Takløk

Takløk
	Nomenklatur
	Sempervivum tectorum ; [Sedum tectorum]
	Populærnavn
	takløk
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Rekke	Dekkfrøede planter
Klasse	Tofrøbladete planter
Orden	Sildreordenen
Familie	Bergknappfamilien
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	HI — Høy risiko 2023
	Økologi
Habitat:	næringsfattig tørr jord
Utbredelse:	Naturlig viltvoksende i Sør- og Sentral-Europa

Takløk (Sempervivum tectorum) er en flerårig, eviggrønn plante i bergknappfamilien.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Takløken er en bladrosett hvor hvert enkelt blad er sukkulent, med et elliptisk til omvendt eggformet utseende med en skarp spiss. Oversiden er vokskledt og grågrønn, mens undersiden er grårød. Kanten er bekledt med fine hår. Hver av bladrosettene er 3-8 cm i diameter, hele planten kan være opptil 20 cm bred. Planten sprer seg ved å danne tallrike siderosetter på utløpere fra jordstengelen, men også, i noe mindre grad, ved hjelp av frø.

Blomstene sitter i en løs stand på enden av en 20-40 cm høy stengel. Hver enkelt blomster er stjerneformet og rosenrød. Bladrosetten vil dø etter avblomstring, men har da satt flere avløpere. Rotnettet er kraftig og dybtgående.

Takløken er en hardfør art, med en usedvanlig sterk tørkeevne og stor vannlagringskapasitet i de kjøttfulle bladene.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Takløken kommer opprinnelig fra Sør- og Sentral-Europa, hvor den vokser på tørre, mineralfattige plasser med lite jord. Takløken er innført og naturalisert på nesten samtlige kontinenter. I Norge er den innført, men har også forvillet seg i den norske flora, og fins spredt viltvoksende på Sør- og Østlandet.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Brannvern[rediger | rediger kilde]

Det fins nedtegnelser fra 2000 år tilbake om at takløken ble dyrket på hustak. Ifølge en gammel myte var det Jupiter som ga mennesket takløken for at den skulle beskytte husene mot lyn og brann, og romerne brukte å sette ut en urne med takløker for å beskytte husene sine.

Senere ble takløkene brukt som «brannslukningsapparat» på torvtak. Takløken dannet et teppe av rosetter, og beskyttet taket fra å bli antent av en brennende pil eller gnister fra en pipe. Karl den store bestemte at takløken skulle dyrkes på alle tak.

I Norge var det mangel på takløk, og rosenrot ble brukt istedenfor. Rosenrot har en langt mindre effekt som brannslukker enn takløken siden den ikke vil danne et kompakt teppe.

Medisin[rediger | rediger kilde]

Takløken inneholder lindrende, organiske syrer. Allerede i oldtiden ble takløken brukt mot diaré, dysenteri og innvollsormer. Til utvortes bruk ble bladene knust og bearbeidet til salver som spesielt ble brukt mot brannsår, men også mot utslett. Den ble også brukt mot øresus og hodepine.

Inntak av takløk i litt store mengder kan gi kvalme med oppkast eller diaré.^[3]