Slaget ved Sfakteria

Slaget ved Sfakteria
Konflikt: Peloponneskrigen
Dato	425 f.Kr.
Sted	Sfakteria; 36°55'48,490"N 21°39'56,610"Ø
Resultat	athensk seier
	Stridende parter
Athen	Sparta
	Kommandanter og ledere
Demosthenes; Kleon	Epitadas †; Styfon
	Styrker
3000+ soldater; 8000 lett bevæpnede roere	440
	Tap
rundt 230	148 døde; resten tatt til fange

Peloponneskrigen
Sybota – Poteidaia – Khalkis – Nafpaktos – Tanagra – Olpai – Pylos – Sfakteria – Delion – Amfipolis – Mantineia – Den sicilianske ekspedisjon – Syme – Kynossema – Abydos – Kyzikos – Notion – Arginusai – Aigospotamoi

Slaget ved Sfakteria var et slag i Peloponneskrigen utkjempet i 425 f.Kr. mellom Athen og Sparta. Slaget fulgte feilslåtte fredsforhandlinger etter slaget ved Pylos. I slaget ble et antall spartanere som var strandet på øya Sfakteria etter slaget ved Pylos, angrepet og tatt til fange av en athensk styrke under Kleon og Demosthenes.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Etter Pylos ba Sparta om fred, og etter at det ble ordnet en våpenhvile ved Pylos ved å overgi skipene til den peloponnesiske flåten som sikkerhet, sendte spartanerne en utsending til Athen for å forhandle om en fredsavtale. Disse forhandlingene viste seg derimot å være ufruktbare, og med nyheten om sammenbruddet i forhandlingene sluttet våpenhvilen. Athenerne nektet derimot å levere tilbake de peloponnesiske skipene og hevdet at det var gjennomført angrep mot festningsverkene deres under våpenhvilen. Fiendtlighetene ble gjenopptatt umiddelbart og athenerne voktet øya dag og natt mot forsøk på å redde eller forsyne styrkene på øya.

Demosthenes ledet styrkene ved Pylos og planla innledningsvis å sulte ut spartanerne fremfor å angripe dem, men ettersom tiden gikk ble det klart at spartanerne klarte å holde ut lenger enn forventet. Ved å tilby heloter frihet og love belønninger i penger til frie menn til de som førte mat over til øya, klarte spartanerne å føre frem en liten, men viktig, strøm av mat. Noen av disse mennene nådde øya ved å nærme seg den fra sjøsiden om natten mens det var hardt vær, andre svømte under vann og slepte sekker med mat etter seg. Athenerne hadde i mellomtiden jevnlig små rasjoner, og hele styrken var avhengig av en enkel kilde av drikkevann. I disse omstendighetene begynte athenerne å tvile på om de kunne løse saken gjennom beleiring før vinteren tvang dem til å oppløse blokaden.

Debatt i Athen[rediger | rediger kilde]

Denne negative vendingen i lykken var kilde for mye uro i Athen, avgjørelsen om å avslå Spartas tilbud om fred ble gjenstand for mye folkelig anger. Kleon merket denne vendingen blant folket. Han hadde vært den primære talsmannen for å avslo fredstilbudet og hevdet at rapportene som ble ført tilbake fra området måtte være unøyaktig. Den politiske motstanderen av ham og strategos for det året, Nikias, foreslo å sende en kommisjon med Kleon blant dens medlemmer for å verifisere rapportene fra Pylos. Kleon angrep ham for å foresøke å kaste bort tiden som de burde brukt på å angripe. Nikias svarte med å tilby Kleon kommandoen over en ekspedisjonsstyrke til Pylos. Selv om han ikke hadde autoritet til å gjøre dette tilbudet, sluttet forsamlingen seg til entusiasmen i øyeblikket og sluttet seg til ham og ba Kleon legge handling bak sine ord.

Kleon var antagelig klar over at et angrep allerede ble planlagt på Pylos, siden det var sannsynlig at han kommuniserte med Demosthenes, men da han innså at tilbudet til Nikias var mer enn et retorisk spill, forsøkte han å trekke seg fra utfordringen. Men folkemengden nektet å tillate dette, og Kleon hadde til slutt ingen annen utvei enn å akseptere kommandoen. Han inntok den modige holdningen han hadde hatt i begynnelsen av debatten og proklamerte at med styrken han hadde fått, skulle han enten drepe eller fange spartanerne innen tyve dager. Han utropte Demosthenes som sin medkommandant og dro fra Athen med en styrke som bestod av athenske sjømenn og skip som bar allierte peltaster og bueskyttere.

Angrepet på Sfakteria[rediger | rediger kilde]

Demosthenes hadde allerede planlagt et angrep på Sfakteria siden de vanskelige omstendighetene hans menn var i hadde fått ham til å tvile på muligheten til å opprettholde beleiringen. Videre hadde en brann på øya, som var startet av athenske sjømenn som snek seg over for å koke seg et måltid unna det tett befolkede Pylos, fjernet deler av øyas vegetasjon. Dette gjorde at Demosthenes kunne undersøke både konturene til øya og antallet og utplasseringen av forsvarerne. Demosthenes så at bare tretti spartanere var satt ut for å bevokte den sørlige enden av øya, den som vendte bort fra Pylos. Demosthenes gikk i land med 800 hoplitter både på sjøsiden og landsiden av øya en natt. Garnisonen trodde at de athenske skipene bare seilte i sine vanlige nattlige vakter, ble tatt på sengen og massakrert. Ved daggry strømmet resten av de athenske styrken i land. Disse inkluderte rundt 2000 lette infanterister, bueskyttere og rundt 8000 roere fra flåten bevæpnet med etthvert våpen de kunne finne.

Spartanerne, under sin kommandant Epitadas, forsøkte å få overtaker på de athenske hoplittene og skyve sine fiender tilbake på sjøen, men Demosthenes instruerte sine lette styrker, i kompanier på rundt 200 menn, om å okkupere høye punkter og trakassere fienden med ildprosjektiler hver gang de nærmet seg. Da spartanerne stormet mot sine motstandere, klarte athenerne lett å løpe i sikkerhet siden de ikke var nedtynget av det tunge utstyret til hoplittene. Støv og aske fra den nylige brannen bidro videre til at spartanerne ikke fikk klar sikt til angriperne. Ute av stand til å komme noen vei, trakk spartanerne seg forvirret tilbake til den nordlige enden av øya hvor de grov seg ned bak festningsverkene sine og håpet å ri av stormen.

En stillstand pågikk en stund der athenerne forsøkte forgjeves å kaste spartanerne ut av sin sterke stilling. På dette tidspunktet oppsøkte Komon, kommandanten til den messenianske avdelingen i den athenske styrken, Demosthenes og ba om å få styrker som han kunne bevege seg gjennom det tilsynelatende uoverstigelige terrenget langs kysten av øya. Hans ønske ble innvilget, og Komon ledet sine menn inn i spartanernes bakre del gjennom en rute som var ubevoktet. Da han dukket opp med sin styrke, oppgav spartanerne i vantro sitt forsvar. Athenerne tok inngangene til fortet, og den spartanske styrken var nær ved tilintetgjørelse.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Kleon og Demosthenes lot på det tidspunktet være å presse angrepet videre, de foretrakk å ta så mange spartanere som de kunne til fange. En athensk herald tilbød spartanerne en mulighet til å overgi seg, og spartanerne kastet ned sine skjold og gikk i det minste med på å forhandle. Kleon og Demosthenes møtte den spartanske kommandanten Styfon. Styfon var opprinnelige nummer tre i kommandolinjen, men Epitadas hadde blitt drept og hans nestkommanderende var alvorlig såret. Han ba om å få sende en herald til fastlandet for å søke råd. Athenerne nektet å tillate de fangede mennene å forlate stedet, men tillot så mange heralder fra fastlandet som var ønsket til å gå frem og tilbake. Flere beskjeder ble sendt, den siste etterlot Styfon med beskjeden «spartanerne beordrer deg om å avgjøre selv, så lenge du ikke gjør noe æreløst.» Styfon og hans menn overgav seg. Av de 440 spartanerne som hadde krysset over til Sfakteria, overgav 292 overlevende seg. Av disse var 120 menn fra eliteklassen spartiate.

«Resultatet,» har Donald Kagan observert, «rystet den greske verden.»^[1] Spartanerne, har det blitt antatt, ville aldri overgi seg. Athenerne utstedte med spartiatiske gisler et ultimatum. Enhver invasjon av Attika ville føre til henrettelsen av deres fanger. For første gang siden begynnelsen av krigen kunne athenerne dyrke sine marker i sikkerhet. Ved Pylos ble det plassert en messeniansk garnison, og disse mennene satte i gang raid inn i landet som en gang var deres hjem og gjorde stor skade for spartanerne og fikk mange heloter til å desertere. Kleon hadde oppfylt sitt tilsynelatende sinnssyke løfte, og i Athen var nøt han seierens frukter. Han fikk måltider på statens regning i prytaneum (samme belønning som ble gikk olympiske mestere), og de fleste forskere ser hans hånd i lovgivningen i de følgende månedene. Den viktigste saken var en økt skattlegging av imperiet.^[2] De neste få årene ser ut til å ha ført med seg et fornyet aggressivt Athen, og det ville ta en rekke med athenske motganger for å viske ut selvtilliten som overgivelsen hadde gitt og få de to sidene til forhandlingsbordet for å forhandle frem Nikiasfreden i 421 f.Kr.