Stikkemygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stikkemygg
 Foto: Mr. Ripp
Vitenskapelig(e)
navn
:
Culicidae
Meigen, 1818
Norsk(e) navn: stikkemygg
Hører til: Culicomorpha,
mygg,
tovinger
Antall arter: 38 arter i Norge
ca. 3 500 i verden
Habitat: på land, men med larvestadie i vann
Utbredelse: alle verdensdeler
Delgrupper:
En hunnmygg, snart god og mett på blod fra et menneske. Nå har hun fått tilskudd av proteiner, og kan produsere langt flere egg enn hva hun hadde klart uten et blodmåltid.
Mygglarve i underfamilien Culicinae, legg merke til ånderøret (pusterør) på bakroppsenden. Artene i underfamilien Anophelinae, mangler et slikt ånderør.

Stikkemygg (Culicidae) er en familie av mygg og den organismegruppen folk flest forbinder med ordet «mygg». De er fra 3 mm til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm.

Liv og utvikling[rediger | rediger kilde]

Anatomi[rediger | rediger kilde]

Ser en godt etter har stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell (som hos sommerfugler) langs årer eller vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet. Snabelen er svært tynn, og ligger i en fin slire. Denne snabelen brukes til å suge blod og er lengre enn antennene som har 15 ledd. Hodet er forholdsvis lite og dekkes av store fasettøyne, palpene er korte.

Orienteringsevne[rediger | rediger kilde]

Mange arter mygg flyr gjerne mot lys, som utelamper, men stikkmygg gjør ikke det. Den flyr helst i skumringen eller i nattemørke. Den navigerer etter lukt og ånde fra et menneske eller et dyr som de kan suge blod av.

Larver og pupper[rediger | rediger kilde]

Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen kan gå fort, kanskje bare ett par uker, dersom temperaturen er høy, og seinere dersom det er kaldt. Både i store sjøer eller i små vannpytter. Eggene legges i vann, der de klekkes. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom.

Puppen hos stikkemygg er spesiell ved at den er bevegelig. Myggen er ikke i hvile i puppestadiet, men må opp for å puste. Ofte henger disse larvene og puppene i vannoverflaten, men blir lett skremt, og dykker da ned til bunnen med vrikkende svømmebevegelser. Puppene kan skilles fra larvene ved at brystpartiet er svært tykt. Puppestadiet varer fra 2 til 5-6 dager.

Lyd[rediger | rediger kilde]

De ulike artene har hver sin sang, eller summing. Lyden kommer fra vingene som slår (vingeslagene) og litt ulike vinger gir litt ulik lyd. Disse forskjellene i frekvens er svært små, men hanner og hunner bruker denne unike summingen for å finne hverandre.

Myggstikk[rediger | rediger kilde]

Myggstikk kommer av at hunnmyggen biter hull for å kunne suge ut litt blod som kan brukes i eggproduksjonen. Ikke alle arter er like plagsomme for oss mennesker, men myggstikk er uansett plagsomt, og klør. Hunnmyggen suger blod av varmblodige pattedyr. Noen arter går bare på fugler, eller enkelte arter dyr. Noen lever på steder der mennesker sjeldent oppholder seg. Når vanlig stikkemygg stikker, sprøyter den først inn et antikoagulerende stoff. Deretter suger den blod blandet med dette. Dette stoffet gir den velkjente kløen. Det beste er å ikke begynne å klø. Det finnes også salver som reduserer kløen.

Ikke alle stikker[rediger | rediger kilde]

Hannen stikker ikke. Den er «fredelig» av seg og nøyer seg med nektar som føde. Det er bare hunnmyggen som suger blod og det må den for å få proteiner for å utvikle og legge mange egg. En hunnmygg som har fått et godt måltid blod klarer å produsere omtrent ti ganger så mange egg som en hunne som ikke har funnet blod.

Sykdomsspredere[rediger | rediger kilde]

I Norge representerer neppe myggstikk fare for overføring av dødelige sykdommer. Dette er likevel et alvorlig problem i varmere strøk på jorden. Arter av stikkemygg kan overføre gulfeber malaria, dengue, Chikungunyafeber og elefantsyke.

Malariamyggen, (slekten Anopheles), tilhører stikkmyggene den sprer sykdommen malaria og er en stor plage i mange tropiske områder. I Norge har vi tre myggarter tilhørende malariamyggslekten: Anopheles maculipennis, Anopheles messeae og Anopheles claviger ([1]). Malariaparasitter eksisterer derimot ikke i Norge i dag. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) smittes mer enn 500 millioner mennesker av malaria hvert år, og over 2 millioner dør hvert år av det, de fleste barn i Afrika, sør for Sahara.

Gulfebermyggen, (Aedes aegypti), kan overføre gulfeber og denguefeber. Chikungunyafeber kan være er et problem på Mauritius, Reunion, Seychellene, Madagaskar og Andra Pradesh i India. Sykdommen er ikke dødelig, men gir kraftige leddsmerter som kan vare i flere uker til måneder.

Generelt om mygg[rediger | rediger kilde]

Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger. Det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.

Systematisk inndeling med fokus på norske arter[rediger | rediger kilde]

Systematikken følger i hovedsak Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004.[1], som omfatter de europeiske artene. Det er nærmere 3 500 arter på verdensbasis. I Norge er det i underkant av 40 arter, de har i denne oversikten fått anført sin utbredelse i Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beuk, Dr Paul & Pape, Dr Thomas. 2004. Fauna Europaea: Culicidae. Fauna Europaea version 2.4, http://www.faunaeur.org - besøkt 7. april 2012

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Andersson, H. 1991. Aktuell klassifisering av inhemska tvåvingar (Diptera), med svenska namn på familjerna. Ent. Tidskr. 112, side 49-52.
  • Mehl, R., Traavik, T. & Wiger, R. 1983. The composition of the mosquito fauna in selected biotopes for arbovirus studies in Norway. Fauna norv. Ser. B. 30, 14 – 24.
  • Mehl, R. 1996. Culicidae, Stikkemygg. Side 202 til 205 i: Aagaard, K. og Dolmen, D. (red.): Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim.
  • Natvig, L.R. 1948. Contribution to the knowledge of the Danish and Fennoscandian mosquitoes. Culi­cini. Norsk ent. Tidsskr. Suppl. I, 1-567.
  • Natvig, L.R. & Mehl, R. 1982. Stikkemyggene. – In: Frislid, R. & Semb-Johansson, A. (ed.). Norges Dyr. 4. Virvelløse Dyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo, pp 386-396.
  • Thielman, A.C, and Hunter, F.F. 2007. Photographic Key to the Adult Female Mosquitoes (Diptera: Culicidae) of Canada. Canadian Journal of Arthropod Identification No. 4, 14 December 2007. Finnes online som html og pdf: www.biology.ualberta.ca, doi: 10.3752/cjai.2007.04.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Culicidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Culicidae – detaljert artsinformasjon