Sinnssykeasyl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gaustad asyl fra 1855
Rotvoll (statsasyl), Trondheim (1872)
Kurhus 2 ved Dikemark, Oslo kommunale asyl (1905)
Dale asyl sett fra Dalsnuten
Reitgjerdet asyl, 1923-1987

Sinnssykeasyl, også bare kalt asyl, er en eldre betegnelse på en psykiatrisk institusjon. I Norge avløste «asylene» de tidligere dårekistene og dollhusene. Etter at sinnssykeasylene fikk svekket sin anseelse fra 1960-tallet, endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatrisk sykehus. Distriktspsykiatrisk senter (DPS) har i dag overtatt hovedansvaret for det generelle tilbud innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.

Sinnssykeloven[rediger | rediger kilde]

17. august 1848 ble Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining vedtatt og mot slutten 1800-tallet ble dollhusene erstattes av asyler under medisinsk ledelse.[1] Sinnssykeloven fastslo asyl som det tekniske uttrykk for de selvstendige sykehus for sinnssyke. I sinnssykeloven ble det stilt større krav til behandlingen av sinnslidende pasienter og omsorg for disse ble en offentlig oppgave. Kongelig godkjenning var nødvendig for å etablere et asyl.

De første asylene som ble autorisert etter den nye loven var de oppgraderte dollhusene i Christiansand 12. mars 1850, Christiania 17. mai 1850, Trondheim 28. august 1851 og Bergen 3. september 1851.

Sinnssykeloven la grunnlaget for en egen medisinsk disiplin knyttet til sinnssykdom og loven er blitt beskrevet som en grunnlov for norsk psykiatri. Asylene skulle være selvstendige i forhold til sykehus og fengsel. Legemlig straff var forbudt i asylene. Isolasjon og fysiske tvangsmidler skulle bare brukes når det var strengt nødvendig.

Etablering av asyler[rediger | rediger kilde]

Sinnssykeasyl skulle være et sted for behandling, ikke bare et oppbevaringssted. Asylene ble gjerne lagt til mer isolerte, landlige steder utenfor byene for at pasientene skulle ha muligheter til arbeidsterapi og være i Bevægelse i Fri Luft. Asylene var ofte selvforsynte samfunn med gårdsdrift.

Fra 1890-årene til 1920 var det en sterk vekst i antall sinnssykeasyl i Norge. Asylets storhetstid ble også preget av det ble ansatt flere leger som var spesialisert innen psykiatri. Etter 1920 ble det ikke bygget så mange nye asyl, men antall sengeplasser økte. På 1950-tallet gikk antall institusjonsplasser ned på grunn av den nye medikamentbehandling.

Lov om psykisk helsevern[rediger | rediger kilde]

Med små endringer ble sinnssykeloven stående frem til 1961. Fra 1960-tallet ble institusjonslivet og psykiatrien utsatt for kritikk. Psykiatri som samfunnsproblem ble nå et tema og perspektivet gikk fra en liten avgrenset gruppe mennesker, de sinnssyke, til mer generelt å omhandle psykisk helse.

Etter at asylene fikk svekket sin anseelse endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatriske sykehus.

Liste over sinnssykeasyl i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ SSB: Samfunnsspeilet, Borgny Vold: «Den store institusjonsoppbyggingen». Nr 1, 1999.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]