Atferdspsykologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Atferdsterapi»)

Atferdspsykologi er en gren av psykologien. Atferdsperspektivet har sine røtter i behaviorismen, en skoleretning etablert i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Dette perspektivet forklarer menneskers handlinger som et komplekst resultat av/ og samspill mellom biologiske predisposisjoner, læringshistorie og situasjonelle stimuli i omgivelsene. Tanker og følelser anses ikke som primære årsaker til atferd, men de avvises ikke[1][2]. Atferdsanalysen snur tanker og følelser fra substantiv til verb - å tenke og føle -, og på den måten har disse hendelsene inni kroppen (som kun individet kan observere) samme status som "ytre" atferd (som alle kan observere).

Læring er et viktig begrep innen atferdspsykologien. Ifølge denne tradisjonen er menneskers atferd et resultat av ulike former for læring. Selv om læring er et meget sentralt begrep innen atferdspsykologien, er også andre tradisjoner opptatt av læring, men ut fra et annet perspektiv.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Muligens ble atferdsterapi første gang forsøkt i et forskningsprosjekt i 1953 av B.F. Skinner, Ogden Lindsley og Harry C. Solomon.[3] Andre tidlige pionerer i atferdsterapi er Joseph Wolpe and Hans Eysenck.[4]

Atferdsterapi har tre klare opprinnelsessteder: Sør-Afrika (Wolpe gruppen), USA (Skinner) og Storbritannia (Rachman og Eysenck). Hver hadde ulik tilnærming til atferdsproblemer. Spesielt Eysenck så atferdsproblemer som et samspill mellom personlighet, miljø og atferd.[5] Skinner's gruppe i USA inntok en mer operant betinging fokus. Operant fokus skapte en funksjonell tilnærming til assessment og intervensjoner fokusert på contingency management slik som token economy og behavioral activation. Skinner's student Ogden Lindsley er kreditert for å starte en bevegelse kalt presisjonslæring, som utviklet en spesiell type av graf-program kalt standard celeration diagram for å registrere fremgangen til klienter. Skinner ble interessert i individualisering av programmer for å bedre læring hos klienter med eller uten utviklingshemming og arbeidet med Fred S. Keller for å utvikle programmed instruction. Programmed instruction hadde noe klinisk virkning i afasi-rehabilitering[6] Gerald Patterson brukte program instruction for å utvikle sin veiledning for barn med veiledningsproblemer.[7] Med alder synes respondent conditioning å avta i virkning men operant betinging forblir relativt stabil[8]

Mens mange atferdsterapeuter forblir skeptisk til grunnleggende operant og respondent paradigme, koblet mange terapeuter i andre halvdel av det 20. århundre atferdsterapi med kognitiv terapi av Aaron Beck og Albert Ellis, for å danne kognitiv atferdsterapi. Noen steder hadde den kognitive komponenten en additiv effekt (for eksempel, sex overgrep behandling) men i andre områder fremskyndet den ikke behandlingen, som ledet til inntreden av Third Generation Behavior Therapies. Tredje generasjon atferdsterapi bruker grunnleggende prinsipper av operant og respondent psykologi men kobler dem med funksjonell analyse og en case conceptualization av verbal atferd mer på linje med atferdsanalytikerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Holden, B. (2007). «Hvordan kan vi snakke om atferdsanalyse til andre enn atferdsanalytikere?». Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse (34/4): 201–218. 
  2. ^ Vandbakk, M. & Arntzen, E. (2013). «Atferdsanalyse, Etikk og Normative Problemstillinger». Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse (40/1): 1–15. 
  3. ^ Lindsley, O., Skinner, B.F., Solomon, H.C. (1953). «Studies in behavior therapy (Status Report I)». Walthama, MA.: Metropolitan State Hospital. 
  4. ^ Clark, David M. (1997). Science and Practice of Cognitive Behaviour Therapy. Oxford University Press. ISBN 0192627260. 
  5. ^ Yates,, A.J.(1970). Behavior Therapy. New York Wiley
  6. ^ Goldfarb, R. (2006): Operant Conditioning and Programmed Instruction in Aphasia Rehabilitation – SLP-ABA, 1.(1), 56-65 BAO Arkivert 9. mars 2008 hos Wayback Machine.
  7. ^ Patterson, G.R. (1969).Families: A social learning approach to family life.
  8. ^ Perlmutter, M. and Hall, E. (1985). Adult development and aging. New York: John Wiley.