Storviltjakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Storviltjakt er jakt på større viltarter, i Norden typisk arter som moskusfe, elg, hjort, rein, dåhjort, rådyr, muflon, villsvin, brunbjørn, ulv, gaupe og jerv, i andre land annet større vilt. Dette er ville dyr som ofte kalles storvilt i et samlebegrep, men grensen mellom storvilt og småvilt kan noen steder være vanskelig å definere.

Jakthunder[rediger | rediger kilde]

Storvilt jaktes på mange måter, både alene og som en del av jaktlag. Det siste er mest vanlig for de største artene. I Norge må både jeger og våpen være godkjent. I Norden er det dessuten vanlig at jakten assisteres av jakthunder, typisk storvilthunder når det jaktes på større vilt. Når storvilthund inngår i jakten er det enten som bandhund eller løshund. Under jakt på mindre storvilt, som rådyr, brukes gjerne støvere, og det er mer vanlig å jakte alene.

Ettersøkshund og skadeskyting[rediger | rediger kilde]

Under storviltjakt på elg, hjort og rådyr i Norge er det påbudt å ha tilgang på godkjent ettersøkshund, i tilfelle viltet skadeskytes, og både hund og fører (ekvipasjen) må være godkjent av myndighetene.[1]

I Norge har skadeskyting av vilt økt dramatisk de siste tiårene, og slike hendelser blir trolig også underrapportert. Skadeskyting har ifølge norske forskere ligget konstant på omkring 10 prosent av antallet felte dyr, til tross for en rekke tiltak i senere år for å forhindre at det skjer. Professor i biomedisin og veterinær Jon Arnemo, Høgskolen i Hedmark, mer enn antyder at «gruppepress» trolig er en betydelig årsak.[2]

Bestemmelser[rediger | rediger kilde]

I Norge er det myndighetene som bestemmer hva som er storvilt og hva som er småvilt, hvilke arter som er jaktbare, hvor mange som kan felles og til hvilke tider jakten kan utøves.[3] Jaktretten eies imidlertid av grunneieren, jamfør § 28.(jaktrett for bruker, leie av jaktrett) i Lov om jakt og fangst av vilt (LOV-1981-05-29-38, viltloven). Slik er det også i våre naboland, Sverige, Danmark og Finland, og stort sett rundt om ellers i verden, men noen steder kan det også være lokale myndigheter eller grunneier som bestemmer, eller ingen offisiell myndighet i det heletatt.

I Norge må den som skal jakte storvilt ha løst årlig jegeravgift og avlagt obligatorisk skyteprøve for storviltjegere, godkjent av Miljødirektoratet, for å kunne drive med storviltjakt. Jegere må dessuten betale fellingsavgift til staten for hvert enkelt dyr som blir felt. Fellingsavgiften kan variere fra år til år. I tillegg kommer grunneieravgiften (hva det koster å løse jaktkort), som gjerne er den mest kostbare delen av jakten (ofte relatert til antallet felte dyr og/eller slaktevekt).

Miljøkriminalitet[rediger | rediger kilde]

Jakt på storvilt er mange steder forbundet med grov miljøkriminalitet, som smugling, krypskytteri og ulovlig fangst av fredet vilt, uetisk troféjakt og svart økonomi. I Norge er det Økokrim som håndterer sånne saker, som i global målestokk har hatt en foruroligende negativ utvikling i senere tid, mens det er Statens naturoppsyn som fører tilsyn med artene. I Norden har krypskytteri på hjortevilt og fredet rovvilt blitt et stadig større problem for nasjonale myndigheter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bruk av ettersøkshund Arkivert 17. august 2016 hos Wayback Machine.. Miljødirektoratet.
  2. ^ Øistein Larsen-Vonstett (29. september 2009).- 4000 elg skadeskytes. Nyheter, VG. Besøkt 2016-07-01
  3. ^ Storviltjakt. Miljødirektoratet, 15. juni 2013.