans kult framhevet frykten og utmattelsen i samfunnet etter å ha overlevd de tørre og golde sommermånedene.[17]

Dumuzi hadde ingen makt utenfor sin særskilte ansvarsområde.[18] Det er bevart svært få bønner er rettet til ham, og de som er bevart er hovedsakelig enkle anmodninger om at han kan skaffe mer melk, mer korn, flere kyr og lignende.[19] Den eneste bevarte unntaket til dette er en enkel assyrisk inskripsjon hvor en mann anmoder Tammuz om at når han går ned i underverden, at han da tar med seg et vanskelig spøkelse eller ånd som har hjemsøkt ham.[20] Kulten til Tammuz var særskilt assosiert med kvinner, som var de som særlig sørget over hans død.[5] Skikken med å plante små miniatyrhager for hurtigvoksende planter som salat og fennikel, som deretter ble plassert i den varme solen for å spire før de visnet, er godt dokumentert i antikkens Hellas i tilknytning til Adoniafestivalen til ære for Adonis, den greske versjonen av Tammuz.[21][22][23] En del forskere har argumentert basert på referanser i Den hebraiske Bibelen at denne skikken kan ha vært fortsettelsen av en eldre orientalsk skikke eller praksis.[23] De samme kvinnene som sørget over Tammuz’ død bakte også kaker for hans kvinnelige følge Ishtar, himmelens herskerinne.[24] Disse kakene ble bakt i asken og flere leirkaker er avdekket i oldtidsbyen Mari helt øst i dagens Syria avslører at de minst noen ganger synes å bli formet som (nakne) kvinner.[24]

I henhold til forskeren Samuel Noah Kramer, mot slutten av tredje millennium f.Kr. kan kongene av Uruk ha etablert deres legitimitet ved å ta rollen til Dumuzi i formen av seremonien hellig bryllup.[25] Dette ritualet var en natt på den tiende dagen av Akitu,[25][26] på den sumeriske nyttårsfeiringen,[26] som ble feiret årlig ved jevndøgn om våren.[25] Som en del av dette ritualet ble det antatt at kongen ville delta i et ritualisert seksuelt samleie med Inannas yppersteprestinne.[25][26] På 1900-tallet ble ritualet med det hellige bryllup behandlet av forskere som et mer eller mindre etablert faktum,[27] men tidlig på 2000-tallet, hovedsakelig grunnet skriftene til Pirjo Lapinkivi, har denne oppfatningen om et faktiske seksuelt rituale blitt mer eller mindre betvilt eller avvist. Isteden oppfattes ritualet med det hellige bryllup som en symbolsk framfor en faktisk fysisk forening.[27]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Electronic Text Corpus of Sumerian Literature», Etcsl.orinst.ox.ac.uk
  2. ^ Mitchell (2005), s. 169.
  3. ^ a b c d e Black & Green (1992), s. 72.
  4. ^ a b c Jacobsen (2008), s. 74.
  5. ^ a b Jacobsen (2008), s. 84.
  6. ^ a b c Ackerman (2006), s. 116.
  7. ^ Jacobsen (2008), s. 87–88
  8. ^ Jacobsen (2008), s. 83–84.
  9. ^ a b Jacobsen (2008), s. 83–87.
  10. ^ a b c d e f Black & Green (1992), s. 73.
  11. ^ Simons (2017), s. 86.
  12. ^ Black & Green (1992), s. 72–73.
  13. ^ Jacobsen (2008), s. 73–74
  14. ^ Black & Green (1992), s. 57, 73.
  15. ^ Jacobsen (2008), s. 73, 89.
  16. ^ Jacobsen (2008), s. 73.
  17. ^ a b Jacobsen (2008), s. 89.
  18. ^ Jacobsen (2008), s. 74–76.
  19. ^ Jacobsen (2008), s. 75–76.
  20. ^ Jacobsen (2008), s. 76
  21. ^ Cyrino (2010), s. 97.
  22. ^ Detienne (1977).
  23. ^ a b van der Toorn, Becking & Willem (1999), s. 9.
  24. ^ a b Ackerman (2006), s. 115–117.
  25. ^ a b c d Kramer (1970).
  26. ^ a b c Nemet-Nejat (1998), s. 196.
  27. ^ a b Pryke (2017), s. 128.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Norsk litteratur
  • Kittelsen, Erling; Braarvig, Jens, oversettere (2004): Til Inanna : prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna fra 2200-tallet før Kristus. Basert på Samuel Noah Kramer og Diana Wolksteins tekstredigering; Aschehoug, ISBN 82-03-18893-1
  • Braarvig, Jens, red. (2006): Sumeriske skrifter. Utvalg og innledende essay av Jens Braarvig; oversatt av Tor Åge Bringsværd mfl. Bokklubben, XXIII, 364 s. (Verdens hellige skrifter; 36). ISBN 978-82-525-6213-2. Flere av de samme tekstene opptrer i begge utgivelsene
Annen litteratur