Svartmunnet kutling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svartmunnet kutling
Nomenklatur
Neogobius melanostomus
(Pallas, 1814)
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassebeinfisker
Ordenpiggfinnefisker
Underordenkutlingfisker
Familiekutlinger
SlektNeogobius
Miljøvern
Fremmedartslista:[1]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Utbredelse:
Utbredelse i Europa og Nord-Amerika (grønn = naturlig utbredelse, rød = introdusert)

Svartmunnet kutling (Neogobius melanostomus) er en bunn-levende fiskeart i familien Gobiidae. Arten stammer opprinnelig fra Svartehavet og Kaspihavet. Svartmunnet kutlinger har etablert store, fremmede populasjoner i Østersjøen, flere eurasiske elver og de nordamerikanske store innsjøene.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Svartmunnet kutlinger er små fisker som er preget av en tydelig svart flekk på den første ryggfinnen. Øynene er relativt store og stiger litt ut fra toppen av hodet. Bukfinnen er, som hos mange andre kutlinger, smeltet sammen for å danne en disk (formet som en sugsekopp). Svartmunnet kutlinger kan bli 10-25 centimeter, med en maksimal størrelse på 24,6 cm. De veier mellom 5,0 og 79,8 gram. Mannlige individer er generelt større enn kvinner. Juvinile individer (mindre enn ett år) er grå. Når de blir modne dannes et flekkmønster med grå, svarte, brune og olivengrønne toner. Voksne mannlige individer blir blekk-svarte i reproduksjons-perioden og utvikler svulmende kinn.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Svartmunnet kutlinger er endemisk utbredt i Marmarahavet, Svartehavet og Azovhavet, samt i de kystnære innsjøene og lagunene. De finnes også i elvene i Krim og Kaukasus (Mezib, Pshada, Vulan, Kodori og Çoruh) og i Kaspiskhavet, representert av underarter Neogobius melanostomus affinis.

Siden 1990 har svartmunnet kutling blitt registrert i De Store Sjøer, i deler av Europa og i Østersjøen som en invasiv art.[3] Den første observasjonen i Nord-Amerika ble dokumentert av Jude et al. 1992 og Crossman et al. 1992. Arten ble observert av en fisker i Sarnia, Ontario, mens han fisket i St. Clair-elven den 28. juni 1990. Studiene utført av Jude, Crossman, sammen med Jude et al. 1995 fant individer av varierende størrelse mellom 29-180 millimeter i St. Clair.[4] Svartmunnet kutling er også raskt ekspanderende til elvesystemene rundt De Store Sjøene og ble nylig oppdaget i en av Finger Lakes, New York (Cayuga Lake).

Svartmunnet kutlinger er euryhaline (salttolerante) og kan overleve i både ferskvanns- og marine økosystemer, med en mineralisering på 18-24%. De befinner seg vanligvis på kontinentale hyller med sand-, og steinbunn på dybder fra 1-30 meter, men er i innsjøer funnet så dypt som 150 meter[5].

Jakt-adferd[rediger | rediger kilde]

Svartmunnet kutling jakter aktivt døgnet rundt og antas å oppdage bytte best når de ligger i ro. Den primære kostholdet til svartmunnet kutlinger inkluderer bløtyr, krepsdyr, ormer, fiskegg, sebramuslinger, småfisk, insektslarver og andre små virvelløse dyr (insekter og amfipoder) som lever på bunnen av innsjøer og elver.[2] Om våren, nær den rumenske kysten av Svartehavet, spiser Svartmunnet kutlinger flerbørstemark, krepsdyr, etc.), og unge kutlinger.[6] I nærheten av Sevastopol spiser svartmunnet kutlinger bløtdyr.[7]

I Odessabukken er det identifisert 23 arter i dietten til svartmunnet kutling; .[8] Muslingene M. galloprovincialis og M. lineatus er viktige næringskilder året rundt.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Egg fra svartmunnet kutling på stein, Dniester Estuary, Ukraina

Hunnene når seksuell modenhet etter ett-to år, mens hannene etter tre til fire år. Det er verdt å vite at kutlinger i De Store Sjøer vanligvis modner et år tidligere enn i sitt hjemlige habitat i Europa. Hunner kan i sitt naturlige habit legge egg hver 3.-4. uke i paringsperioden som strekker seg fra april til september[9].

Hanner vil i paringsperioden migrere fra dypere vann, hvor de overvintrer, til grunnere områder. De frigjør deretter et sexferomon som tiltrekker hunner til deres territorium. Hannene bruker også visuelle trekk, eksempelvis endring av farge fra beige til svart, i paring sesongen, og kan dessuten produsere lyder under parring. Hunnene legger eggene mellom steiner som bevoktes av hannene. Eggene er 4x2,2 mm i størrelse, og en hunn kan legge mellom 150-10000 egg per legging[10]. Hanner er territorielle og vil forsvare egg fra rovdyr samt kontinuerlig vifte over dem for å gi de utviklende embryoene oksygenrikt vann. Dette resulterer i suksessrate på opptil 95%.

Invasiv art[rediger | rediger kilde]

Svartmunnet kutling fra De store Sjøer, Nord-Amerika

Det er uvisst nøyaktig hvordan Svartmunnet kutling ble innført i De Store Sjøer, men den ledende teorien er at den ble introdusert igjennom ballast vann fra et lasteskip. Svartmunnet kutling ble først oppdaget i Nord-Amerika i St. Clair-elven i 1990, og anses å være en invasiv art med betydelig økologisk og økonomisk innvirkning. Effelten av innføringen er svært komplekse ettersom fisken både konkurrerer med innfødte arter, fungerer som kilde til mat for innfødte predatorer, men også jakter på andre invasive arter.[11] Som en aggressiv jeger, utkonkurrerer svartmunnet kutling innfødte arter som abbor og andre kutlinger for mat, territorie og neststeder. Dette reduserer befolkningen til innfødte arter betydelig. Svartmunnnet kutlinger er også et ivrige rovdyr mot egg av innfødt fisk. Svartmunnet kutlingers robuste evne til å overleve i nedbrutt miljøforhold (oppurtinistiske adferd) har bidratt til å øke konkurransefortrinnet mot de innfødte artene.

Mange innfødte rovfisk som abbor, lakseabbor, laks, og ørret har begynt å jakte svartmunnet kutling. Inflettingen av svartmunnet kutling i det innfødte næringsnettverket, sammen med kutlingens evne til å konsumere et stort antall invasive muslinger (sebra og quagga), kan føre til større bioakkumulering av toksiner som PCBs lengre opp i næringskjeden. Dette er imidlertid delvis gunstig at svartmunnet kutling jakter Sebramuslinger ettersom dette holder muslingpopulasjonen nede. Det forhindrer derfor en stor spredning av sebramuslingen, som også er en invasiv art i De Store Sjøene. En annen utilsiktet fordel ved introduksjonen av Svartmunnet kutling er at Lake Erie-vannslangen (Nerodia sipedon insularum), som en gang var oppført som en truet art, har tilpasset seg kutlingen som et smakfullt tillegg til kostholdet. En nylig studie fant at de innførte fiskene nå utgjør opptil 90% av slangens kosthold. Den nye matforsyningen betyr at slange-populasjonen nå restureres.[12]

Svartmunnet kutling anses også å være invasiv i deler av Europa. Arten ble først observert i Gdańsk-bukten (sydlig Østersjøen) i 1990.[13] Nylige områder hvor kutlingen er introdusert inkludere Egeiskehavet, ulike deler av Østersjøen, Nordsjøen og Donau- og Rhinbassengene.[14][15][16][17][18] I den tyske delen av Østersjøen ble fisken først oppdaget nær øya Rügen.[19] Den er nå fordelt langs den tyske sørvestlige østersjøkysten. Det er også nevneverdig at Svartmunnet kutling har vært vel-etablert i Gøteborg siden 2010, og at arten dermed ansees som en dørstokk-art i Norge. Arten er ikke observert i Norge, men et masterprosjekt fra 2022 som analyserte miljø-DNA prøver fra Oslofjorden fant svake positive signaler rundt om fjorden[20]. Disse signalene må imidlertid bekreftes eller avkreftes av andre forsøk.

Fra 2010 var det vestligste observasjonen av svartmunnet kutling i Europa i Albertkanalen, Belgia.[21] I 2011 ble kutlingen introdusert i franske ferskvann; arten dukket opp i Rhin-elven (på grensen mellom Frankrike og Tyskland) og i den franske delen av Moselle-elven.[22]

Parasitter[rediger | rediger kilde]

Totalt er det registrert 52 parasittarter på eller i svartmunnet kutlinger fra dens endemiske tilhørlighet.[23] De mest utbredte parasittene i Svartehavs-individer er trematoder, som Cryptocotyle concavum, C. lingua og Pygidiopsis genata.[24] Trematodene C. lingua og P. genata kan infisere mennesker.[25][26] I 1950-tallet, langs kysten av Taganrogsbukten (Azovhavet), ble svartmunnet kutling registrert vert fort en rekke epizootiske nematoder som Tetrameres fissispina og Streptocara crassicauda.[27]

I Gdańsk-bukten, i Østersjøen, er det funnet 12 parasittarter tilknyttet svartmunnet kutlinger.[28] Parasittfaunaen består i all hovedsak av to arter av trematode metacercariae: C. concavum og Diplostomum spathaceum. Også i Østersjøen er svartmunnet kutling en paratennisk vert av den invasive nematoden Anguillicoloides crassus.[29]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forsgren, E. m.fl. (2023). «Fisker: vurdering av svartmunnet kutling Neogobius melanostomus for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. 
  2. ^ a b Kornis, M. S.; Mercado-Silva, N; Vander Zanden, M. J. (2012). «Twenty years of invasion: A review of round goby Neogobius melanostomus biology, spread and ecological implications». Journal of Fish Biology. 80 (2): 235–85. PMID 22268429. doi:10.1111/j.1095-8649.2011.03157.x. 
  3. ^ Jude D.J.; Reider R.H.; Smith G.R. «Establishment of Gobiidae in the Great Lakes basin». 
  4. ^ Charlebois, Patrice M.; Marsden, J. Ellen; Goettel, Robin G.; Wolfe, R. Kirby; Jude, David J.; Rudnika, Svetlana (1997). The round goby, Neogobius melanostomus (Pallas) : a review of European and North American literature. Illinois Natural History Survey Special Publication. University of Illinois Urbana-Champaign. ISBN 9780852382363. ISSN 0888-9546. OCLC 38041117. 
  5. ^ Pennuto, Christopher M.; Mehler, Knut; Weidel, Brian; Lantry, Brian F; Bruestle, Eric (2021-04). «Dynamics of the seasonal migration of Round Goby ( Neogobius melanostomus , Pallas 1814) and implications for the Lake Ontario food web». Ecology of Freshwater Fish. 2 (engelsk). 30: 151–161. ISSN 0906-6691. doi:10.1111/eff.12568. Besøkt 8. september 2023.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  6. ^ Porumb I.I. (1961) Contribuţii la cunoşterea biologiei guvisilor (Gobius batrachocephalus, Gobius cephalarges şi Gobius melanostomus) din dreptul litoralului Romînesc al Mării Neagre (date preliminare), Hidrobiologia, 3, 271–282.
  7. ^ Khirina V.A. (1950) Materialy po pitaniju nekotoryh bentosnyh ryb v pribrezhnoj zone Chernogo moria u Karadaga.
  8. ^ Kvach, Y.; Zamorov, V. (2001). «Feeding preferences of the round goby Neogobius melanostomus and mushroom goby Neogobius cephalarges in the Odessa Bay». Oceanological Studies. 30 (3–4): 91–101. 
  9. ^ M., Charlebois, Patrice; Ellen, Marsden, J.; G., Goettel, Robin; Kirby, Wolfe, R.; J., Jude, David; Svetlana, Rudnika, (1997). «The round goby,» (engelsk). Besøkt 8. september 2023. 
  10. ^ M., Charlebois, Patrice; Ellen, Marsden, J.; G., Goettel, Robin; Kirby, Wolfe, R.; J., Jude, David; Svetlana, Rudnika, (1997). «The round goby,» (engelsk). Besøkt 8. september 2023. 
  11. ^ Lydersen, Karl (26. mai 2011). «The Round Goby, an Uninvited Resident of the Great Lakes, Is Doing Some Good». The New York Times. Besøkt 27. mai 2011. «their ecological impact has not been devastating, but complicated — even beneficial in some cases.» 
  12. ^ Williams, Rebecca (producer).
  13. ^ Skóra K.E., Stolarski J. (1993) New fish species in the Gulf of Gdańsk Neogobius sp. [cf.
  14. ^ Eryilmaz L. (2002) A new fish record for the Aegean Sea: round goby Neogobius melanostomus (Pallas, 1814) (Gobiidae).
  15. ^ Sapota, M. R.; Skóra, K. E. (2005). «Spread of alien (non-indigenous) fish species Neogobius melanostomus in the Gulf of Gdansk (south Baltic)». Biological Invasions. 7 (2): 157. doi:10.1007/s10530-004-9035-0. 
  16. ^ van Beek, G.C.W. (2006). «The round goby Neogobius melanostomus first recorded in the Netherlands». Aquatic Invasions. 1: 42–43. doi:10.3391/ai.2006.1.1.10. 
  17. ^ Jurajda, P.; Cerny, J. (2005). «The recent distribution and abundance of non-native Neogobius fishes in the Slovak section of the River Danube». Journal of Applied Ichthyology. 21 (4): 319. doi:10.1111/j.1439-0426.2005.00688.x. 
  18. ^ van Kessel N.; Dorenbosch M. (2009). «First record of Pontian monkey goby, Neogobius fluviatilis (Pallas, 1814), in the Dutch Rhine». Aquatic Invasions. 4 (2): 421–424. doi:10.3391/ai.2009.4.2.24. 
  19. ^ Winkler, H.M. (2006). «Die Fischfauna der südlichen Ostsee». Meeresangler-Magazin. 16: 17–18. 
  20. ^ Lars Martin Myhre (1. september 2022). Investigating the Potential Introduction of Round Goby Neogobius melanostomus in Norwegian Ecosystems by Implementing Species Specific eDNA-sampling (avhandling). The University of Bergen. 
  21. ^ Verreycken H.; Breine J.J.; Snoeks J.; Belpaire C. (2011). «First record of the round goby, Neogobius melanostomus (Actinopterygii: Perciformes: Gobiidae) in Belgium» (PDF). Acta Ichthyologica et Piscatoria. 41 (2): 137–140. doi:10.3750/aip2011.41.2.11. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 8. september 2023. 
  22. ^ Manné S.; Poulet N.; Dembski S. (2013). «Colonisation of the Rhine basin by non-native gobiids: an update of the situation in France» (PDF). Knowledge and Management of Aquatic Ecosystems. 411 (2). 
  23. ^ Kvach Y. (2002). «Round goby's parasites in native habitats and in a place of invasion». Oceanological Studies. 31 (1–2): 51–57. 
  24. ^ Kvach Y. (2005). «A comparative analysis of helminth faunas and infection of ten species of gobiid fishes (Actinopterigii: Gobiidae) from the North-Western Black Sea» (PDF). Acta Ichthyologica et Piscatoria. 35 (2): 103–110. Arkivert fra originalen (PDF) 3. september 2011. Besøkt 8. september 2023. 
  25. ^ Youssef M.M. (1987). «Heterophyid parasite of man from Idku, Maryat and Manzala Lakes areas in Egypt». J. Egypt. Soc. Parasitol. 17: 474–479. 
  26. ^ Zimmerman (1975). «A probable case of accidental inhumation of 1,600 years ago». Bulletin of the New York Academy of Medicine. 51 (7): 828–37. 
  27. ^ Kovalenko I.I. (1960) "Izucenie cikla razvitiâ nekotoryh gel’mintov domasnih utok v hozâjstvah na Azovskom poberez’e".
  28. ^ Kvach, Y.; Skóra, K. E. (2006). «Metazoa parasites of the invasive round goby Apollonia melanostoma (Neogobius melanostomus) (Pallas) (Gobiidae: Osteichthyes) in the Gulf of Gdańsk, Baltic Sea, Poland: A comparison with the Black Sea». Parasitology Research. 100 (4): 767–74. PMID 17048001. doi:10.1007/s00436-006-0311-z. 
  29. ^ Rolbiecki L. (2006). «Parasites of the round goby, Neogobius melanostomus (Pallas, 1811), an invasive species in the Polish fauna of the Vistula Lagoon ecosystem» (PDF). Oceanologia. 48: 545–561. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Svartmunnet_kutling&oldid=24317278»