Stumpefeiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Stumpefeiden» tok sitt utgangspunkt i utgivelsen av Henrik Wergelands kosmologiske verk Skabelsen, Mennesket og Messias i 1830, et 720 siders diktverk på til dels haltende eller fraværende rim. Det må ha skuffet Wergeland at den første reaksjonen han fikk, var J.S. Welhavens dikt «Til Henrik Wergeland», trykt i Morgenbladet 15. august samme år. Det ble innledet med spørsmålet «Hvor lenge vil du rase mot fornuften?» og avsluttet med linjene:

Din Rang Du sikred Dig med tusind Stemmer:
«Rang blandt Parnassets Daarekiste-Lemmer».[1]

Welhavens dikt var formidlet til Morgenbladets redaksjon av den danske forleggeren Johan Fjeldsted Dahl som hadde etablert seg i Kristiania.[2] Wergeland forsvarte seg i en artikkel («Til Studentersamfundet») til Studentersamfundets håndskrevne avis, Samfundsbladet, 1. oktober 1831. Artikkelen, undertegnet med Wergelands pseudonym «Siful», ble fulgt av syv «stumper» eller småvers som ga feiden sitt navn. At noen av disse stumpene skulle være rettet mot Welhaven, er ikke sannsynlig. Det kan selvsagt tenkes at det har eksistert noen «stumper» i tillegg til de 7 første, og som hadde Welhaven som mål, men det blir i så fall spekulasjon.[3]

Feiden i Samfundsbladet[rediger | rediger kilde]

Striden eskalerte høsten 1831 i Samfundsbladet, der Welhaven svarte den 15. oktober med «Supplementer til Siful Sifaddas Stumper». I neste nummer av Samfundsbladet, 22. oktober 1831, fulgte så Wergeland opp med en rekke «Sifulinske Stumper» med brodd mot Welhaven:

En Flyvetorsk troer sig være Fugl
 naar over en Sjø den sqvætter.
Welhaven gjorde et Vers til Juul
 og troer sig Apollos Fætter.

I samme nummer kom også Wergelands venner med i striden, idet redaktøren Emil Aubert og Vilhelm Sandberg skrev nidvers mot Welhaven. I Samfundsbladet 3. desember kom Welhaven med sitt avslutningssvar i form av «Supplementer til Siful Sifaddas Stumper, 3die Tylvt». Debatten varte hele vinteren 1832–33 i avisene Statsborgeren og Folkebladet.

Dikterisk var Wergeland inne i en svært produktiv periode, men «stumpene» lå ikke på noe høyt nivå fra noen av partene, før Welhaven sommeren 1832 kom med et nytt innlegg, en liten bok kalt Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste som virker noe smålig, men redegjør for hvor uferdige og feilslåtte Wergelands arbeider fremstod for en stilsikker ordkunstner som Welhaven.[4] Boken inneholdt en del av versene fra Stumpefeidens første periode, og nådde utenfor landets grenser, idet det ble omtalt både i bladet Heimdall i Sverige og i Kjøbenhavns-Posten. Wergeland og Welhaven førte en kort debatt i det sistnevnte bladet. Skriftet førte også til at Nicolai Wergeland rykket ut med Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer til forsvar for sin sønn, utgitt 9. februar 1833.

Welhavens krets dannet foreningen Studenterforbundet som utga tidsskriftet Vidar. Der skrev P.A. Munch et innlegg om norsk språkreformasjon, hvor han påpekte verdien av at nordmenn delte språk med «en af Europas meest dannede Nationer», og advarte mot at norske gloser vant innpass i skriftspråket. Et nasjonalt skriftspråk burde heller ha rot i «en af vore reneste almuedialekter i en ordentlig Form, sammenholdt med vort Oldsprog».[5] Det er verd å merke seg at denne første norske språkpurismen handlet om å rense norsk skriftspråk for norske og svenske innslag.[6]

Wergeland fikk i 1834 trykt et tilsvar der han påpekte at det ikke minst for dikterne var en berikelse at skriftspråket tok opp folkemålets gloser. De to motstridende synspunktene var i ferd med å utvikle seg til en kulturstrid som skulle strekke seg langt frem i tid. Samme år utga Welhaven Norges Dæmring som angrep all Wergelands nasjonale «Raahed» og utløste en heftig debatt. Wergeland svarte med å latterliggjøre Welhaven i farsen Papegøien, der Welhaven opptrer i skikkelse av en «Polemikkel Poetikkel».[7]

Denne Polemikkel skildres som leder for en gjeng «bagateller», også kalt «polemikler» og «estetikler». Boken ble trykt av Johan Fjeldsted Dahl, som hadde utgitt Norges Dæmring, så Dahl fikk æren av å være «papegøyen» i tittelen, og Wergeland skrev for sikkerhets skyld på forsiden: «Forleggeren er virkelig Johan Dahl». Som hevn gjorde Dahl boken så simpel som vel mulig. Welhaven og vennene hans hadde fast møteplass hos Dahl i Kirkegata, men på 1840-tallet utga Wergeland like fullt flere av sine skrifter hos dansken.[2]

Stumpefeiden ble offentlig ved et uhell[rediger | rediger kilde]

I starten utspilte Stumpefeiden seg utelukkende i Samfundsbladet, innenfor en liten krets av studenter i Christiania. Men bladet ble også lest av andre. Assessor Dunker hadde fått bladet av sin sønn Bernhard Dunker, og siden han syntes versene var morsomme, sendte han en avskrift til noen venner. Dermed kom versene etter hvert i Conrad Nicolai Schwachs hender, i Trondheim.

Her vakte de stor munterhet i Schwachs omgangskrets, de ble trykt i et mindre opplag, og kom i et visst omløp. Dette førte til at en av Wergelands tilhengere sendte inn et forsvarsinnlegg for Wergeland i Den nordenfjeldske Journal i april 1832. Schwach måtte da rykke ut med en erklæring 11. april til forsvar for Welhaven. Både Dunker og Schwach beklaget overfor Welhaven at de hadde bidratt til å offentliggjøre versene.

Det hjalp imidlertid lite. Stumpefeiden var blitt offentlig, og da Wergeland fikk vite at versene var blitt trykt i Trondheim, lot han trykke «Sifuliner til Studenten Jahn Welhaven med øvrige opbragte Compagnie af poetiske og æsthetiske Bagateller» i Trondheim, og skrev nye «Sifulinske Stumper» til Samfundsbladet 5. mai 1832. I Christiania utga han dessuten «En lumsk Avindsmand trukken frem og skildret efter Naturen i Anden Række Sifuliner til en Student Jahn Welhaven». Samtidig fortsatte debatten i Den nordenfjeldske Journal i Trondheim.

«Stumpefeiden» gled over i «Dæmringsfeiden» etter at Welhaven hadde utgitt Norges Dæmring 14. november 1834.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 84-85), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962
  2. ^ a b «Henrik Wergeland utgir skuespillet Papegøien». Tidsånd. 
  3. ^ Stumpefeiden er gjengitt i Fredrik Wallem: Det norske studentersamfund gjennem 100 år bind 1 (1916) s. 129ff.
  4. ^ G. Coward: Diktere og diktekunst (s. 85)
  5. ^ G. Coward: Diktere og diktekunst (s. 85-86)
  6. ^ Endre Brunstad: «Nordisk purisme», Språknytt
  7. ^ G. Coward: Diktere og diktekunst (s. 86)

Se også[rediger | rediger kilde]