Skammekrok

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Akvarellen Skamvrån («Skammekroken») ble malt av den svenske kunstneren Carl Larsson i 1894. Å sette ulydige barn i skammekroken var en vanlig straff i 1800-tallets barneoppdragelse.

Skammekrok er et virkemiddel og en avstraffelsesmetode i barneoppdragelsen der voksne plasserer ulydige barn i en krok av et værelse for en viss tid. Der skal barnet sitte eller stå i ro og taushet, tenke over og angre det barnet har gjort feil, og føle og pådra seg skam. Metoden blir brukt for å irettesette, straffe og ydmyke barn som oppfører seg annerledes enn de voksne vil. Den skal også lære og motivere barna til lydighet, disiplin og ønsket atferd. Skammekrok var vanlig i klasserom og privathjem1800- og 1900-tallet, ofte som alternativ til fysisk avstraffelse, men har vært mindre brukt etter 1970-tallet.

En moderne variant av skammekrok er time-out eller «kamppause», en metode for å avbryte og roe en voldsom konflikt med små barn. Også bortvisning av bråkmakere i skolen kan sammenliknes med gamle dagers skammekrok.

Ordet «skammekrok» kan i overført betydning også brukes i forbindelse med personer som burde skamme seg, blir irettesatt på en ydmykende måte eller blir satt eller kommer i en underlegen posisjon.

Skammekrok kalles skamvråsvensk og skammekrog, eventuelt glemmekrog og tidligere også skamkrog, på dansk. På andre språk må fenomenet som regel forklares med flere ord. Ordene er kjent fra i hvert fall 1700-tallet.

Historikk og bruk[rediger | rediger kilde]

Por haber nacido en otra parte («Fordi hun er født et annet sted») av Fransisco Goya fra perioden 1814-1823. Tegningen viser hvordan den spanske inkvisisjonen brukte skamstraff for å ydmyke den dømte: Offeret ble merket med en høy, spiss hatt (kalt coroza eller Flammenhut) og en kappe (sanbenito) der en skrev dommen. Iført dette måtte den straffedømte gå i offentlig prosesjon, en såkalt auto de fé. Tittelen på tegningen viser kunstnerens syn på inkvisisjonens ofte absurde og rasistiske avgjørelser.
«Den uskikkelige gutten» (The Naughty Boy) av den irske sjangermaleren George Bernard O'Neill 1867
Die unartigen Kinder («De uskikkelige barna»), tysk karikaturtegning fra 1849. Tegneren bruker straffemetodene i samtidas skoler som symbol for Preussens manglende vilje til å godta ytrings- og organisasjonsfrihet.
Fysisk avstraffelse av barn som metode i barneoppdragelsen har vært begrunnet med Bibelens ord om å tukte den man elsker. Bildet viser en tysk lærer fra 1500-tallet som riser en elev på rumpa som en ydmykende straff, men også i pedagogisk og dannende øyemed.

I Norge, Nord-Europa og andre deler av verden har det vært vanlig å sette ulydige eller frekke småbarn og unge elever i skammekroken hjemme eller på skolen.

Metoden har grunnlag i tradisjonelle, bibelske moralnormer og oppdragelesprinsipper der barn skal tuktes og alle skal være lydige, enten det er overfor foreldrene, husbonden, budene eller Gud. I Salomos ordspråk kapittel 13, vers 24 heter det for eksempel: «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» Samtidig ble sterke skam- og skyldfølelser brukt psykologisk som effektive midler i en sosial kontroll av menneskers atferd. Dette har siden eldgamle tider tatt seg uttrykk i ulike typder stigmatisering og skamstraffer for forskjellige slags lovbrudd. Eksempler på bruk av vanærende symboler og offentlig skam omfatter alvorlige straffer som gapestokk, steile og hjul, brennemerking, auto de fé og annen åpen uthengning og latterliggjøring. Det har også vært vanlig å utpeke syndebukker og gi menneskegrupper kollektiv skyld for noe negativt. Kjente eksempler er tvangsbruken av jødestjerner i Hitler-Tyskland og skamklipping av tyskertøser etter andre verdenskrig. I moderne tid kan outing av homoseksuelle til en viss grad betraktes på samme måte.

Metoden med skammekrok ble imidlertid betraktet som en mild og fornuftig straff, mindre streng og grov enn fysisk avstraffelse i form av ris, pisking, ørefiker, lugging og annen pryl.

Nordiske eksempler på 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

I den danske folkeskoleloven av 1814 ble bruken av skammekrok i skolen formelt forbudt. Der heter det om skolelærerens avstraffing av vanskelige elever: «Han maae aldrig tillade sig, at give Børnene Ørefigen, Stød eller Slag med Haanden, at knibe dem, eller bruge Skieldsord imod dem. Ligesaalidet maae han indføre nogen Skambænk eller Skamkrog; og overalt ingenlunde betiene sig af vanærende Straffe, som kunne qvæle Ærefølelse, og mere tiene til at forhærde, end forbedre det.» Læreren har likevel anledning til å slå elever under 10 år med et lite ris, og bruke en taustump («uden Knuder») på de eldre. Andre tvangsmidler lærerne hadde overfor elevene, var å gi anmerkninger, nekte elevene friminutt eller opprykk til neste klassetrinn og annet.[1] Skammekroker kan nok likevel ha blitt brukt også i danske skoler. Det fortelles blant annet om en dansk lærer som omkring år 1800 hadde sin egen form for skammekrok: I den ene leirveggen i skolestua var det hull i forskjellige høyder der ulydige barn måtte stille seg opp med nesa i et passende hull.[2]

En av de viktigste finske forfatterne på 1800-tallet, Zacharias Topelius (1818–1898), skrev i 1895 blant annet dette om barneoppdragelse og straff i boka Blad ur min tänkebok: «Min erfarenhet är, att aga är berättigad för osanning och uppsåtlig olydnad från tredje till sjunde året för alla, och för gossar till tolfte eller trettonde året. Mildare straff, såsom arrest (icke i mörkt rum), skamvrå och tvånget att bedja om förlåtelse, afpassas efter graden af fel. Kärleken är icke kärlek, om den ej förenas med tuktan. Barnet bör se föräldrarna sörja öfver deras olydnad.» («Min Erfaring gaar ud paa, at legemlig Tugtelse er berettiget for Usandhed og forsætlig Ulydighed, fra Barnets tredie til dets syvende Aar for alle, og for Gutter til det I2te eller 13de Aar. Mildere Straf saasom Stuearest (ikke i mørkt Værelse), Skammekrog o.s.v. afpasses efter Feilens Grad. Kjærlighed er ikke Kjærlighed, om den ikke er forenet med Tugt. Børnene bør se Forældrene sørge over deres Ulydighed.»)[3]

Etter 1900[rediger | rediger kilde]

Moderne psykologi og nye samfunnsideologier på 1900-tallet endret gradvis det vestlige samfunnets syn på og forhold til barn og barndom. Det oppstod en ny pedagogikk og barneoppdragelse der straff, enten det dreide seg om fysisk vold eller mildere alternativer som skammekrok, ikke lenger ble ansett som virkningsfullt og riktig. Skammekrok gikk derfor ut av bruk for de fleste i Norge i løpet av 1960-tallet. Istedenfor streng disiplin og barnetukt, overtok da ideer om en friere og sunnere barneoppdragelse. De voksne skulle ikke lenger straffe dårlig oppførsel, men overse feilene og heller belønne og rose når barnet gjorde noe riktig. Men det har vært store forskjeller fra familie til familie, slik det alltid vil være for skikker og tradisjoner i private hjem.

Det er imidlertid mange eksempler på bruk av skammekrok og liknende straffer for ulydige barn fram til 1960-tallet. Oppdragelsen skulle etter manges mening fortsatt tukte til disiplin og impulskontroll med autoritære straffemetoder som pryl og skammekrok. I barnelitteraturen kom dette til uttrykk gjennom en mengde eksempelfortellinger om hvordan det gikk den som var ulydig. I 1959 kom blant annet barneboka «Lille Pipp i skammekroken», en norsk oversettelse av en av den svenske forfatteren Sid Roland Rommeruds mange bøker om Lille PIpp. Tittelen forteller at skammekrok var noe de fleste hadde et forhold til. Også i flere tidlige tegneseriehistorier fra Donald Duck blir småbrødrene Ole, Dole og Doffen satt i skammekrok. Der må de sitte og å skamme seg, utvist fra fellesskapet, fordi de har vært rampete. Alf Prøysens korte barnevise «Furtelise», som han framførte i det folkekjære radioprogrammet Barnetimen for de minste på 1950-tallet, viser tydelig datidens syn på metodene i barneoppdragelsen og hvordan barn skal være. Hele sangteksten lyder: «Her ser du Lise som furter. Hva skal vi gjøre med det? Snu ansiktet hennes mot veggen en stund. Så blir hun nok blid, skal du se.». Også i hans populære barnevise «I bakvendtland», som ble utgitt på plate i 1959, nevnes skammekrok der skoleelevene må stå «til timen er forbi». I den svenske oversettelsen av Eve Curies biografi «Min mor, Marie Skłodowska Curie» som kom på svensk i 1937, heter det likevel: «Aldrig blevo vi (i vårt hem) satta i skamvrån, aldrig förvägrades oss vår efterrätt.» («Aldri ble vi ( i hjemmet vårt) satt i skammekroken, aldri ble vi nektet dessert.»)[4] Så praksisen har selvsagt variert stort.

I flere land er fysisk og psykisk avstraffelse av barn i dag forbudt både på skolene og hjemme. I Sverige ble såkalt aga, det vil si kroppsstraff og vold som oppdragelsesmetode, helt forbudt i folkeskolen i 1958. Svenske foreldres rett til å slå barna ble avskaffet i 1966, og et uttrykkelig forbud ble innført i Sverige, som det første landet i verden, i 1979. Siden har flere land, særlig i Europa, vedtatt tilsvarende lover, blant annet i Norge i 1987. For øvrig har foreldre i Storbritannia fortsatt lov å slå barna så lenge volden ikke setter synlige merker. Disse lovene har forsterket den holdningsendringen som allerede har vært på gang.

I Arnhild Skres intervjubok Dagmammaer i dagslys fra 1991 skriver hun at norske dagmammaer bruker skammekrok og flere også dask og annet for å irettesette barna de skal passe. Hun forteller at for enkelte er dette en helt naturlig reaksjonsform for å lære barna forskjell på rett og galt, mens andre anser slik straff som tabu.[5]

Også sekulariseringen av den kristne flertallskulturen har ført til nye moraloppfatninger og etiske regler. Dette har videre ført til at gamle skam- og æresbegreper har endret betydning, og at bruken av skammekrok dermed har blitt mindre hensiktsmessig og meningsløs for mange. I dag hevder derfor flere at skammekrok ikke hjelper i barneoppdragelsen på lang sikt. De mener tvertimot at slik ydmykende straff bare skaper kuede, engstelige og aggressive barn, og at metoden er en form for maktovergrep og barnemishandling på linje med fysisk vold.

I 2004 ble det i flere danske medier påstått at privatskolen Grundtvigskolen i København hadde gjeninnført skammekroken. Lederen ved skolen hadde godtatt at en gutt i 8. klasse, som hadde kastet leire etter en tysklærer, måtte stå i hjørnet og «tænke over sine ugerninger».[6] Det kom siden fram at elever hadde stått slik i inntil fire timer. Det danske Børnerådet uttalte i en kommentar at skammekrok grenser til psykisk terror, mens andre sa at lærerne manglet sanksjonsmidler overfor frekke elever og at elevene ikke tok skade av å måtte stå noen timer inne på skoleinspektørens kontor og føle seg flaue som straff.[7]

Andre skammekroker[rediger | rediger kilde]

  • I enkelte kirker fantes det i gamle dager såkalte skammebenker, for eksempel plassert i koret, der syndige medlemmer av menigheten måtte sitte under gudstjenesten.[8] Dette var en form for såkalt kirketukt, det vil si at noen i menigheten blir helt eller delvis utelukket fra det kirkelige fellesskapet. Kirketukt omfattet tidligere også verdslige straffer, men bruker i dag bare kirkelige, for eksempel at noen blir nektet å få nattverd dersom de anses å ha en umoralsk livsførsel.
  • Også hunder som er opplært til det, kan kommanderes på plass i «skammekroken», for eksempel i et avlukke eller i kurven sin, dersom de er ulydige.

Beslektede straffe- og læremetoder[rediger | rediger kilde]

En amerikansk skoleelev ca. 1906 iført det som på engelsk kalles dunce cap og på svensk dumstrut. Bruken av en slik «dumrianhatt» skulle ydmyke elever som ikke oppførte seg riktig eller kunne leksene sine, og har ikke vært like vanlig i Norge. Eleven ble ofte samtidig plassert i en skammekrok i klasserommet.

Time-out[rediger | rediger kilde]

En moderne teknikk som likner på å sette noen i skammekroken, er bruken av time-out eller «kamppause». Metoden fikk navn av den amerikanske atferdspsykologen Arthur Staats i ei bok om utviklingspsykologi, barneoppdragelse og atferdsterapi i 1963. Disipllinmetoden er i nyere tid blitt kjent gjennom TV-serier som Supernanny fra 2005, en opprinnelig britisk virkelighetsserie der strenge barnevakter og erfarne barneoppdragere hjelper familier med urolige eller problematiske barn.

Time-out går ut på å plassere et barn et bestemt sted en kort stund for å hindre at en konflikt blir verre, for å avslutte en aggressiv handling og gi rom for en puste- og tenkepause. Hensikten med skammekrok og time-out er derfor forskjellig. Time-out skal stoppe eller dempe en konflikt og gi alle mulighet til å roe seg ned og tenke seg om, mens skammekroken først og fremst skal straffe barnet gjennom ubehaget å måtte være i kroken.

Time-out brukes i mange land som et alternativ til voldelig avstraffelse. Teknikken brukes også i Norge, for eksempel i enkelte barnehager når det blir slåssing og voldsom uro. Andre reaksjoner på uønsket atferd kan være at barnet må sitte på gangen, sitte alene ved annet bord eller bytte plass med annet barn, at det blir fratatt mat eller drikke, nektet å være med på en spesiell aktivitet etterpå, får surt fjes på et skjema, får strengt tilsnakk eller blir tatt til side.[9]

Andre hevder at time-out er en dårlig metode for å løse konflikter, og at barn trenger å bli innlemmet i fellesskapet når vanskeligheter oppstår, ikke å bli ekskludert fra det. Disse kritikerne mener at kommunikasjon og empati i form av rolige samtaler, forklaringer og avledninger er bedre.[10][11]

Stigmatisering og offentlig skam[rediger | rediger kilde]

Det er flere måter å bruke skam for å straffe og ydmyke umulige barn. Den vanligste metoden er selvfølgelig å skjenne, kjefte og klage på barnet, og gjøre narr av det, gjerne når andre hører på. En annen metode er å merke og stigmatisere elever som ikke klarer skoleoppgavene eller ikke har gjort leksene sine. Straffe- og mobbemetoder med latterlige hodeplagg, i form av en spiss «dumrianhatt» (på engelsk kalt dunce cap og på svensk dumstrut) eller eselører laget av papir, har vært benyttet i flere land. Ofte har eleven i tillegg blitt plassert i skammekrok i klasserommet.

På samme vis kan også bruken av dårlige karakterer oppleves som en form for merking og pinlig straff for «svake, dumme og late elever». Motsatt kan gode karakterpoeng oppfattes som en ettertraktet og verdifull belønning.

Bortvisning[rediger | rediger kilde]

Også det å bli sendt på gangen og måtte sitte igjen på skolen etter at skoledagen er slutt, kan sammenliknes med en skammekrok. Slik bort- og utvisning har vært omstridt som pedagogisk metode i Norge, men har fått ny status som effektiv disiplinærstraff og pedagogisk virkemiddel i kampen mot bråkete elever.[12]

Unnskyldning[rediger | rediger kilde]

En mildere og psykologisk sunnere form for bruk av skam- og angerfølelse ligger i å måtte be om unnskyldning. Her er det viktigste å få tilgivelse, ikke å føle seg flau. Den kristne læren om guddommelig nåde, tilgivelse og syndsforlatelse har gitt opphav til den katolske skikken med fortrolige skriftemål.

Husarrest[rediger | rediger kilde]

Skammekrok som straff kan også sammenliknes med å bli tvunget inn på barneværelset, få husarrest eller bli stengt inne på et mørkt rom eller en annen form for «straffecelle»

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den danske folkeskoleloven av 1814 som forbyr bruk av skammekrok
  2. ^ Datidens skammekrog var nogle huller i forskellig højde i skolens lervæg
  3. ^ Zacharias Topelius om barneoppdragelse og straff 1895
  4. ^ Oppslagsordet «Skamvrå» i Svenska Akademiens ordbok
  5. ^ Arnhild Skres Dagmammaer i dagslys (1991)
  6. ^ Skammekrok i dansk skole 2004
  7. ^ Forsvar for skammekroker i dansk skole 2004
  8. ^ Skammebenk fra 1600-tallet i dansk kirke
  9. ^ Alternativer til straff i barneoppdragelsen (på engelsk)
  10. ^ Nettdiskusjon om fordeler og ulemper ved bruk av time-out i norske barnehager
  11. ^ Kritikk av time-out-metoden (på engelsk)
  12. ^ Norsk lektorlag om PALS og bortvisning av bråkete elever