Statsborgeren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Forsiden av Statsborgeren, første nummer 3. juli 1831.

Statsborgeren. En tidende for Norges vel var et norsk tidsskrift som ble opprettet i 1831 av Peder Soelvold. Bladet kom ut med uregelmessige mellomrom, og var et radikalt-demokratisk opposisjonblad, som særlig angrep embetsmannsklassens maktstilling. Soelvold var redaktør frem til 1835, da han ble dømt for noen skandaløse artikler. Redaksjonen ble da overtatt av Henrik Wergeland, som tidligere hadde vært en av bidragsyterne, og som fortsatte som redaktør til 1837 da tidsskriftet gikk inn. Boktrykker Johan Jørgen Krohn var utgiver av tidsskriftet, og ifølge Munthe den som sørget for å bytte ut Soelvold med Wergeland.[1]

Bladets program[rediger | rediger kilde]

Bladet erklærte at det ville «benytte Trykke-friheden i dens meest udstrakte Betydning» og ikke «efter Magt-menneskers Hu». Det var ikke det første samfunnskritiske bladet i Norge. Bladet var politisk viktig ved at det bidro til organiseringen av en kritisk opinion, spesielt blant bøndene. Etter 1814 fortsatte embetsmenn å styre Norge.[omstridt ] Utenom stortingssesjonene hvert tredje år var statsstyret lukket, og lokal forvaltning nærmest ugjennomtrengelig for almuen. Å avsløre hemmelighold, reise anklager om korrupsjon eller sette ut et rykte kunne ha en politisk funksjon. Soelvold stod på at «Offentlighed er Sladderagtigheds og mange andre Lasters Grav.» Han ønsket ytringer «nedenfra», enten det dreide seg om fakta eller fantasi. Statsborgeren trykte angrep på navngitte embetsmenn, og Soelvold hevdet at det var langt bedre «at urigtige Meninger bekjendtgjøres gjennem Presse, da derved aabnes Anledning til Gjendrivelse,» enn at de «udbredes i Løndom, uden at ledsages af Berigtigelse». Hans åpenhet førte imidlertid til injuriesaker og dommer. Wergeland derimot klarte å unngå flere rettssaker, og i hans tid var nok bladet mer preget av redaktøren selv enn av innsenderne.[2]

Wergeland beskriver tidsskriftet slik:[3]

Sitat....Bondeoppositionsbladet Statsborgeren, en Slags Alligator, som i sex Dage laae skjult i sit Slam, men gabede baade hørligt og synligt den syvende, slugende da et halv Dusin Embedsmænds god Navn og Rygte i sig. Fanden var i den Tid meget mindre frygtet i Norge end Statsborgeren.Sitat

Fra forordet i første utgave 3. juli 1831:

SitatBesjælede af Ønske og Haab om at kunne virke til Fædrelandets Gavn paa den Maade, som antydes i dette Blads Subskriptionsplan, nedskreve vi samme og besørgede den udspredt blandt vore Landsmænd. (...) vi som forhen erklæret ville bestræbe os for at gavne Fædrelandet ved uafladeligt at efterspore grundlovstridige og egenmægtige Foretagender, samt Alt hvad der kan have skadelig Indflydelse, saavel paa enkelte Mennesker og Indretninger i Staten som paa det hele Statssamfund, og med Sandhedens og Frimodighetens djærve Sprog, samt med Hensyn til Grundlovens § 100, give Saadant Publicitet, og saaledes benytte Trykkefriheden i dens mest udstrakte Betydning. Som faktum skal aldeles Intet optages i Statsborgeren, der ei har Hjemmel. Kun den gode Sag, aldrig Tilfredsstillelse af smaalig Lidenskab, skal være Formaalet for de Kjendsgjerninger, som Bladet meddeler sine Læsere.Sitat
– Statsborgeren[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munthe s. 97
  2. ^ Odd Arvid Storsveen: «Folkets stemme», Klassekampen, 18. mai 2013
  3. ^ Wergeland, Henrik: Hassel-nødder med og uden kjerne, dog til tidsfordriv, plukkede af min henvisnede livs-busk. Christiania: Chr. Tønsbergs forl., 1845
  4. ^ Munthe, s. 18.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]