Nåde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nåde som kristen teologisk betegnelse betyr Guds tilgivende kjærlighet.[1]

Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og direkte ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld. Bibelen beskriver alltid nåde som Guds umiddelbare inngrep, hjelp og gave. Å stå i nåden er derfor å stå i et umiddelbart personlig forhold til Gud, hvor Gud er giver og opprettholder.[2]

Et eksempel på nåde er å la noen gå uten straff selv om de har gjort noe galt.

Nåde er også at vi ufortjent kan leve livet med Gud. Det handler ikke bare om hva Han har tilgitt, men hva Han har gitt oss. Uavhengig av det vi har gjort eller ikke har gjort ønsker Han å gjøre livet sammen med oss.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ef 2,8—9: Confessio Augustana art. 20
  2. ^ Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1985
religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.