Slaget ved Nafpaktos (429 f.Kr.)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Nafpaktos (429 f.Kr.)
Konflikt: Peloponneserkrigen
Dato429 f.Kr.
StedNafpaktos
38°23'29,0"N 21°49'46,9"Ø
Resultatathensk seier
Stridende parter
Athenpeloponneserne
Kommandanter og ledere
FormioKnemos
Brasidas
Timokrates
Lykofron
Makaon
Isokrates
Agatharkidas
Styrker
20 skip77 skip
Tap
1 skip6 skip
Peloponneskrigen
SybotaPoteidaiaKhalkisNafpaktosTanagraOlpaiPylosSfakteriaDelionAmfipolisMantineiaDen sicilianske ekspedisjonSymeKynossemaAbydosKyzikosNotionArginusaiAigospotamoi

Slaget ved Nafpaktos var et sjøslag i Peloponneskrigen. Slaget fant sted en uke etter den athenske seieren ved Rhium. Slaget involverte en athensk styrke på 20 skip, ledet av Formio mot en peloponnesisk flåte på 77 skip, ledet av Knemos.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Den spartanske styresmakten hadde i 429 beordret navarken Knemos til å sette i gang en offensiv i Korintbukta og det nordvestlige Hellas med det mål å slå flere athenske allierte ut av Peloponneskrigen. Ideelt sett håpet spartanerne å erobre den athenske basen ved Nafpaktos. Denne basen brukte athenerne til å trakassere korintisk skipsfart. Men den offensiven led et alvorlig tilbakeslag da Knemos ble slått tilbake på land av akarnaniene i Stratos, mens en peloponnesisk flåte på 47 skip ble spredt av Formios 20 skip ved Rhium. Spartanerne var misfornøyd med dette uventede tilbakeslaget og sendte flere rådgivere, inkludert den aggressive, men talentfulle Brasidas, for å ha overoppsyn med Knemos samtidig som han gjenopptok offensiven. Formio sendte i mellomtiden etter forsterkninger fra Athen, og 20 skip ble sendt ut til ham. Disse hadde ordre om å først seile til Kreta for å angripe Kydonia. Resultatet var at denne flåten ikke kom tidsnok til å delta i slaget.

Knemos og rådgiverne forente skipene som Knemos hadde tatt med seg til Stratos med de som trakk seg tilbake fra Rhium og skaffet flere skip fra Spartas allierte i bukta, og de hadde snart en flåte på 77 skip. Admiralene rykket så frem med sin flåte til Panormos, i Akhaia, hvor de møtte det peloponnesiske infanteriet. Formio førte i mellomtiden sine skip opp til Antirrhium, på den andre siden av stredet fra peloponneserne, ved Rhium. Her var han i posisjon til å slå til dersom den fiendtlige flåten forsøkte å seile vestover inn i åpen sjø. Dersom han hadde latt den unnslippe på denne måten, ville han i realiteten ha oppgitt Athens herredømme over sjøen, og kunne godt ha blitt blokkert i Nafpaktos.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Flåtene lå ankret opp på hver sin side av stredet, og det ble opp til peloponneserne å sette i gang et slag, siden de ønsket å fremtvinge kamphandlinger før de athenske forsterkningene ankom. Etter seks eller syv dager ved Rhium, ledet derfor de spartanske kommandantene sin flåte østover inn i Korintbukta. Athenerne som i det foregående slaget hadde klart å dra nytte av fordelen i sin overlegne manøvrerbarhet, ville nødig gå inn i de trange farvannene i bukta, men ble tvunget til å følge peloponneserne for å beskytte Nafpaktos som var uten garnison.

Slaget ved Nafpaktos (429 f.Kr.)

De 20 athenske skipene seilte inn i bukta på en enslig rekke langs den nordlige kysten. De messenianske hoplittene fra Nafpaktos marsjerte langs kysten ved siden av dem. På den sørlige kysten seilte den peloponnesiske flåten på fire rekker, parallelt med kysten. Til høyre for disse linjene, var 20 av de beste og raskeste skipene i flåten som ledet fremrykningen. Disse hadde fått jobben med å hindre athenerne fra å flykte når peloponneserne angrep.

Knemos så at athenerne seilte i en enkel rekke og gav signalet til at hans skip skulle angripe. Peloponnesernes flåte snudde umiddelbart og skyndte seg over bukta mot athenerne. Athenerne forsøkte å flykte, men bare elleve av de fremste skipene klarte å komme seg rundt peloponnesernes høyre flanke og flykte mot Nafpaktos, de resterende ni ble kjørt opp i et hjørne, drevet på land og erobret, mens de 20 eliteskipene til peloponneserne fra den høyre flanken satte etter de flyktende athenske elleve.

Ti athenske skip nådde Nafpaktos i sikkerhet og inntok sine posisjoner ved munningen av havnen, klar til å forsvare seg mot etthvert forsøk på å gå inn i havnen. Det siste athenske skipet flyktet mot havnen med peloponneserne som allerede sang seierens paian, i nær forfølgelse. Det athenske skipet kom opp på siden av et handelsskip som lå for anker utenfor havnen og brukte det til å beskytte sine flanker mens han snudde. Den athenske kapteinen vendte sitt skip 270 grader og rammet sin fremste forfølger i siden og senket den.

Selv om peloponneserne fremdeles hadde en stor tallmessig fordel, gjorde sjokket av denne handlingen til at peloponnesernes moral sank samtidig som det styrket den athenske moralen. Det viste seg å være nok til å snu slagets gang. det ble forvirring blant peloponneserne, noen roere i de fremste skipene hvilte årene sine for å la hovedstyrken ta dem igjen. Dermed var de urørlige og sårbare foran en fiendtlig styrke. Andre skip gikk på grunn som et resultat av deres kapteiners ignorering av strandlinjen.

De ti athenske skipene i havnen stormet ut og sluttet seg til angrepet, og peloponneserne ble umiddelbart spredt. Athenerne erobret seks skip i forfølgelsen og tok tilbake alle unntatt ett av sine egne skip som ble tatt tidligere. Begge sider hevdet at de hadde vunnet, men det var klart hvem som hadde vunnet det. Peloponneserne fryktet ankomsten til de athenske forsterkningene, trakk seg tilbake til Korint i løpet av natten flere dager etter slaget og athenerne fortsatte å holde Nafpaktos og ha herredømmet over bukta.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Den athenske seieren ved Nafpaktos gjorde slutt på Spartas forsøk på å utfordre Athen i Korintbukta og i det nordvestre Hellas. Slaget sikret også Athens herredømme til sjøs. Ved Nafpaktos hadde athenerne vært presset med ryggen mot veggen, et nederlag ville ha gjort slutt på Athens fotfeste i Korintbukta og oppmuntret peloponneserne til ytterligere aggressive operasjoner til sjøs. Spartanerne ble så kuet av minnet om deres nederlag ovenfor Formio, at de i 428 ikke sendte hjelp til Athens opprørske undersåtter, Mytilene, det året. De sendte til slutt en flåte i 427, men kommandanten var så redd for å bli tatt til sjøs av athenerne at han flyktet hjem uten å ha oppnådd noe.

Litteratur[rediger | rediger kilde]