Peder Soelvold
| Peder Soelvold | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. juli 1799[1] | ||
| Død | 5. mars 1847[1] (47 år) | ||
| Beskjeftigelse | Redaktør | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Peder Pedersen Soelvold (født 15. juli 1799 i Holla i Telemark, død 5. mars 1847 i Kristiania) var en norsk redaktør. Foreldrene var Peder Olsen Soelvold (tidligere Ejestrand) og Birthe Pedersdatter Sagverket. Soelvold var en husmannsplass under Rynningen. Han fikk noe utdanning til skolelærer hos stedets prest og skal ha fungert som lærer ved Ulefoss sagbruks skole. I årene fra 1825 til omkring 1835 var han huslærer på Hov (Hoff) i Vestre Aker.[2]
Soelvold oversatte lyrikk og skrev en del egne dikt som blant annet ble publisert i Den norske Huusven (redigert av Maurits Hansen og utgitt av Johan Jørgen Krohn). Han medvirket til det opposisjonelle «Selskap for Agers Sogns Vel» som blant annet ville ha 17. mai som sin festdag.[3] «Hagbarth», «Halsteen i Aasen» og «Einar» var tre av Soelvolds pseudonymer[4] med «Hagbarth» blant dem han brukte oftest.[5]
Jeg er Normand og elsker dig, Fædreland!
Ved navnet «Norge» høit svulmer mit Hjerte,
Blandt snedækte Klipper og eviggrønn Gran'
Jeg Livets de helligste Følelser lærte.
Peder Soelvold: Fædrelandssang (første vers)
Fra 1831 til 1835 redigerte han den radikal-demokratiske avisen Statsborgeren, et organ for opposisjonen mot embetsmennene. Soelvold var trolig avisens grunnlegger, men selv om han ble inspirert og støttet av et fremvoksende «bondeparti», var ikke avisen et partiorgan, ifølge Munthe.[6] Soelvold var kjent med Ola-boka og John Neergaard.
Morgenbladet gikk ikke av veien for å karakterisere Soelvold som en «falsk Profet» og en «Klapper-Slange som smyge sig mellem os». Det ble satt ut rykter om at Soelvold skulle ha stjålet 50 spesidaler fra sin egen far, og at presten i Aker kunne fortelle en «smuk Historie» om Soelvold og en «Confirmantinde»,[7] som om han hadde stått i forhold til en mindreårig.
Selv angrep Soelvold embetsmannsstanden i avisen sin, og gikk ikke av veien for å fremsette anklager om underslag, rettet mot navngitte personer og uten å ha undersøkt saken nærmere. Embetsmennene sørget derfor for at Statsborgeren måtte betale høyere porto enn andre, så den skulle bukke under i konkurranse med andre aviser. Til sist ble Soelvold også dømt «æreløs» for skandaløse artikler, og i 1835 overtok Henrik Wergeland derfor som redaktør.[8]
Etter at han sluttet i Statsborgeren, fortsatte Soelvold med politisk agitasjon, blant annet med boken Om Storthingsvalg. Nogle Ord til Norges stemmeberettigede Borgere, utgitt i 1840. Han reiste også rundt på østlandsbygdene. I 1845 var han «husvild og hjælpeløs» i Christiania og ble av politiet innsatt på «arbeidsanstalten» Mangelsgården, der han døde som fattiglem. Akers fattigvesen tok seg av ham fra 1846.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Peder Pedersen Soelvold, Norsk biografisk leksikon ID Peder_Soelvold, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munthe s. 6.
- ^ Munthe, s. 10.
- ^ Kristian Holen Nymark: «Statsborgeren under Peder Soelvold» (s. 23), UiO 2014
- ^ Kristian Holen Nymark: «Statsborgeren under Peder Soelvold» (s. 35), UiO 2014
- ^ Munthe, s. 16.
- ^ Kristian Holen Nymark: «Om Klapper-Slanger og statsborgerlige Skrighalse», Idunn nr 4 i 2018
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 178-79), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
- ^ Munthe, s. 128.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Nordisk familjebok. Uggleupplagan
- W. S. Munthe: Statsborgeren og Peder Soelvold. Kristiania: Det Mallingske Bogtrykkeri, 1907.